Refleksjon over dagens lesning Sir 36,13-19 – Hør dine tjeneres bønn!
Bring sammen alle Jakobs stammer; gi dem deres land tilbake, slik det var fra begynnelsen.
Herre, forbarm deg over Israel, over det folk som bærer ditt navn, og som du har kalt din førstefødte.
Ha medynk med byen der din helligdom står, Jerusalem, der du har din bolig.
La Sion bli fylt med hyllingsrop og templet med din herlighet.
Vedkjenn deg det folk du skapte deg i fordums tid, og oppfyll de profetier som ble talt i ditt navn.
La dem som venter på deg, få sin lønn, vis at dine profeter var troverdige.
Herre, hør dine tjeneres bønn etter din nåde mot ditt folk.
Da skal alle på jorden erkjenne at du er Herren, den evige Gud.
(Sir 36,13-19)
Siraks bok eller Jesu Siraks sønns visdom er en av de deuterokanoniske bøker i Det gamle testamentet. De kalles også gammeltestamentlige apokryfer. Apokryfene er en løst definert gruppe religiøse skrifter som er skrevet innenfor Det gamle testamentes tros- og tekstsammenheng, samt noen tillegg til gammeltestamentlige bøker som ble tatt med i den greske bibeloversettelsen Septuaginta. Verkene finnes ikke i Den hebraiske Bibelen, som er jødedommens standardutvalg av hellige tekster, eller i den delen av Bibelens kanon som det er allmenn enighet om mellom de ulike kirkesamfunnene. For eksempel: I forskjell til den lutherske kanon inneholder den katolske kirkens kanon flere skrifter (Kanon: samling av bøker i Bibelen). Siraks bok er en av dem.
Dagens lesning er en inntrengende bønn. Ja, den som her ber, maser nesten på Gud, plager Gud. Er det lov? Får jeg lov til å snakke så direkte til Gud, nesten pine Gud med det jeg har på hjertet? Ja, det er lov! Og Gud lytter veldig tålmodig.
Men, vil Gud da også høre min bønn? Ja, Gud vil høre min bønn! Fordi Gud kjenner meg innerst inne, kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Og Gud vet hva jeg trenger – mye bedre enn jeg selv.
Da vil jeg altså helt sikkert høre fra Gud? Ja, jeg vil høre fra Gud! Og jeg vil merke det når Gud handler på meg. Det vil imidlertid skje i Guds tid, ikke når jeg forventer det. Og Gud vil gi meg så mye mer enn jeg hadde bedt om. Mye mer enn jeg kunne forestille meg. Jeg vil føle det som et under. Og det vil gjøre meg lykkelig og takknemlig.
Denne gleden leder meg kanskje dithen at jeg tenker: Kan jeg virkelig stole helt og holdent på Gud? Kan jeg risikere å overgi mitt liv til Gud? La Gud bestemme? Ta imot alt som møter meg i livet, av Guds gode hånd? Også det som skremmer meg, som gjør meg redd, som gjør vondt? Kan jeg virkelig be: Skje din vilje? Jeg ber det jo så ofte i ‘Fader vår’… Kanskje kunne jeg forsøke det – sammen med Jesus Kristus, som ba på Oljeberget: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!»
Bilde: Kjelfossen, Gudvangen (HHM)