Dagens meditasjon over dagens evangelium (Matt 26,14-25)
Da det var blitt aften, satte Jesus seg til bords med de tolv. Under måltidet sa han til dem: «Dette skal dere vite: En av dere skal forråde meg.» Fulle av sorg og uro begynte de da å spørre, den ene efter den annen: «Det er vel ikke meg, herre?» … Da tok også Judas, han som skulle forråde ham, til orde og spurte: «Det er da vel ikke meg, rabbi?» Og Jesus svarte: «Nå har du selv sagt det.» (Matt 26,20-22.25)
Judas forråder Jesus – for en liten sum av penger. Er det for pengenes skyld? Har han en annen plan, kanskje å tvinge Jesus til å vise sin makt, vise hvem han egentlig er – nemlig Messias? Judas’ forræderi fører til mørkeste fortvilelse: Jesus blir tatt til fange og dømt til døden.Og Judas tar sitt eget liv.
Denne hendelsen er fryktelig nedslående og deprimerende. Judas har forrådt det beste og kjærligste, har begått det aller verste. Han blir så forskrekket, fortvilet og lamslått over det han har gjort at han går og henger seg etter å ha levert pengene tilbake. Han dør bare få timer før Jesus. Judas ser ingen annen utvei enn å ta sitt eget liv.
Jesus bruker harde ord: «Ve det menneske som Menneskesønnen blir forrådt av. For den mann hadde det vært bedre om han aldri var blitt født!» (Matt 26,24b) Er dette det siste ordet? Hva med Guds barmhjertighet? Kan ikke denne store barmhjertigheten redde også Judas? Hvis det er sant at Gud har sin plan med Judas, kan Gud, kan Jesu død da ikke frelse også Judas?
Judas’ anger er så uendelig stor at han velger å bøte med sitt eget liv. Det er nok ikke den riktige beslutningen, men slik blir det i denne mørke og fortvilede natten.
Etter alt som er skrevet om Jesus i de fire evangeliene, etter alt som Jesus sier og gjør der, så kan Judas umulig være fortapt for alltid. Jesus forkynner en kjærlig og barmhjertig Gud. Gud tar imot alle som angrer, som gjør bot, som vender om. Det gjelder også for Judas. Det gjelder også for oss.