I fellesskap gjennom kirkeåret – Moses dør

Refleksjon over dagens lesning 5 Mos 34,1-12 – “Døden av et kjært menneske er en amputasjon”

I de dager gikk Moses fra Moabsteppene opp på Nebo, toppen av fjellet Pisga, som ligger rett imot Jeriko. Og Herren lot ham se hele landet …
Herren sa til ham: «Dette er det landet som jeg med ed lovet Abraham, Isak og Jakob, da jeg sa: Din ætt vil jeg gi det. Nå har jeg latt deg se det med egne øyne, men du får ikke komme inn i det.» Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moab, slik som Herren hadde sagt. Og han gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Pe’or. Men til denne dag har ingen fått vite hvor graven er. Moses var 120 år da han døde. Enda var hans øyne ikke sløvet og hans livskraft ikke svekket. Israelittene sørget over Moses i 30 dager på steppene i Moab, inntil sørgetiden var slutt
(5 Mos 34,1.4-8)

Moses dør – uten å kunne komme inn i landet som flyter av melk og honning. Men han protesterer åpenbart ikke. Han er villig til å ta imot det som Gud vil for ham. Israelittene mister sin leder, men Moses har sørget for at de får en ny. Alt er forberedt, historien går videre uten den store profeten. Israelittene sørger over Moses i 30 dager, ‘inntil sørgetiden er slutt’ som det heter i vår tekst. Punktum.

Det å forholde seg til egen eller en annens død er ofte ikke så enkelt og problemfritt som siste kapitlet i siste Mosebok beskriver. Døden er og forblir en skummel kraft som kan utløse veldig sterke følelser. Ofte nekter vi å forholde oss til dem, prøver å skyve dem bort og glemme dem.

Elisabeth Kübler-Ross (1926-2004), sveitsisk-amerikansk psykiater og pioner innen arbeidet med alvorlig syke og døende samt i forskningen omkring døende, har allerede i 1969 utviklet en modell som inndeler dødsprosessen i fem følelsesmessige faser: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Disse faser gjennomgår den døende – i en viss grad.

Og hva med dem som står vedkommende nær? Hvordan takler de utfordringen? Og hvordan håndterer de sorgen etter at et kjært menneske er død? Det er sikkert veldig ulikt hvordan enkelte mennesker forholder seg i en slik utfordrende situasjon. Mirabai Starr, en av lærerne knyttet til Center of Action and Contemplation (cac.org) i USA, mistet datteren da barnet var 14 år. Hun skriver:

“Det finnes ikke noe kart over tapets landskap, ingen etablert reiserute, ingen sjekkliste, der hvert avkryssede element fører deg nærmere suksess. Du kan ikke lykkes med å sørge over dine nærmeste. Du kan ikke mislykkes. Sorgen er heller ikke en sykdom, som influensa. Du kommer ikke over det. Det du kan oppnå er å integrere tapet ditt … Et kjært menneskes død er som en amputasjon av et lem, være det arm eller bein. Du finner et nytt tyngdepunkt, men lemmet vokser ikke igjen.” Sorg er ikke en prosess som kan avkortes, men den må få lov å skje over tid og i sitt eget tempo.

Sitert fra cac.org, daglige meditasjoner, 4. august 2021
Bilde: Kirkegård på øya Kinn, Vestlandet
(HHM)

I fellesskap gjennom kirkeåret – Gud elsker en glad giver

Refleksjon over dagens lesning 2 Kor 9,6–10 – Den som gavmildt sår, skal også høste rikelig

Høytelskede, tenk på at den som sparsomt sår, han skal sparsomt høste, mens den som gavmildt sår, han skal også høste rikelig. Så må da enhver gi hva han finner for godt, men ikke tvert og tvungent, for «Gud elsker en glad giver». Og Gud har makt til å fylle dere med sin nåde i rikelig mål, slik at dere alltid og under alle forhold har alt dere trenger, og enda har rikelig til å gjøre godt med. Som det står skrevet: «Han har strødd ut, han har gitt til de fattige; hans godhet varer til evig tid.»
Han som «skaffer bonden korn til utsæd og brød til mat», han skal også skaffe dere såkorn, og la det spire og vokse, så deres godhet kan få bære rike frukter.

I dag er minnedag for den hellige Laurentius. Gratulerer med navnedag alle dere lesere som heter Lars, Laurits, Lasse, Lorens, Lavrans osv. Den hl. Laurentius var diakon og led martyrdøden. Han ble sannsynligvis halshogget. Legenden vil ha det annerledes, les videre her.

19. søndag i det alminnelige kirkeår

Jesus sier: “Jeg er det brød som er kommet ned fra himmelen.”

