… men det blir større enn alle hagens vekster. – Refleksjon over dagens evangelium Mark 4,26-34
På den tid sa Jesus: «Det er med Guds rike som med et såkorn en mann har latt falle i jorden. Om han sover eller våker, om det er natt eller dag, så spirer og vokser kornet, uten at han vet hvordan det går til. Av seg selv bærer jorden grøde; først strå, så aks, så fullt korn i akset. Og når åkeren står der moden, kommer sigden frem, for da er tiden inne til å høste.»
Og han fortsatte: «Hva skal vi nå sammenligne Guds rike med? Hva for et bilde skal vi ta? Det er som sennepsfrøet. Det er mindre enn alle andre frøsorter når det blir lagt i jorden, men når det først er sådd, vokser det opp og blir den største av alle havens vekster, med store grener, slik at himmelens fugler kan slå seg ned i skyggen av det.» (Mark 4,26-32)
Her sammenligner Jesus noe veldig stort – Guds rike – med noe veldig smått – et sennepsfrø. Og han forklarer at et frø, når det først er sådd, begynner å spire og vokse uten at mennesket vet hvordan. Det minste blir til det største! Uten menneskets inngripen! Jesus forklarer at et frø, når det først er sådd, begynner å spire og vokse uten at mennesket vet hvordan. Det å bygge Guds rike har ikke noe å gjøre med å bygge et verdslig rike. Et ord blir sådd, evangeliet, og alt annet utvikler seg av seg selv, liksom automatisk. Er dette ikke en stor oppmuntring og trøst for oss?
Men, det som trengs, er jo å ta imot dette ordet. Grunne på det, bevege det i hjertet – som vi hørte om Maria i går. Vi må kunne høre ordet, derfor trenger vi et åpent hjerte – og noen som forkynner. Det siste kan også være en rolle vi selv blir kalt til å innta. Og så vil Guds rike utvikle seg, vokse, bære frukt. Gud og mennesket går sammen om det prosjektet, men vi kan forvente med tillit at Gud bærer den største byrden og bringer vårt lille bidrag til fullendelsen.
En liten morsom historie til slutt som skal understreke denne felles innsatsen av Gud og mennesket: En prest besøker en bonde på hans gård og ser sammen med ham over de praktfulle, blomstrende åkrene. Så sier presten: “Er det ikke fantastisk hva Gud og du har fått til her?” Bonden svarer kontant: “Du skulle ha sett, hvordan det så ut her, da Gud ennå jobbet helt alene.” Redaksjonen ønsker en god søndag til dere alle!