… og så er det Allehelgens- og Allesjelersdag igjen. Den mørke årstiden har begynt, klokka er stilt en time tilbake. Mange av oss reiser hjem fra jobben mens mørket senker seg. Hjemme tenner vi lys. Stearinlys. Det gjør vi gjerne og mye – og kanskje enda mer nå da energiprisene har gått til værs. Stearinlysets stråler er velgjørende, varme og sprer håp og glede. Uansett om de lyser fra et hult gresskar foran inngangsdøren av våre hus eller fra gravene på våre kirkegårder eller under tekannen på bordet.
Døden er en del av livet. Men Allehelgensdag fokuserer på livet, ikke på døden. Og det gjør egentlig også Allesjelersdag. Riktignok blir den siste feiret med en rekviemmesse, men – som egentlig alle våre gudstjenester for en avdød og alle messer generelt – fokuset er på oppstandelsen etter døden. Livet fortsetter, det tar ikke slutt! Og derfor synger vi i dag også en påskesalme i slutten av de to norske messene: Livet vant, dets navn er Jesus. Halleluja!
Etter oppstandelsen håper vi på å være del av felleskapet hos Gud. Sammen med alle helgener. Vi vil være blant dem. Det er kjernen av Allehelgensdagen: Skjønnheten og gleden over det evige liv. Og det å se på og minne alle som vi tror er tatt vare på der hos Gud – på den andre siden av døden.
Vi er et håpets folk! Håpet er en gratis gave, en velsignelse, en nåde.
Vi håper på at det ikke bare er de ‘store’ helgener som er hos Gud, men også våre avdøde, de som vi har kjent og elsket. Ifølge vår kristen overbevisning er de innlemmet i kretsen av de ‘hellige’. Vi tror at Gud har gitt dem en plass hos seg og dermed er de ‘helliget’. Den som sier ja til å bli tatt inn i fellesskapet av de hellige, som ikke nekter å bli tatt imot av Gud med åpne armer, vedkommende er del av det vi betegner som ‘himmel’.
Himmelen er en tilstand som betegner vår fullendelse og evig tilfredshet og lykke. Vi blir ikke mer utfordret og irriterte og frustrerte over ting som gjør vårt samliv her på jorden ofte så vanskelig.
Egentlig kunne vi uten forbehold glede oss til å komme til Gud – når det ikke fantes døden. Døden er på en måte ‘Porten til det evige liv’ som vi før eller siden må passere. Ikke noe unntak!
Med dette perspektivet foran øynene og med minnet om våre kjære og kjente avdøde, kan vi være uendelig takknemlige for at vi kan tro på at vi i vår egen død kommer til vårt hjem hos Gud og at vi blir omfavnet av Gud med all Hans kjærlighet og barmhjertighet når vi kommer dit.
Denne teksten er inspirert av tanker fra p. Ragnars preken i dag og fra pastor Stefan Dumont, Andernach
Bildene: Allesjelersmesse i dag kl. 11, opplesning av de avdødes navn og høstens siste blomster