I dag var vi heldig. Vår organist Xavier er på velfortjent ferie i hjemlandet Frankrike og en vikar kunne ikke skaffes for den tiden han er bortreist. Men så ble det opptakelse i kirkens fulle fellesskap. Dagfinn Koch, som i dag ble katolikk – vi gratulerer hjertelig! -, er en autoritet i musikk og valgte som fadder en annen autoritet i musikk, nemlig Wolfgang Plagge. Wolfgang sa seg villig til å spille orgelet i messen, og det ble en opplevelse for alle oss som var der. Jeg kan ikke huske å ha hørt orgelet bruse så lidenskapelig, ja nesten vill, som det gjorde i dag. Hjertelig takk til Wolfgang!
I sin preken tok p. Ragnar utgangspunkt i salmen (23) og i evangeliet (se refleksjon under). Begge tekster snakker om hyrden som kjenner sine får, hvert eneste ett. Hyrden passer på, ser til at alle har det bra og ofrer seg selv når det er fare. Hyrden sørger for at alle kan hvile når de trenger det. Hvile er et grunnleggende behov, både fysisk som åndelig.
Et annet aspekt i det hele er tilhørighet. Det er viktig å ha tilhørighet – til flokken – til Gud – til kirken. Vi bør vandre sammen med flokken. Det er vanskelig å være flokk på egen hånd. Det er vanskelig å være kristen på egen hånd. Vi er kalt til å vokse i tro. Det blir enklere i fellesskap. La oss be Gud om at vi holder oss til fellesskapet!
Refleksjon over dagens evangelium Mark 6,30-34 – Jesus ble grepet av en hjertens medynk med dem
På den tid kommer apostlene tilbake og samles omkring Jesus, og forteller ham om alt hva de har gjort og alt hva de har lært folket. Da sier han til dem: «Kom med til et ensomt sted, hvor dere kan være alene og finne litt hvile.» For det var så mange som kom og gikk at apostlene ikke engang rakk å få seg mat. Så drog de av sted i båten til et avsides sted, hvor de kunne være for seg selv. Men mange så dem dra bort og kjente dem igjen, og dermed satte de etter til fots – folk fra byene der omkring – og var fremme på stedet før dem. Så da han gikk fra borde, var der allerede en stor mengde folk å se. Han ble grepet av en hjertens medynk med dem, for de var som en fåreflokk uten hyrde. Og han gav seg til å undervise dem om mangt og meget.
«Kom med til et ensomt sted, hvor dere kan være alene og finne litt hvile.» Er det ikke det vi alle lengter etter om sommeren? Reise bort, se noe annet, være litt for oss selv, hvile fra hverdagens oppgaver og mas? Jeg tror, Jesus sikter enda dypere her. De som arbeider med å bringe Guds rike til jorden, de må ha en tid hvor de kan være alene med Gud, hvor de kan samtale om alt de har opplevd, lytte til hva Gud sier, la seg betrakte av Gud, la seg elske av Gud. Det handler om å være til stede, årvåken, men uten gjøremål. Bare være der. Bare være. Bare være sammen med Gud.
Sommeren er en utmerket tid for det. Vi kan velge en fin plass ute, se alt det fantastiske Gud har skapt, nyte naturen, skog, fjell, vann, kyst. Når vi øver oss i å bli stille, vil vi finne ut hvor mange indre stemmer som plutselig krever vår oppmerksomhet. Vi kan bli oppgitt over våre forstyrrende tanker, men da blir ting verre. Det beste er å bare la dem gli forbi, som skip på en elv. Ikke feste oppmerksomhet på dem. Gå stille tilbake til det å rette blikket mot Gud. Og la Gud se på deg – med sin store kjærlighet og miskunn.
Jesus og disiplene kan ikke finne en slik rolige plass. De har blitt for populære, deres ord møtte den store lengselen i hjertene til dem som lyttet til dem. Folk strømmer derfor sammen for å høre deres forkynnelse og for å bli helbredet. Og Jesus ser deres store behov, deres lengsel etter å få høre budskapet om den kjærlige Gud som elsker hver enkelt av dem. Han har medynk med dem. Derfor setter han sine egne behov til side og fortsetter å undervise og helbrede.
Om Jesus heter det at han valgte de tidlige morgenstunder før soloppgang for å finne tid til å være sammen med Gud. Omsorg for andre uten å ha omsorg for seg selv, fører til utmattelse og utbrenthet. Det å stå opp så tidlig går nok ut over nattesøvnen, men Jesus trenger denne tiden sammen med Gud for å kunne fullføre sin sendelse. Det blir forhåpentligvis enklere for oss å finne tid til samvær med Gud og omsorg for oss selv denne sommeren. Lykke til og Guds velsignelse!
Vi er nå midt i ferietiden (men vi fortsetter med refleksjonene). Vi ønsker dere alle avslappende og solrike sommerdager og håper at vi ALLE kan sees igjen i kirken til høsten! Beste hilsener fra staben i St. Hallvard.
