HELLIGE ROM
av Elin Anker
Mens en håndfull av menigheten drar til Roma nå i november, blir de fleste av oss igjen her hjemme. Noen av oss har ikke mulighet, heller ikke alle ønsker å reise. Men vi som blir værende her kan vel være pilegrimer på vår egen måte? Når kirkeåret går inn i sine siste uker og høstmørket omslutter oss stadig tettere, kan vi søke stillheten i det hellige rommet – ikke nødvendigvis i det store og overdådige, like gjerne i det lille og enkle. Det kan være i vår egen vakre sognekirke. Kanskje kan vi også benytte anledningen til å besøke andre kirkerom og kapeller, kjente så vel som ukjente. Gå inn i vårt eget hjertes lille kapell (som kan oppleves både kjent og ukjent på samme tid). Og som vi vet innerst inne: Livet er fullt av overraskelser, noen av dem intet mindre enn guddommelige. Dette er noe av det Jan Erik Rekdals fine dikt handler om. Med vennlig tillatelse gjengis det her i sin helhet:
Små kirker i Trastevere
De små kirkene i Roma er nesten slått til taushet av de store.
Det er så vidt klokkene høres der de ligger sammenkrøket i
smågatene, trengt bort av de andre. De vet å ikke stikke seg
lenger ut enn nabohusene, og hvis de ligger stille slik i bakga-
tene og bare klemter litt av og til, får de kanskje være i fred.
Fasadene røper dem knapt, for de er like avskallede og vær-
bitte som nabohusenes. Det er først når dørene en kveldstime
står åpne, en i forbifarten kan få øye på disse skjulte rom som
åpner seg en stakket stund liksom levende skjell i havet. Hel-
lige rom er slik: de åpner seg når du minst venter det på steder
du knapt hadde trodd det kunne skje.
Jan Erik Rekdal I Rumis skygge, 1997
