En endring i livsstil kunne føre til et sunt press mot dem som innehar politisk, økonomisk og sosial makt. Det er dette forbrukerbevegelser oppnår når de boikotter visse produkter og effektivt påvirker industriforetak i retning av å modifisere produksjonsmåter og vurdere sitt økologiske fotavtrykk.

Det er et faktum at når sosialt press får konsekvenser for inntjeningen, da ser foretakene seg nødt til å endre produksjonsmåter. Dette viser også forbrukernes sosiale ansvar, at det “å kjøpe ikke bare er en økonomisk handling, men også en moralsk handling.” Derfor er det i dag slik at “miljø-ødeleggelse utfordrer oss til å undersøke vår livsstil.” (Benedikt XVI, LS 206)

Besettelse av konsumistisk livsstil kan – især når kun et fåtall kan pleie den – bare utløse vold og gjensidig ødeleggelse.

Men alt er ikke tapt. Mennesker som er i stand til det verste, kan også reise seg, bestemme seg for det gode og forbedre seg, starte på ny, til tross for de mentale og sosiale betingelser som presser seg på.

Vi er i stand til å kaste et ærlig blikk på oss selv, å innrømme vår egen dype utilfredshet, og til å slå inn på nye veier mot autentisk frihet (LS 205).

Da skjer det som Romano Guardini (1885-1968) alt har pekt på: Mennesket “aksepterer ting og livsformer slik de blir pådyttet det av masseproduksjonens rasjonelle planer, og gjør det i det store og hele med følelsen av at det er fornuftig og riktig.”

I denne situasjonen har den postmoderne menneskeheten ikke funnet noen ny selvforståelse som kan gi veiledning og retning, og denne mangelen på identitet er en kilde til angst. Vi har altfor mange midler og bare noen få og skrøpelig mål.