Refleksjon over søndagens evangelium Joh 10,11-18 – Jeg setter livet inn for mine får
På den tid sa Jesus: “Jeg er den gode hyrde. En god hyrde setter sitt liv inn for fårene. En leiekar derimot, en som ikke er noen riktig hyrde og som ikke selv eier fårene – ser han ulven komme, forlater han fårene og flykter. For han er en leiekar bare, og har ikke hjerte for fårene. Men jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine, og mine kjenner meg – slik som Faderen kjenner meg, og jeg Faderen; og jeg setter livet inn for mine får.” (Joh 10,11-15)
Pater Ragnars anbefaling for i dag er å lese pave Frans’ budskap for Verdensbønnedagen for kall (den gode hyrdes søndag). Den finnes på engelsk (Saint Joseph: The Dream of Vocation) her og på norsk her. Pater Ragnars preken følger på søndag.
I det følgende finnes det tanker fra pastor Stefan Dumont (Andernach, Tyskland). Han har tatt utgangspunkt i det flotte kapitél (søylehode) på en av søylene i den vidunderlige romanske kirken Sainte-Marie-Madeleine i Vezelay i Frankrike. Kirken er del av UNESCOS verdenskulturarv.
Kapitélet viser Judas som har hengt seg (venstre side) og den oppstandne Jesus som bærer den døde Judas hjem (høyre side). Bildet med Jesus som bærer et får på sine skuldre, er viden kjent. Mye sjeldnere er varianten med Judas. Begge ganger: Jesus, den gode hyrde. (mer om Jesus og Judas, se her)
Stenhuggere på 1100-tallet har hugget i hard sten et håpets bilde. Håp for alle som tenker at de ikke har gjort det de skulle i sine liv. Håp for alle som har falt dypt – uansett hvorfor og hvordan. Guds kjærlighet bærer også den hjem som ikke kan tro, som ikke lenger har håp. Også den som alle andre har avskrevet.
Det jeg yter og presterer, er ikke avgjørende. Heller ikke det der jeg har sviktet og gjort noe ondt. Det siste ordet har den oppstandne Kristus. Og han bærer. Og ikke bare Judas.