Månedlig Arkiv: juni 2021

Refleksjon over dagens lesning Tob 11,4-14 – Tobits bok – et eventyr?

«Alt går bra til slutt. Er det ikke bra, er det ikke slutt.» Dette ordspråket passer godt til dagens tekst og hele Tobits bok. «Det går nok bra!», hvor ofte sier vi ikke det. Mest kanskje om ikke fullt så alvorlige ting, eller?

Vi alle kjenner nok historier som ender slik. Også denne historien slutter på denne måten. Tobias, som hadde reist fra foreldrene med et viktig oppdrag, kommer endelig tilbake fra dette farlige ærend. Tobit, hans blinde far, blir helbredet og får synet igjen. Tobias har fått seg en brud, Sara, som han bringer med hjem. Til tross for at syv av Saras tidligere brudgommer måtte dø i bryllupsnatten, har Tobias stått denne prøven – fordi han var den riktige som skulle få Sara til hustru. Som helten i mange eventyr.

Allikevel slutter denne historie annerledes enn et eventyr eller en film fra Hollywood. Fordi Gud blir med i handlingen. Gud krever ikke oppmerksomhet, men aktørene i vår lesning knytter sine livshistorier til Gud. De takker Gud for å ha kommet hjem i god behold, for helbredelsen av sykdommen, for en god svigerdatter og hennes foreldre og familie.

Ja, Gud er i deres verden også ansvarlig for alt det onde som kan hende et menneske. Men disse menneskene tror at med det onde og vanskelige som kan treffe dem, ønsker Gud å føre menneskene på helbredelsens vei, på veien hen til seg selv. Gud bryr seg om sine mennesker og ønsker å leve i en kjærlig relasjon med dem. Hvordan forklarer du deg det onde og vanskelige som skjer i verden og i ditt liv? Har du overhodet en forklaring?

Refleksjon over dagens lesning – Best å overlate det til Gud

På den tid sørget Tobit og bad med tårer idet han sa: Du er rettferdig, Herre, og alle dine gjerninger og alle dine veier er barmhjertighet og sannhet, og en sann og rettferdig dom dømmer du alltid. Kom meg i hu, og se nådig til meg! Straff meg ikke for mine synder og mine forseelser og ikke for mine fedres synder, som de har gjort mot deg…
Samme dag hendte det at Raguels datter Sara i Ekbatana i Media ble hånet av sin fars tjenestepiker; hun var blitt gitt til syv forskjellige menn, men Asmodéus, den onde ånd, hadde drept dem før de hadde hatt noen omgang med henne…
Da hun hørte dette, ble hun meget bedrøvet, og hun ville ha hengt seg; men hun sa til seg selv: Jeg er min fars eneste barn; dersom jeg gjør dette, da blir det til vanære for ham, og jeg fører hans grå hår med sorg ned i dødsriket. Og stående ved vinduet bad hun til Herren. «Velsignet være du, barmhjertige Gud! Velsignet være ditt navn til evig tid! Alt du har skapt, skal evig prise deg. Nå har jeg vendt mitt ansikt og mine øyne mot deg…»

• 

Denne uken leser vi fra Tobits bok, en av de apokryfe skriftene. Tobit er en from jøde som lever i eksil i Ninive, Assyria, sammen med sin kone Hanna og sønnen Tobias.  Tobit har stor medlidenhet med jødene som blir drept av de nye makthaverne og som ligger rundt på gatene uten at noen tar seg av likene. Han trosser myndigheten, lister seg ut i mørke og begraver dem. Så får Tobit en øyesykdom som fører til blindhet. Han er veldig ulykkelig, ja, han er så fortvilet at han ønsker å dø. Tobit spør seg hvordan Gud kan tillate at han, Tobit, som er barmhjertig og full av medlidenhet, må nå selv lide så stor nød? I denne situasjonen ber han til Gud (første del av dagens lesning).

Den andre delen av lesningen handler om en ung kvinne, Sara. Hun bor i Ekbana i Media (dagens Iran). Også hun er så plaget at hun vil ta sitt liv. Siden hun er enebarn, skyver hun tanken vekk, setter foreldrenes behov fremfor sitt eget. Sara er forståelig nok dypt fortvilet fordi hennes syv brudgommer døde en etter den andre rett før bryllupsnatten. En demon skal ha tatt deres liv. Og Sara gruer seg til å måtte gifte seg igjen. Heller vil hun dø enn å måtte oppleve en ung manns ende igjen.

