Siden markedet søker å fremme en uimotståelig forbruksmekanisme for å selge produktene sine, kan folk lett bli fanget i en spiral av unødvendige innkjøp og utgifter. Tvangskonsum er det subjektive speilbildet av det tekno-økonomiske paradigme (paradigme: mønster, forbilde).
Da skjer det som Romano Guardini (1885-1968) alt har pekt på: Mennesket «aksepterer ting og livsformer slik de blir pådyttet det av masseproduksjonens rasjonelle planer, og gjør det i det store og hele med følelsen av at det er fornuftig og riktig.»
I denne situasjonen har den postmoderne menneskeheten ikke funnet noen ny selvforståelse som kan gi veiledning og retning, og denne mangelen på identitet er en kilde til angst. Vi har altfor mange midler og bare noen få og skrøpelig mål.
Bilde: Stalheimskleiva. Det går bratt nedover (HHM)
Det er mange ting som må endre kurs, men det er først og fremst vi mennesker som må forandre oss. Vi mangler bevissthet om vårt felles opphav, om vår gjensidig tilhørighet, og om en fremtid som skal deles med alle.
Denne fundamentale forståelsen vil tillate utviklingen av nye overbevisninger, holdninger og livsformer. Foran oss har vi en stor kulturell, åndelig og utdanningsmessig utfordring som forutsetter en lang nydannelsesprosess. (LS 202)
Bilde: Rundkjøringen i fjellet etter å ha passert Hardangerbroen. Det gjelder å endre kurs. (HHM)
Det er mye som foregår etter sommeren i St. Hallvard. Da p. Andreas i dag kl. 10.30 ankom kirken, fant han ikke noe parkeringsplass og måtte sette bilen på tvers øverst på kirkebakken. Høymessen var fullbooket og langt fra alle som ville være med, fikk anledning.
P. Ragnar innledet sin preken med å stadfeste at denne søndagen bød på spennende lesninger. Emnet var tro og religion. Og disse handlet om kjærlighet, omsorg og barmhjertighet, sa sognepresten. To ganger siterte han fra Jakobs brev (andre lesning): «Lev etter ordet, og nøy dere ikke med å lytte til det!» I p. Ragnars treffende formulering: «Vær ordets gjørere, ikke bare hørere!» Det som er viktig er å verne de sårbare i vårt fellesskap!
I evangeliet i dag hadde Jesus en gedigen krangel med fariseerne. For dem var det å ikke vaske hendene, ensbetydende med å ikke ha et rent hjerte. Det gikk Jesus imot med stor tydelighet. Han ramset opp de tingene som gjorde mennesker urene: utukt og tyveri, mord og utroskap, grådighet, ondskap og svik, tøylesløshet, misunnelse, spott, hovmod og et vettløst liv. Og Jesus presiserte: Det indre, det som kommer fra et menneskets hjerte, bestemmer et livs hellighet, rettferdighet og barmhjertighet. Fariseerne hadde glemt det. For dem hadde loven blitt til deres gud – istendenfor å se på loven som et redskap som skulle hjelpe å lede menneskene til Gud.
Lørdag 28. august ble det Førstekommunionsfeiring for 45 spente barn og deres familier. Grunnet Corona-restriksjoner ble barna fordelt på tre messer kl. 11, 13 og 15. Det var et stort program for sognepresten og andre involverte. Alle tre messer var like høytidelige og det var strålende og forventningsfulle barneøyne å se i den flott pyntede kirken.
P. Ragnar fremhevet storheten av gaven barna skulle motta for første gang: Jesus Kristus. Det var en gave som ikke ville miste sin attraksjon, sin betydning og verdi – i motsetning til så mange andre gaver som leker og spill, sa p. Ragnar. Hver gang vi mottok kommunion, ville vi blitt litt forvandlet, ville vi bli litt mer lik Jesus. Ønsket vi dette, spurte sognepresten. Det var mange bekreftende nikk i kirken.