I sin preken nevnte p. Ragnar at det var tredje søndag på rad med temaet eukaristi. Men med et nytt aspekt: Jesus er det levende brød kommet fra himmelen. Og den som spiser av det brød skal leve i all evighet. Brød er en grunnleggende ting. Og samtidig blir det pantet på det evige liv. Hvordan kan det ha seg? Jo, fordi dette brødet er Kristi legemet. Kristi legemet kjennetegnes av offer og overgivelse. Ved å spise brødet, Kristi legemet, blir vi forvandlet. Også vi må være villige til offer og overgivelse.

Augustinus har sagt: Vi blir det vi mottar. Gjennom kommunion tar vi del i Jesu eget liv. Og vil blir til et fellesskap. Sammen lever vi troen, sammen mottar vi kommunion, sammen går vi inn i evigheten. Eukaristien er utgangspunkt og mål (Vatikan II).

Ukens pave Frans

Hvor ofte skjer følgende i Kirken: Vi er opptatt, vi løper rundt omkring, vi tror at alt avhenger av oss ene og alene – og til slutt er det bare vi som er viktig og Jesus er glemt. Derfor er det så avgjørende å finne hvile. Det er ikke nok å ‘koble oss fra’. Hvordan kan vi få vi det til å finne den rette hvilen?

Vi må finne igjen vårt sentrum, vårt hjerte – ved å stoppe opp, ved å være i stillhet og ro, ved å be Gud om at vi ikke hopper fra arbeidets vanvidd til fritidens vanvidd.

Angelus 18. juli 2021

I fellesskap gjennom kirkeåret, 19. søndag – Og styrket av maten gikk Elia førti dager …

… og førti netter, til han kom til Guds fjell, Horeb. Refleksjon over dagens lesning 1 Kong 19,4-8

I de dager gikk Elia en dagsreise ut i ødemarken. Der satte han seg under en gyvelbusk og ønsket at han måtte få dø. «Nå er det nok,» sa han, «ta mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn mine fedre.» Så la han seg til å sove under gyvelbusken.
Da rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!» Og da han så seg om, fikk han øye på et lite nybakt brød og en krukke med vann like ved hodegjerdet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen.
Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» Da stod han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds fjell, Horeb.

Søndagens første lesning fra 1. Kongebok handler om profeten Elia. Kanskje kjenner noen av dere det storslagne oratoriet av Felix Mendelssohn-Bartholdy som forteller med geniale musikalske midler Elias historie. Vi møter Elia i ødemarken, frustrert, fortvilet og dypt deprimert. Det som går forut dagens lesning er Elias ‘kamp’ med Baal-profetene på Karmel-fjellet (1 Kong 18,16-40) som ender med at firehundre prester som tilber Baal, blir drept. Elias iver for Herren kjenner ingen grenser, ikke en gang menneskeliv. Kan hende at Elias motiver ikke er så uselviske, det kan være en god porsjon forfengelighet og maktdemonstrasjon i dem. Myrderiet fører til at Elia selv blir forfulgt og truet på livet.

Den over-ivrige innsatsen for den éne Gud fører til fullstendig fortvilelse. Elia setter seg under en gyvelbusk i ødemarken og ønsker seg å dø. Men Gud har andre planer med am. Elia skal gå til fjellet Horeb og møte Gud der. Veien er lang, veldig lang, førti dager og netter. Førti er et symbolsk tall og minner om de 40 år som israelittene vandret gjennom ørkenen for å nå det lovede land som flyter med melk og honning.

Elia trenger styrke for å kunne begi seg på den lange vandringen. Hans styrke kommer fra Gud, fra himmelen, i form av mat og drikke. To ganger blir Elia forsynt, én gang er ikke nok for Elias befinnende. Men deretter har han vunnet nok kraft og energi for den lange veien som ligger foran ham.

I evangeliet i dag hører vi Jesus si: «Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen; og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Det brød som jeg gir, er da mitt eget legeme, hengitt for verdens liv» (Joh 6,51) Også her kommer styrken fra himmelen, denne gang enda mer oppsiktsvekkende (og for mange frastøtende) i form av et levende menneske, Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Han er vår føde, styrke og energi for den lange veien gjennom våre liv. Med Kristus i oss, i vår kropp, i vårt hjerte, i vår sjel, kan vi vandre som Elia uten å bli trøtt, uten å miste mot og håp, uten å gå oss vill.

Hver gang vi mottar kommunion, fornyes dette løfte: «Den som spiser mitt legeme, skal leve i all evighet.» Og: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» La oss ikke glemme det!