Rapport fra INC2: katolsk engasjement mot plastforurensning
Siden temaet er overordnet og så viktig, ble denne artikkelen offentliggjort på bispedømmets hjemmeside katolsk.no. Det er skribent og redaktør for St. Hallvards hjemmesider Helga Haass-Männle som fikk lov til å delta i denne store konferansen. Benytt linken for å lese om FNs intense bestrebelser å få bukt med plastforurensning.
Med hele vårt liv, med alle høydepunkter og nederlag som utgjør vår identitet, finner vi et nytt, evig hjem hos Gud.
Denne festen rører ved noe som vi kanskje alle lurer på: Hvordan blir det under og etter døden, hva skjer med oss da? Hva betyr det for oss: oppstandelse fra de døde, opptakelse i himmelen?
Kanskje husker vi apostelen Paulus vanskeligheter med nettopp dette temaet i de unge menighetene i Aten og Korint: Da han forkynte at Jesus hadde blitt oppvakt fra de døde, begynte hans tilhørere å le og vende ryggen til ham. Denne idéen virket altfor rart og mistenkelig. Det var ikke noe de kunne tro på.
Derfor skriver Paulus mer om emnet i sin første brev til Korinterne: Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet (1 Kor 15,51-53).
Det siste basunstøtet er omskrivelsen for tidenes ende. De som da ennå lever, blir forvandlet, «kledd i uforgjengelighet». Paulus regnet absolutt med at Kristi gjenkomst skulle skje mens han ennå levde – og det tok han grundig feil i. Uansett, for alle dem som allerede var døde, gjaldt det at de skulle bli oppvakt fra døden, kledd i udødelighet. Paulus forkynte altså en substantiell forskjell på den materielle, jordiske kroppen og det uforgjengelige, himmelske legeme.
Når det gjelder Maria, så har mange kristne i de første århundrene tenkt omtrent slik: «Det kan ikke være riktig at Jesus Kristus lever i himmelen mens hans mor må vente til tidenes ende for å komme dit.» Denne tankegangen har ført til dagens fest som fra og med 500-tallet ble feiret.
Dette er bakgrunnen for at Pave Pius XII 1950 har kunngjort dogmaen om Marias opptakelse i himmelen. Paven skriver at Maria ble tatt opp i himmelen med legeme og sjel.
Etter fortidens forståelse ble Maria tildelt en nåde som for vanlige mennesker ikke var oppnåelig: de måtte vente til ‘den ‘tidenes ende’ i et slags mellomrom. Denne forståelsen har forandret seg i mellomtiden. Den tyske dogmatikeren Gisbert Grehake skrev 1976 en bok med tittelen ‘Sterkere enn døden’ (Stärker als der Tod). Der påberoper han seg på mange andre teologer og skriver bl.a.:
«Kristne i dag håper at oppstandelsen skjer i døden. Oppstandelsen ikke i den mening at det synlige legeme blir forvandlet. Det senkes ned som lik i jorden eller blir kremert. Oppstandelsen betyr derimot at Gud i døden tildeler mennesket en ny fremtid sammen med dette menneskets konkrete verden og historie. Denne fremtiden kan vi ikke forestille oss, og vi behøver heller ikke det.»
Om Maria sies det at hun er troens mor. Gjennom henne kan vi oppdage hva det betyr å leve og dø som et troende menneske. Det vi feirer i dag er også kilden til vårt håp for vårt liv, inkludert livet etter døden. Med hele vårt liv, med alle høydepunkter og nederlag som utgjør vår identitet, finner vi et nytt, evig hjem hos Gud.
Tankene er bl.a. basert på dagens preken av p. Walter Mückstein, Tyskland
«Herren kan gjøre mye med det lille vi stiller til hans disposisjon. Det ville være godt å spørre oss selv hver dag: «Hva bringer jeg til Jesus i dag?»
Han kan gjøre mye med en av våre bønner, med en gest av nestekjærlighet for andre, selv med en av våre lidelser overgitt til hans barmhjertighet. Våre små ting til Jesus, og han gjør mirakler.
Slik elsker Gud å handle: Han gjør store ting, med utgangspunkt i de små tingene, som vi overgir til Ham.»
Ikke kast bort tid på å forurense verden med klager
«La oss be Herren i dag om å fri oss fra å skylde på andre – som barn: «Nei, det var ikke meg! Det er den andre, den andre…». La oss be Gud om nåden til ikke å kaste bort tid på å forurense verden med klager, for dette er ikke kristent.
Jesus inviterer oss i stedet til å se på livet og verden med utgangspunkt i hjertet vårt. Hvis vi ser inn i oss selv, vil vi finne nesten alt det vi forakter utenfor. Og hvis vi med oppriktighet vil be Gud om å rense hjertet vårt, så vil vi virkelig begynne å gjøre verden renere.»
Tenk deg følgende: Presten står på prekestolen og skal holde sin søndagspreken. Så ringer hans telefon i bukselommen under hans messehagel. Hva ville du da mene om denne presten?
P. Henry satte menigheten på prøve siste søndag. Han gjorde det ved at hans telefon ringte i begynnelsen av hans preken. Noe omstendelig fant han frem mobilen og slo den av. Så så han på oss. «Hva foregår nå i deres hoder?» spurte han. «Hvilke tanker og eventuelt dommer har dere om meg?»
Hvor mange av oss består prøven om å ikke tenke noe negativt, ikke dømme og fordømme den som har glemt å slå av mobilen? Klarer vi å tåle denne lyden uten å ta bort vårt fokus fra messen? Klarer vi å ikke reagere med uvilje og irritasjon?
Basert på dagens evangelium om såkorn som bærer ulike mengder frukt, spør p. Henry: Er det 30, 60 eller 100% som består prøven? Eller ingen?
Så forteller han en kort historie, riktignok noe sort-hvitt, men dog: En mann glemmer å slå av mobilen og den ringer midt i messen. Hans naboer i benken blir sure, kona kjefter på ham, til og med presten snakker ham til rette etter messen. Mannen skammer seg meget, går bort og kommer aldri mer tilbake til kirken. Om kvelden den dagen tar han inn på en pub og bestiller noe å drikke. Det skjer at han støter med albuen mot glasset, det velter og væsken flyter over bordet og gulvet. Han blir meget flau. Men så kommer servitøren, trøster ham, vasker over bordet og mikser en ny drikk til ham. Vaktmesteren kommer med kost og klut og tørker over gulvet. De veksler noe vennlige ord. Mannen føler at hans glipp ikke har noe negative konsekvenser, tvert om. Han blir tatt hånd om, inkludert, trøstet, behandlet med forståelse og kjærlighet. Mannen fortsetter å komme til denne baren.
Hm, hva vil dette si oss her i kirken? For det første: Er vi opptatt av å se oss om, vurdere de som sitter rundt oss, de som kommer for sent, de som oppfører seg ikke helt som forventet? Når vi gjør det, så går vi glipp av det som er sentralt i messen. Vi går glipp av at vår sjel blir gjødslet!
For det andre: Jesus sier: Jeg ønsker barmhjertighet, ikke offer. Vi skal være barmhjertige, barmhjertige mot hverandre! Vi skal være god jord – da kan vi bære frukt. Snart hundre, snart seksti, snart tredve foll.