Bildet nedenfor: Førstekommunion kl. 11, på galleriet jobbet Dominik fra menighetsrådet med direkte overføring til messene siden det kunne bare være noen få personer fra hver familie i kirken. Organisten og koret var tilstede i alle tre messer.
Hvert år forsvinner tusenvis av plante- og dyrearter. De fleste blir utryddet som følge av menneskelig aktivitet. Dermed kan de ikke lenger gi Gud ære gjennom sin eksistens, og heller ikke kan de formidle sitt budskap til oss. Vi har ingen rett til å handle slik. Pave Frans, mai 2021
(Foto: Bokforside) Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
Om det presserende behovet for og vanskeligheten å erstatte det teknokratiske paradigme
Med det teknokratiske paradigme følger en teknikk for å kunne eie, herske over og omforme – og idéen om uendelig eller ubegrenset vekst, en idé som begeistrer økonomer, finanseksperter og teknologer (106). Til grunne ligger den feilaktige antagelsen at en ubegrenset mengde av energi og ressurser er tilgjengelig, at det er mulig å fornye dem raskt, og at de negative effektene av utnyttelsen av den naturlige orden enkelt kan avhjelpes.
Vi må akseptere at teknologiske produkter ikke er nøytrale, for de skaper et rammeverk som til slutt vil sette vilkårene for livsstil og styre sosiale muligheter til fordel for interessene til visse mektige grupper. Avgjørelser som synes å være rent instrumentelle, er i realiteten valg om hva slags samfunn vi ønsker å bygge (107).
Ideen om å fremme et annet kulturelt paradigme og bruke teknologien som et rent redskap, er utenkelig. Det teknokratiske paradigme er blitt så dominant at det er meget vanskelig å gi avkall på midlene og enda vanskeligere å bruke dem uten å bli dominert av logikken. Det er blitt motkulturelt å velge en livsstil hvis målsetning i hvert fall delvis er uavhengig av teknologien, dens kostnader og makt til å globalisere og gjøre oss til ‘masse’ (108).
Det teknokratiske paradigme har også en tendens til å dominere økonomi og politikk. Det vises ikke interesse for forsvarlig produksjon, bedre fordeling av rikdom, en mer ansvarlig omgang med naturen eller fremtidige generasjoners rettigheter. Adferden viser at profittmaksimering er godt nok som målestokk.
Vi er altfor trege med å utvikle økonomiske institusjoner og sosiale initiativer som kan gi fattige regulær tilgang til basisressurser. Vi kan ikke henvise nok til hva som er de dypeste røttene til vår nåværende uorden, nemlig den teknologiske og økonomiske vekstens retning, mål, mening og sosiale implikasjoner (109).
En vitenskap som vil komme med løsninger på de store spørsmålene, må med nødvendighet ta i betraktning data fra andre kunnskapsområder, inkludert filosofi og sosialetikk, men dette er en holdning som det er vanskelig å tilegne seg i dag. Det finnes heller ingen genuin etisk horisont som man kan referere til (110).
Den økologiske kulturen … burde være et annet blikk, en tenkning, en politikk, et opplæringsprogram, en livsstil og en spiritualitet som sammen utformer en motstand mot det teknokratiske paradigmets fremmarsj (111). Det er mulig å utvide horisonten. Den menneskelige frihet er i stand til å begrense teknikken. Vi kan stille den i et annet fremskritts tjeneste, et som er sunnere, mer humant, mer sosialt, mer helhetlig (112). Men det blir vanskelig for oss å stoppe opp og gjenvinne dybden i livet (113).
Det som nå skjer, viser oss den presserende nødvendigheten av å lede an i en modig kulturell revolusjon. Det er ubetinget nødvendig at vi setter ned farten og ser på virkeligheten med nye øyne, for å ta i besittelse den positive og bærekraftige fremgangen, men også å oppdage de verdier og høye målsetninger som er blitt kastet over bord av vår hemningsløse stormannsgalskap (114).
