Veldig sterke midler må til for at farao med sitt forherdede hjerte tillater at israelittene forlater trelldommen i Egypt. Det voldsomme oppgjøret som vi hører om i dagens lesning, er det siste blant ‘ti plager’ som skal overbevise farao om at israelittenes Gud er mektigere enn han og at farao må la israelittene dra.
Veldig sterke midler må også til for å beskrive denne nattens enorme viktighet for det jødiske folket. Teksten skildrer hendelser som er metaforikk, brukt for å øke spenningen og effekten av Guds virke. For oss i dag kan det være på grensen av det akseptable. Det finnes flere eksempler:
– De førstefødte av folk og fe rundt om i Egypt må dø. Vi spør oss: Ødelegger Gud det han selv har skapt?
– Det heter at Gud selv har forherdet faraos hjerte slik at han motsetter seg anmodningen om å la Israel utvandre. Hvorfor skulle Gud ønske det? Kanskje fordi det skal bli et forrykende showdown?
– Hvorfor trenger Gud blodet på dørstolpen? Vet han ikke hvor hebreerne bor?
– Gud holder dom over alle egyptiske guder. Hvordan skal vi forestille oss det?
Vel, denne historien er nok ment til å vise Guds overveldende makt og overlegenhet. Og forfatterne har lykkes med det.
Pesach er den største jødiske festen. For oss kristne tilsvarer det påskefesten. Begge festene har tydelige paralleller. Lammet som blir slaktet, er ikke et ettårig værlam (som i Andre Mosebok), men Jesus Kristus. Hans legeme og blod er de kristnes næring gjennom livet. De kristnes hellige netter er nettopp påskenatten – og julekvelden. Påskenatten markerer et oppbrudd fra død til liv (som den jødiske pesach). I noen deler av verden står man opp midt på natten for å feire påskevigiliens liturgi. Den varer til morgengry, til lyset bryter frem. Fra mørke til lys – oppbruddet blir synliggjort. Julenatten blir det motsatte. Da er vi hjemme og nyter den koselige atmosfæren sammen med våre kjære. Vi behøver ikke å bryte opp og vi kan senke skuldrene.
Denne spenningen mellom oppbrudd og opphold, det å bryte opp og det å bli på et sted, det tydeliggjør hele livets forløp og drama. Det er tider for begge deler. Det å bryte opp, forlate alt, det er veldig vanskelig for oss mennesker. Men av og til må det til for at vi kan bli frigjort. Til sist – i vår død – blir vi løst fra alle våre lenker og begrensninger her på jorden. Viktig er: Å leve i nuet, våken, beredt til å bli eller til å bryte opp. Alt etter hva Gud vil for våre liv til en bestemt tid.
Bilde: Fra påskenattsfeiringen 2017, p. Carlo velsigner påskelyset som bæres av p. Myron