Gårsdagens høymesse. Tilbake til normalen – etter hvert
Så mange hyggelige folk i kirken, det er lenge siden vi har hatt et slikt syn! Og endelig blir det igjen kirkekaffe etter messen, faktisk også etter fromessen kl. 9.30.
Lesningene fra i dag er flotte – dog krevende. I evangeliet hører vi om den rike unge mannen og Jesu bilde av en kamel som lettere går gjennom et nåløye enn et rikt menneske inn i Guds rike. Evangeliet finnes her.
P. Ragnar sa følgende i sin preken: Det finnes en grunnleggende godhet i den unge mannen. Men hans rikdom er et hinder. Derfor ber Jesus ham om å selge alt han eier og så følge Jesus. Jesus gjør det tydelig hvor hindringene ligger, han oppfordrer den unge mannen om ikke å bedra seg selv. Ja, den unge gjør mye godt og riktig, men hva er hans motivasjon? Er det ikke slik at han vil fremstår som vellykket og lydig?
Egentlig tror mange av oss at rikdommen vil sette oss fri. Da ville vi slippe bekymringene som ledsager oss i våre liv. Men er det sant? Er det ikke en bedragelse, en illusjon?
Bildet av kamelen og nåløyet gjør det tydelig: Vi kan ikke oppnå det evige liv basert på de gode ting vi gjør for oss selv. Det evige liv er Guds gave. Vi kan aldri gjøre oss fortjent til det.
Vi må gjøre gode ting, tjenester, uten å tenke på belønning. Ønsket om belønning er et tegn på feil motivasjon.
———————————
Vi må våge å elske uten begrensninger, uten å tenke på oss selv.
I slutten av messen nevnte p. Ragnar den franske rapporten om utstrakt overgrep i landet. P. Ragnar ba oss om å være ærlige og åpne om disse skyggesidene i den katolske Kirken. Og om å be for Kirkens fellesskap.
Pave Frans har kalt offentliggjøring av rapporten et ‘skammens øyeblikk’. Han avviser misbruket på det sterkeste, på lik linje som pave Benedikt i sin tid. Misbruket kan skje fordi det finnes en ukultur i Kirken. Denne ukulturen må endres radikalt. Den har å gjøre med klerikalisme og maktmisbruk. Mens biskoper og prester blir guddommeliggjort, blir legfolk umyndiggjort.
(Redaksjonen: Dette er sterke ord som også setter spørsmålstegn ved vårt eget syn av Kirken, dens tjenere og legfolkets plass i Kirken.)