… ikke slukke den veke som ennå gløder – Refleksjon over dagens evangelium Matt 12,14-21
På den tid gikk fariseerne ut for å rådslå om hvordan de skulle få ryddet Jesus av veien. Jesus fikk vite det og drog bort derfra. Mange fulgte ham, og han helbredet dem alle, men påla dem strengt at de ikke skulle gjøre det kjent. Slik skulle nemlig det gå i oppfyllelse, som er sagt ved profeten Jesaja: «Se min tjener som jeg har utvalgt, som jeg har kjær, som har all min yndest. Over ham vil jeg la min ånd hvile, og han skal forkynne min sannhet for folkene. Han skal ikke trette eller rope høyt, ingen skal høre hans stemme på gatene. Det knekkede rør skal han ikke bryte, ikke slukke den veke som ennå gløder, før han har ført min sannhet til seier. Til hans navn skal folkene sette sitt håp.»
Jesus trekker seg tilbake siden fariseerne har planer om å drepe ham. Men fortsatt helbreder han alle som kommer til ham, – og det er mange. Han svikter ikke sin sendelse, ikke engang når det fare for liv og helse. Det er en besluttsom og samtidig saktmodig og mild holdning som tilsvarer Jesajas lidende tjener. Matteus siterer her fra Jesajas bok. Den lidende tjener kommer for å forkynne folkene sannheten og loven, ikke ved å opptre offentlig med brask og bram, men ved å engasjere seg iherdig for at ‘et knekket siv ikke brytes, at den rykende veke ikke slukkes’.
Det svake skal kunne leve! Kun på denne måten kan Guds rike seire på jorden. Det er barmhjertighetens stille seier, ikke den støyende seieren til skryteren som alltid har rett. Der hvor det knekkes et siv eller slukkes en rykende veke, der er ikke Guds rike. Men der hvor rettighetene til de svake, de undertrykte, de fortapte blir satt i høysetet, der blir Guds rike synlig.
Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 11,10-12,14 – Når dere spiser det, må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden.
I de dager gjorde Moses og Aron mange under for farao. Men Herren forherdet farao, så han ikke lot israelittene dra bort fra sitt land. Mens de var i Egypt, sa Herren til Moses og Aron: «Denne måneden skal være nyttårsmåneden for dere. Dere skal regne den for den første måned i året. Si til hele Israels menighet: På den tiende dag i denne måned skal hver husfar ta seg ut et lam, ett for hver husstand … Dere skal ta vare på det den fjortende dagen i denne måned. Da skal hele Israels menighet slakte det straks etter at solen er gått ned. Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og det øverste dørtreet i de husene hvor de spiser det. Samme natt skal de steke kjøttet på ilden og spise det med usyret brød og bitre urter. … Når dere spiser det, må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i hast! Det er påskehelg for Herren.
For samme natt vil jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe; og over alle gudene i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for Herren. En evig lov skal det være for dere å feire den i slekt efter slekt.»
For en natt! Israelittene feirer sin første pesach-fest og er rede til å vende ryggen til Egypt. Det er natten da Gud setter israelittene fri fra trelldom og undertrykkelse. Det er nettenes natt!
Les videre her Bilde: Påskenattsfeiringen 2017, p. Carlo velsigner påskelyset, p. Myron holder lyset og prestestudent Joakim Teigen ministrerer
Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 3,13-30 – Jeg fører dere til et land som flyter med melk og honning
I de dager hørte Moses Herrens røst fra tornebusken si: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene,» sa han: «Han som heter Jeg er, har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: «Du skal si til israelittene: Herren, eders fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og så skal de kalle meg fra slekt til slekt. Gå nå og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, eders fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg og sagt: Jeg har sett til dere og vet hvordan de farer frem mot dere i Egypt. Derfor vil jeg føre dere ut fra Egypt, hvor dere har det ondt, og føre dere opp til det land som nå tilhører kanaaneerne og hetittene, amorittene og ferisittene, hivittene og jebusittene, et land som flyter med melk og honning. De kommer til å høre på det du sier. Og så skal dere, du og de eldste i Israel, gå frem for kongen i Egypt og si: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss. La oss nå få lov til å dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren, vår Gud! Men jeg vet at egypterkongen ikke gir dere lov til å fare uten at han får kjenne en sterk hånd over seg. Så vil jeg rekke ut hånden og slå egypterne med alle de undrene som jeg vil gjøre blant dem. Da skal han la dere fare.»
Gud åpenbarer sitt navn: ‘Jeg er’, også ‘Jeg er der’. Gud er der. Nettopp nå. Nettopp her. Gud er med oss – alltid. Gud går med oss gjennom tidene – til tidenes ende. Gud lar ikke urett og urettferdighet skje upåaktet. Guds helbredende plan for verden blir satt ut i live, ingen annen makt kan stoppe den. Gud fant, finner og vil finne mennesker som lar seg sende – til de nødlidende for å hjelpe og til de mektige for å kreve en endring av urettferdige forhold og levesett. Uansett hvor vanskelig og farlig denne sendelsen måtte være.
Moses er et slikt utvalgt menneske. Han står foran Gud i tornebusken (se gårsdagens refleksjon) og lytter til hva Gud sier. Det trengs mange ord for å overbevise Moses om at han er utvalgt til å føre israelittene ut av Egypt. Men Moses er kun Guds redskap, han må ikke gjøre alt alene, Gud selv vil føre sitt folk: «Derfor vil jeg føre dere ut fra Egypt, hvor dere har det vondt, og føre dere opp til et land … som flyter med melk og honning.» For et løfte! Lengter vi ikke alle til et slikt land? Hva betyr det for meg, hvor er mitt land som flyter med melk og honning? Det er et land hvor jeg hører til, hvor jeg er hjemme, hvor jeg er velkommen … Kan hende at dette landet ligger dypt inne i meg selv…
