Universet utfolder seg i Gud, som fyller det helt og fullt. Slik er det en mystisk mening i et blad, en vei, i dugget om morgenen, i den fattiges ansikt.

Idealet er ikke bare å gå fra det ytre til det indre for å oppdage at Gud handler i sjelen, men også å oppdage Gud i alle ting, som den hellige Bonaventura lærte: “Kontemplasjonen er desto mer fullkommen jo mer mennesket erfarer virkningen av Guds nåde i seg selv, eller jo bedre man forstår å møte Gud i skapninger utenfor seg selv. (LS 233)

Ikke alle er kalt til å delta direkte i det politiske liv, men innen samfunnet vokser det et stort mangfold av ulike organisasjoner som arbeider for det felles gode og for vern av både det naturlige og det urbane miljøet.

Noen tar seg for eksempel av et offentlig sted (en bygning, en fontene, et monument som står og forfaller, et landskap, en plass) for å bevare, renovere, forbedre eller forskjønne det som tilhører fellesskapet.

Rundt disse bygges eller fornyes relasjoner, og nye sosiale nettverk oppstår. Slik befrir et fellesskap seg fra konsumorientert likegyldighet.

En kjærlighet som viser seg i små tegn på gjensidig omsorg, er også sivil og politisk og manifesterer seg i alle handlinger som søker å bygge en bedre verden.

Kjærlighet til samfunnet og engasjement for det felles gode er en fremragende form for nestekjærlighet, som ikke bare angår foholdet enkeltmennesker imellom, men også makrorelasjoner – sosiale, økonomiske og politiske sammenhenger.

Derfor har Kirken stilt opp ‘kjærlighetens sivilisasjon’ som ideal for verden. For å gjøre samfunnet mer menneskelig, mer menneskeverdig, må kjærligheten i det sosiale liv – politisk, økonomisk og kulturelt – få fornyet verdi og gjøres til vedvarende og høyeste norm for all aktivitet.

I disse rammene og sammen med betydningen av de små daglige gestene, beveger den sosiale kjærlighet oss til å reflektere over større strategier for å stanse miljø-ødeleggelser og oppmuntre til en ‘beskyttelsens kultur’ som gjennomtrenger hele samfunnet.