Refleksjon over dagens lesning 4 Mos 12,1-13 – “Hvordan kan vi kjenne Guds vilje?”
I de dager talte Mirjam og Aron imot Moses fordi han hadde tatt en kvinne fra Nubia til hustru. Han hadde nemlig giftet seg med en nubisk kvinne. De sa: «Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke talt med oss og?» Dette hørte Herren. Men Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.
Med ett sa Herren til Moses og til Aron og Mirjam: «Gå ut til møteteltet, alle tre!» Og det gjorde de. Da steg Herren ned i en skystøtte og stilte seg ved inngangen til teltet. Han kalte på Aron og Mirjam, og begge trådte frem. Så sa han: Hør hva jeg, Herren sier: Er det noen profet hos dere, gir jeg meg til kjenne for ham i syner og taler til ham i drømmer. Men annerledes er det med min tjener Moses; han er trofast i hele mitt hus. Jeg taler med ham ansikt til ansikt, klart og tydelig, ikke i gåter; Herrens skikkelse ser han. Hvordan kunne dere da våge å tale mot Moses, min tjener?
Så gikk Herren bort, mens hans vrede flammet imot dem.
Da skyen trakk seg bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk; hennes hud var hvit som sne. Da Aron vendte seg mot Mirjam og fikk se hennes syke hud, sa han til Moses: «Herre, la oss ikke bøte for en synd vi har gjort i vår dårskap. La ikke Mirjam være lik et dødt foster som er halvveis borttæret når det kommer ut av mors liv!»
Moses ropte til Herren: «Å, Gud, vil du gjøre henne frisk!»
Aron og Mirjam er åpenbart ikke lenger fornøyd med Moses som leder og at de to kun er ‘nestledere’. Misunnelse og ærgjerrighet er deres motiver for å undergrave Moses’ autoritet. Gud griper inn – med det samme.
Resultatet er at Mirjam blir spedalsk, på den tid nesten en dødsdom, mens Aron kun får en muntlig reprimande. Når vi leser dette, får noen av oss kanskje en ubehagelig følelse. Hvorfor blir kun kvinnen (Mirjam) straffet – og det veldig hardt – mens mannen (Aron) går fri? Her er det to grunner for ubehag: 1. Kvinnebildet som denne teksten skildrer og er preget av, tilsvarer ikke (lenger) det bilde av våre vestlige, siviliserte samfunn. 2. I Den katolske kirkens hierarki er dette kvinnebildet etter 2500 år fortsatt gyldig, og dets bibeholdelse blir heftig forsvart. Pave Johannes Paul II i sin tid har til og med forbudt å fortsette diskusjonen om kvinnelige prester.
I Tyskland har benediktinernonnen Philippa Rath OSB i februar 2021 utgitt en bok med tittelen ‘Fordi Gud vil det slik’ (Weil Gott es so will). Hun presenterer historiene av 150 kvinner som vet seg kalt til presteembete i vår katolske kirke. I et intervju i anledning utgivelsen av boken spør søster Philippa: «Hvem er vi at vi vil bestemme hvem Gud vil kalle til hvilket embete i sin kirke og av hvilket kjønn de som er kalt, må være?
Det er to helt grunnleggende og høyst utfordrende spørsmål som vi i våre trossamfunn og i vårt individuelle trosliv må stille oss: 1. Hva egentlig er Guds vilje? og 2. «Hvordan kan vi/jeg kjenne den?»
Å finne svaret på de to spørsmålene er møysommelig og det må letes etter med stor ydmykhet og, ja, med mot.
Bilde: Sr. Philippa Rath OSB, Kloster Eibingen nær Bingen, grunnlagt av Hildegard av Bingen. Sr. Philippa var pådriver og viktig bidragsyter for at Hildegard av Bingen ble helligkåret og utnevnt som kirkelærer i 2012 under pave Benedikt XVI. Kilde: katholisch.de
Tankene i dag er inspirert av tidebønnsboken ‘Te Deum’, Maria Laach forlag, 3. august 2021