Søndag 18. april 2021 reiste p. Andreas ut til Frogn og Skoklefall kirke for å feire messe etter en lang pandemi-pause. Det var tillat for 20 personer i hver messe. Hjemmesidens journalist var tilstede i Frogn kirke og fikk sin første søndagsmesse siden 22. januar. Og dertil en påskemesse! Det minnet p. Andreas oss om i sin preken: Påsken slutter ikke med påskedag, tvert om. Nå gjelder det å leve påskens tro!
Frogn kirke er lyst, en ekte liten perle. Denne søndagen lå den badet i solskinn. Altertavle viser den oppstandne Kristus. Alle som møtte opp, var veldig takknemlig og fulle av glede over messefeiringen. Takk til p. Andreas og sognepresten i St. Hallvard som gjorde det mulig å feire messe denne søndagen.
Bilder: P. Andreas kontrollerer listen over de påmeldte. Messen begynner. Kirkens interiør. Utgang. (HHM)
I dag er dagen for å spørre «Er jeg, som så ofte har fått ta imot Guds barmhjertighet, selv barmhjertig mot andre?» La oss ikke leve vår tro som en enveistro, en tro som bare tar imot, men aldri gir.
Som vi har mottatt barmhjertighet, la oss nå også være barmhjertige.
Pave Frans på den guddommelige barmhjertighets søndag, april 2021
Foto: catholicworldreport.com Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
Refleksjon over søndagens evangelium Luk 24,35-48 – «Fred være med dere!»
Plutselig stod Jesus selv der midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har.» Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring – de våget ikke tro for bare glede. Da sa Jesus: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. (Luk 24,36-43)
«Jesus lever» – det er det sentrale påskebudskapet. En påkjenning for troen! Som denne gang for disiplene, så er Jesu død og oppstandelse like uforståelig for oss i dag. Lukas tar oss med inn i situasjonen da disiplene begynner så smått å begripe hva som har hendt med deres mester. Jesus lever – til tross for at han var død!
Først er de skremt. Så hører de hans fredshilsen, de ser merkene etter hans sår. Det må være den samme person som døde på korset?! Fortsatt er de ikke helt overbevist. Jesus går enda et skritt lengre: Han spiser sammen med dem, det tydeligste tegn på hans identitet. De to disiplene i Emmaus gjenkjente ham da han spiste sammen med dem. Gjenkjenner vi Kristus når vi tar imot hostien?
Disiplene gjenkjenner ham under måltidet. Hvor ofte har de ikke spist sammen med ham? Deres redsel blir til glede. Å feire sammen Eukaristi (forhåpentligvis snart igjen!) lar også oss skjønne: Jesus lever – og sammen med ham lever jeg! Gud skje lov, takk og pris!
Et lite gullkorn til slutt: Takknemlighet er en nøkkel til lykken. Man kan ikke være takknemlig og samtidig ulykkelig. (Piet van Breemen SJ)
Refleksjon over dagens lesning (Apg 6,1-7) – Diakonvervet blir til
I de dager økte tallet på disipler stadig. På denne tid begynte imidlertid de gresktalende å klage over at deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen, til fordel for de jødisktalende. Da sammenkalte de tolv hele disippelflokken og sa: «Det ville ikke være rett av oss å forsømme forkynnelsen av Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Nei, brødre: Velg heller ut syv mann, folk med godt rykte, åndsfylte og forstandige, så skal vi sette dem til dette vervet. Selv skal vi derimot fortsatt stå for bønnen og forkynnelsen av ordet.» Dette forslaget syntes hele forsamlingen vel om, og så valgte de Stefanos, en mann fylt av tro og av hellig Ånd, og videre Filip, Prokhoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaos, en proselytt fra Antiokia. Disse førte de frem for apostlene, som under bønn la hendene på dem. (Apg 6,1-6)
Konfliktløsning på apostlenes vis. Spennende! Ethvert dedikert fellesskap – også vi i St. Hallvard – kjenner det: Hvert medlem har sin egen historie, sin egen kultur og sine egne vaner. Dess tettere medlemmene er knyttet sammen, dess vanskeligere kan det bli å holde ut ulikhetene. Før eller siden blir det konflikt.
Det er bra når stridighetene blir diskutert åpent. Det er en forutsetning for å finne en løsning. Apostlene gir oss et godt eksempel på hvordan det kan gjøres: Alle blir delaktige, det blir innkalt til allmøte. Det letes etter personer som har evne og talent til å minske differansene og løse problemene (her: mennesker som kjenner godt til den gresk-talende delen av gruppen og kan om nødvendig tolke).
Disse velegnede personene blir ikke bare sent av garde for å begynne med sine oppgaver. Nei, apostlene ber sammen med dem og legger hendene på dem. På den måten får de bekreftet sitt oppdrag. De kan i deres arbeid stole på bønnen til apostlene og hele menigheten.
Hver menighet (og kanskje også andre grupper) burde prøve å løse konfliktene på denne måten: Alle skal være delaktig; de som kan bidra til en god løsning, får ansvar; og hele prosessen blir båret av felles bønn.
Refleksjon over dagens lesning (Apg 5,34-42) – Er det av Gud, kan det ikke ødelegges
En av Rådets medlemmer reiste seg; det var en fariseer ved navn Gamaliel, lærer i Loven og en mann som hele folket så opp til. Han gav ordre om at mennene skulle føres utenfor et øyeblikk, og sa så: … Befatt dere ikke med disse menneskene, men la dem gå! For dersom det er menneskeverk, dette de har fore, da går det til grunne; men, er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det. Og vokt dere, så det ikke blir Gud dere en dag finner dere i strid med!» Dette rådet vant bifall. De kalte inn apostlene, gav dem en omgang stokkepryl, forbød dem å forkynne i Jesu navn, og løslot dem så. Og apostlene forlot Sanhedrin, lykkelige over å være funnet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. Og uten opphør, dag etter dag, i templet som i hjemmene, underviste de og forkynte Jesus som Messias. (Apg 5,34-35.38-42)
Historien fra i går fortsettes. Apostlene har blitt ført foran Sanhedrin, rådet av yppersteprestene og fariseerne. Peters frimodige tale i rådet blir tatt ille opp (se i går). Men nå reiser det seg en advokat blant rådmennene, en vis fariseer med navn Gamaliel som kommer med kloke råd. Resultatet blir at apostlene får de mulighetene de trenger. De blir satt fri. Stokkepryl er ille. Men siden de ikke blir dømt til døden, må og kan de nok tåle det.
Gamaliel er en autoritet. Hans ord teller. Apostlene kan puste lettet ut. De blir banket opp, men kan fortsette sin forkynnelse. Gamaliel var apostelen Paulus’ lærer. Hans visdom finnes i de mange brevene som Paulus’ har etterlatt oss. Vi befinner oss i godt selskap når vi følger Gamaliels råd.
Gud bekrefter det som tjener livet. Vi må være tålmodige og lytte etter Guds ‘ja’.
Men hva skjer med dem som volder livet skade? I Marias Magnificat hører vi at Gud ‘støter de mektige fra tronen’: Apostlene forkynner det og Kristus er selve svaret: De som ikke tjener livet, har ikke det siste ordet! Heller ikke hvis det i første omgang virker som om de vinner.
