Gud gjør seg kjent i Den hellige skrift, i strålene fra solen og i nattens komme
av Elin Anker
Det liturgiske året eksponerer oss for evangeliets langsomme gjennomlysning. Hvor enn denne formuleringen måtte komme fra uttrykker den en dyp sannhet. Gang på gang hører vi de samme tekstene. Igjen faster vi, igjen markerer vi de spesielle dagene og feirer de store høytidene.
I liturgien møter Ordet oss stadig på nytt. Vi får høre Jesu egne ord, vi får gjenfortalt scenene, vi undres over hvordan Han handler, vi lytter til stillheten i Hans nærvær. Gjentagelsen er vesentlig, ja, en forutsetning for vår åndelige pilegrimsreise.
Snart er kirkeåret omme, det hellige årets sirkel sluttes og vi begynner på nytt.
Parallelt med det liturgiske året skrider naturens årstider. Også de har et budskap til oss. I møte med naturen eksponeres vi om og om igjen for det pave Frans kaller «skaperverkets evangelium». Han siterer Johannes Paul II som sier at «for den troende er betraktning av skaperverket å høre et budskap, å lytte til en paradoksal og lydløs stemme».
Og videre: «Ved siden av den egentlige åpenbaring i Den hellige skrift, gjør Gud seg også kjent i strålene fra solen og i nattens komme.» (Laudato Si’ Kap 3.86) Selv minner pave Frans oss betimelig om at «Det er ikke vi som er andre skapningers endelige mål og hensikt. Snarere beveger alle seg fremover mot et felles mål som er Gud, en transcendent fylde hvor den oppstandne Kristus omslutter alt og opplyser alt.» (Laudato Si’ Kap 3.83)