På den tid sa Jesus til Nikodemos: «Så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne sønn til pris, for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie. Gud sendte jo sin sønn til verden, ikke for å fordømme den, men for at verden skulle bli frelst ved ham. (Joh 3,16-17)
Hvordan kan man beskrive Guds kjærlighet? Finnes det ord som strekker til? Det måtte være ord som former seg til en stor hymne som fyller hele verden med sin klang. Ord som maler den vide himmelen på våre hjerters lerret. Evangelisten har funnet disse ordene og former dem til en lovprisningens hymne uten sidestykke. Ordene er så skjønne, så fulle av mening, håp og sannhet, at vi burde synge dem av full hals, skrive dem inn i våre hjerter og gjentar dem til stadighet.
Les videre her Bilde: Himmelen over Østlandet (HHM)
Refleksjon over søndagens evangelium (Joh 20,19-31) – Salige er de som tror uten å se
Tomas (også kalt Didymos), en av de tolv, hadde ikke vært sammen med dem da Jesus kom. Da nå de andre disiplene fortalte ham at de hadde sett Herren, svarte han dem: «Får jeg ikke se merkene etter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Åtte dager etter var disiplene atter sammen innendørs, og Tomas var til stede. Dørene var stengt, men Jesus kommer og trer inn i kretsen, og sier: «Fred være med dere.» Og så sier han til Tomas: «Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd, og legg den i min side. Og vær ikke lenger vantro, men troende.» Da utbrøt Tomas: «Min Herre og min Gud!» Jesus sier: «Ja, nå tror du, fordi du fikk se; salige er de som kommer til troen uten å se.» (Joh 20,24-29)
Så underlig! Denne lille, vettskremte, sørgende og fortvilte gruppen av disipler som låser seg inne av frykt for sine liv, den forandres på veldig kort tid til en gruppe av modige, oppreiste menn og kvinner som går ut til markedsplassene for å fortelle om det de har opplevd. Det må ha skjedd noe skjellsettende, noe banebrytende og avgjørende som har forandret dem så totalt. Denne forandringen, denne metamorfosen, må være tegn på at de virkelig har møtt den oppstandne Kristus og etter hvert har kunnet stole på denne erfaringen. Hva ellers kunne være årsaken for en slik forvandling?
Tomas, som ennå ikke har møtt Kristus, nekter å tro. Han vil være hundreprosent sikker på at det er den korsfestede Jesus. Denne lysskikkelsen som de andre påstår å ha sett, er det virkelig denne Jesus som i sitt jordiske liv var advokat for de fattige og ringe? Er det han som forkynte Guds rike og derfor ble drept? Sårene skal være bevis på identiteten. Tomas krav er berettiget. Allikevel har det ført til at han fikk det lite sjarmerende navnet ‘Tomas tvileren’.
Den Oppstandne hjelper Tomas med å identifisere ham. Han har forståelse for Tomas’ holdning og viser frem merkene av naglene og spydet. Caravaggios bilde viser Tomas med fingeren i Jesu sår på brystet. Så intimt har maleren tenkt seg dette møtet. I evangeliet står det at Tomas utbryter: «Min Herre og min Gud!» Tvilen er borte. Troen er sterk. Tomas er den første som kaller den oppstandne Kristus «Gud»! Men Kristus sier til Tomas: «Ja, nå tror du, fordi du fikk se; salige er de som kommer til troen uten å se.» Og i denne situasjonen har de aller fleste kristne vært siden – inkludert oss. For en trøst: Kristus kaller oss som tror for ‘salige’!
P. Ronald Hølscher, menighetens yndet sogneprest på 90-tallet, har i sin tid foreslått at vi skulle si Tomas’ ord «Min Herre og min Gud» hver gang vi tok imot Jesu legeme under kommunionen. Så viktige og treffende syntes han at disse ordene var. En kjærlig trosbekjennelse!
Tomas er kanskje den apostelen som gikk lengst for å forkynne Kristus. Han reiste helt til Kerala i Sørvest-India. Der skal han har blitt drept senere med et spyd. Tomas’ omvendelse har båret mye frukt. Kristne i India ærer den dag i dag Tomas som budbringer. Han er bl.a. skytshelgen for India og Pakistan.