I dagens lesning er ikke Saras bønn tatt med i sin helhet. Men allerede hennes første ord gir oss en god pekepinn på hva bønn i sin beste utforming er: Nemlig det å fortelle Gud om alt det som plager oss, men være samtidig åpne for hva Gud vil gjøre med og for oss. Rette vårt blikk bort fra vår nød og hen til Gud, vår barmhjertige hjelper. Det gjør både Tobit og Sara. Og de stoler på at Gud finner den beste veien for dem. Og det gjør Gud, både for Sara og Tobit. Det er ingen mindre enn erkeengelen Rafael som tar seg av de to familier og binder dem sammen ved at Sara gifter seg med Tobias.

I Det gamle testamentets verden forestiller seg menneskene at det er en direkte sammenheng mellom deres handlinger og Guds innflytelse (en forestilling som blusser opp igjen fra tid til annen, for eksempel hos reformatorene Calvin og Zwingli). Feiltrinn blir straffet, gode handlinger belønnet. Et ganske menneskelig skjema som betjener våre behov for rettferdighet og kontroll. Hvordan Gud virker i denne verden, blir derfor ofte innskrenket i henhold til menneskelige kategorier og forestillinger. Mester Eckhart, dominikaner og mystiker på 1200-tallet, la sine tilhørere på hjerte å ikke se på Gud som de ser på sine melkekyr. Les hele sitatet på tysk her.

Det overraskende i Tobits bok er at begge bønnene, Saras og Tobits, blir hørt til tross for at utgangspunktet deres er ganske ulikt. Erkeengelen Rafael blir sendt for å forandre livene til Sara og Tobit til det gode. Kanskje fordi begge to har lagt sine skjebner i Guds gode hender uten forbehold?

Refleksjon om Treenigheten – … og døp dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn

På den tid drog de elleve disiplene til det fjellet i Galilea hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og idet de fikk øye på ham der, falt de ned for ham og hyllet ham. Noen var det allikevel som tvilte.
Da gikk Jesus hen til dem og talte slik til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere.
Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende.»

På siste søndag leste vi fra Matteusevangeliet, de siste versene (Matt 28,16-20). Her er de tre guddommelige personene særskilt nevnt: «Døp i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Så vidt meg bekjent er dette den eneste gangen at de tre guddommelige personene (vi sier Treenigheten eller Trefoldigheten) nevnes sammen i evangeliene.

Treenigheten er ikke lett å forstå eller å forklare, jfr. p. Ragnars preken på søndag. Det ble brukt ulike bilder som f. eks. av en trekløver, men dette er kun til liten hjelp. Kanskje hjelper det når vi ser Treenigheten fra kjærlighetens side: For å leve den perfekte kjærligheten trengs det tre personer. To av dem ser sammen med felles kjærlighet på den tredje.

To personer, et par, kan være seg nok. Når de har hverandre, så trenger de ingen annen. Men så snart det blir tre i én relasjon, og to av dem ser med felles kjærlighet på en tredje, så er situasjonen helt forandret. Et eksempel fra menneskelig sammenheng kan være et par som har fått et barn. Plutselig åpnes den eksklusive par-kjærligheten og en eller flere andre får plass i gruppen. Denne formen for kjærlighet er ‘mer fullkommen’ enn par-kjærligheten. Den ekskluderer ikke, tvert om: den er åpen, inkluderende, omfattende.

Vi kommer aldri helt til å forstå Treenigheten. Vi kan ikke forstå Gud. Derfor søker vi ord og bilder som kan forklare oss noe av Guds mange trekk. Derfor sier vi at Gud er treenig og at Gud er kjærlighet. Vi sier: Guds kjærlighet er fullkommen. Paulus prøver å fatte den idéen i ord, flotte ord som det alltid er givende å reflektere over (1 Kor 13,4-8):

_{Bilde: Nidarosdomen, blikk nedenfra og opp mot midttårnet, HHM}