Bildet: Tomas tvileren (1601-1602), Caravaggio, Sanssouci Potsdam, Tyskland, Wikimedia Commons
Troen er ikke et minnealbum, Jesus er ikke gått ut på dato. Han lever her og nå. Han går sammen med deg hver dag, gjennom alt det du opplever, gjennom hver prøvelse du må tåle. Han er med deg i dine dypeste håp og drømmer. Pave Frans, april 2021
Foto: Vatican News Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
Hele forsamlingen av troende var ett i sjel og sinn. Ingen kalte noe av det han eide for sitt eget; allting hadde de felles. Og med stor kraft avla apostlene sitt vitnesbyrd om Herren Jesu oppstandelse. Alle så på dem med stor velvilje. Det var da heller ingen av dem som led nød, for folk som eide hus eller jord, tok og solgte det, og la betalingen for apostlenes føtter. Siden lot så de hver enkelt få hva han trengte. (Apg 4,32-35)
Kjære venner, I dag feirer vi Barmhertighetssøndag – og bruk gjerne litt tid til å se på dagens lesninger. (Første lesningen står ovenfor.) De handler alle om Guds barmhjertighet, hvordan vi må ha tro og tillit til Gud og at vi alle har behov for Guds tilgivelse i våre liv. Ja, allerede i åpningsbønnen til messen tiltaler vi Gud som «du evige miskunns Gud».
I apostlenes gjerninger får vi et kort innblikk i hvordan de første kristne levde i fellesskap før forfølgelsene startet for alvor. De første kristne var så fylt av Den hellige ånd at «ingen kalte noe av det de eide for sitt eget» – alt var felles. Og det de hadde felles, delte de slik at «hver enkelt fikk hva de trengte». Dette var et fellesskap som praktiserte nestekjærlighet, omsorg og barmhjertighet. Det var et fellesskap som bar vitne om å være «ett i hjerte og sinn».
Johannes, i sitt første brev, legger også vekt på barmhjertighet i praksis, og ber oss om å være lydige mot Guds bud, spesielt kjærlighetsbudet. Det å elske vår neste slik Jesus gjorde, betyr at vi behandler andre med Jesu barmhjertighet og omsorg. Slik minner Johannes oss om at den som tror at Jesus er Kristus, også må elske alle dem som Gud har skapt.
Dagens refleksjon over dagens evangelium (Mark 16,9-15) – Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt!
Da Jesus var oppstanden, tidlig søndag morgen, viste han seg først for Maria fra Magdala, som han hadde drevet syv demoner ut av. Hun gikk avsted for å fortelle det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. Men da hun fortalte at han levde, og at hun hadde sett ham, ville de ikke tro det. Senere viste han seg i en annen skikkelse, for to av dem, mens de var på vei ut på landet. Disse gikk også og fortalte det til de andre, men heller ikke de ble trodd. Men til sist viste han seg for de elleve selv, mens de satt til bords, og bebreidet dem en slik innbitt vantro, at de hadde nektet å tro dem som hadde sett ham oppstanden. Så sa han til dem: «Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt! Den som tror og lar seg døpe, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.»
Denne siste episoden av evangeliet etter Markus ble tilføyd senere. Den fantes ikke i originalversjonen. Dette evangeliet sluttet med at kvinnene flyktet i redsel og tiet om det de hadde opplevd da de møtte den oppstandne Kristus (Mark 16,8). Hvis dette virkelig hadde vært siste hendelsen, så hadde ikke verden hørt om Jesu oppstandelse. Derfor måtte evangeliet fortelles videre, av andre forfattere. Og det hører vi om i dag.
Evangeliet i dag sammenfatter mange av påskeoktavens lesninger som vi har omtalt de siste dagene. Vi hører om Maria fra Magdala og om de to disiplene fra Emmaus. Vi hører om de elleve disiplene som har fortsatt vanskelig å tro på oppstandelsen. De ‘sørger og gråter’ og sitter bak låste dører. Sorgen må bearbeides, det er et viktig arbeid. Men: situasjonen er en annen, Jesus lever! Det kan og vil de ikke tro på. Så kommer han selv til dem.
«Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt!» Igjen – som i lesningen i går -blir disiplene sendt til å spre det glade budskapet. Alle som har ører og et mottakelig hjerte, skal kunne få høre det glade budskap om at liv og kjærlighet vinner over død og likegyldighet. Det er mange søkende mennesker der ute. Og det er vårt ansvar å formidle budskapet – «hvis nødvendig med ord», som den hellige Frans av Assisi skal ha sagt.
Tomas Halik, en tsjekkisk prest og religionsfilosof, mente følgende om den ekstreme avkristningen i hans land: «Vår tid åpenbarer oss kanskje en skjult lære og fremtid. Vår kristendom tar kanskje en ny form: fra en statisk form ’å være kristne’, til en mye mer dynamisk form ‘å bli kristne’.» Vi vokser mer og mer i troen, vi utvikler oss fortløpende etter Jesu forbilde. Vi forbli søkende og elever. Sammen med og ved siden av alle de andre søkende rundt oss.
Bilde: Soloppgang over Galileasjøen ved Dalmanuta (HHM)
