Autor Arkiv: Helga

HELLIGE ROM

av Elin Anker

Mens en håndfull av menigheten drar til Roma nå i november, blir de fleste av oss igjen her hjemme. Noen av oss har ikke mulighet, heller ikke alle ønsker å reise. Men vi som blir værende her kan vel være pilegrimer på vår egen måte? Når kirkeåret går inn i sine siste uker og høstmørket omslutter oss stadig tettere, kan vi søke stillheten i det hellige rommet – ikke nødvendigvis i det store og overdådige, like gjerne i det lille og enkle. Det kan være i vår egen vakre sognekirke. Kanskje kan vi også benytte anledningen til å besøke andre kirkerom og kapeller, kjente så vel som ukjente. Gå inn i vårt eget hjertes lille kapell (som kan oppleves både kjent og ukjent på samme tid). Og som vi vet innerst inne: Livet er fullt av overraskelser, noen av dem intet mindre enn guddommelige. Dette er noe av det Jan Erik Rekdals fine dikt handler om. Med vennlig tillatelse gjengis det her i sin helhet:

Små kirker i Trastevere

De små kirkene i Roma er nesten slått til taushet av de store.

Det er så vidt klokkene høres der de ligger sammenkrøket i

smågatene, trengt bort av de andre. De vet å ikke stikke seg

lenger ut enn nabohusene, og hvis de ligger stille slik i bakga-

tene og bare klemter litt av og til, får de kanskje være i fred.

Fasadene røper dem knapt, for de er like avskallede og vær-

bitte som nabohusenes. Det er først når dørene en kveldstime

står åpne, en i forbifarten kan få øye på disse skjulte rom som

åpner seg en stakket stund liksom levende skjell i havet. Hel-

lige rom er slik: de åpner seg når du minst venter det på steder

du knapt hadde trodd det kunne skje.

Jan Erik Rekdal I Rumis skygge, 1997

Den blinde tiggeren Bartimeus – full av håp og forventning

Et forbilde for oss? Tanker fra prekenen siste søndag av p. Andreas (bl.a.)

Evangelisten Markus forteller en av mange historier om at Jesus helbreder, denne gang en blind mann. Vi hører ikke mye om den blinde. Han holder til i Jeriko og heter Bar-Timeus, sønn av Timeus. Det kan tolkes som sønn av den som er redd. Men Bartimeus er slett ikke redd, i hvert fall ikke da Jesus kommer forbi.

Hele hans håp hviler på Jesus som er på vei til Jerusalem og i ferd til å forlate byen Jeriko. Bartimeus ser sin sjanse og roper høyt etter Jesus. De rundt ham ber ham å tie, men han roper enda høyere. Han lar seg ikke stanse.

Og Jesus hører ham og kaller ham til seg. Bartimeus nøler ikke et øyeblikk, kaster bort kappen og løper til Jesus. Det å la kappen ligge på veien er i seg selv et bilde av stor tillit. Kappen er nødvendig for å overleve, det er det eneste han kunne dekke seg med om natten. Men Bartimeus gir blaffen. Jesus har kalt ham og han springer av gårde.

Jesus spør Bartimeus, ‘Hva ønsker du?’ Og svaret er: ‘La meg få synet igjen.’ Han har altså kunnet se før, han har mistet denne evnen. Kanskje har han også mistet noe mer, for eksempel sin tro, sitt håp. Han har også mistet fellesskapet med de andre som kan se, han har mistet sin plass i samfunnet og sin verdighet.

Men håpet er ennå ikke helt forsvunnet. Jesus kan helbrede ham, det er den blinde overbevist om. Og Jesus skuffer ikke, Bartimeus får igjen synet. I tillegg får han igjen sin verdighet, sin plass i samfunnet, han får også fellesskap og fred i sjelen. Evangelisten forteller: Og Bartimeus fulgte Jesus videre på veien.

Når vi vender oss til Gud med tro og tillitt, kan han hjelpe oss.

Hvem er Gud?

Tanker fra den US-amerikanske teologen og St. Josephsøster Elizabeth Johnson

Det er best å gi slipp på ideen om Gud som en monark som bestemmer over andre vesener. Beveg ditt sinn i retning av den levende Gud som er et uendelig hellig mysterium. Sitt med sannheten om at vårt begrensede sinn ikke kan fatte den ENE som er uendelig; våre begrensede hjerter kan ikke fatte kjærlighet uten grenser. Se mot Gud, ikke som en individuell aktør innenfor rekkevidden av skapninger, men som den ufattelige personlige Kilden til alle vesener, selve Grunnen til alt som er, Den som er hinsides i vår midte, et skapende Hav av kjærlighet, Skaperånden. 

Begynn så å innse at Skaperåndens kraft ikke utøves som rå makt-over, men som kjærlighet som myndiggjør. Guds skapende aktivitet skaper et univers som er utstyrt med den medfødte evnen til å utvikle seg ved bruk av sine egne naturlige krefter, noe som gjør det til en fri partner i sin egen skapelse.  

Å utvide vårt bilde av den levende Gud i tråd med paradigmet av Elskeren åpner for å respektere den genuine autonomien i naturens veier og friheten i skapningers oppførsel. Dette muliggjør Skaperguden…  

Som Guds gode skaperverk blir verden en fri partner i sin egen tilblivelse mens Skaperen fremkaller dens eksistens i hvert øyeblikk. For å si dette kort, Gud skaper verden ved å gi verden makt til å utvikle seg selv. Langt fra å tvinge verden til å utvikle seg i henhold til en forhåndsutformet plan, kaller Ånden den kontinuerlig frem til en frisk og uventet fremtid.

Elizabeth A. Johnson, Come, Have Breakfast: Meditations on God and the Earth (Maryknoll, NY: Orbis Books, 2024), 17, 18–19, 19–20, 21. Bilde: Treenigheten v/Andrei Rublev (1400-tallet), Wikimedia.com

St. Hallvard menighet arrangerer pilegrimstur i jubelåret til Roma – i forbindelse med den Nordiske Valfarten

fra torsdag 30. januar 2025 – tirsdag 4. februar 2025

Gruppestørrelse: maks 20 personer

Pris/Depositum: NOK 9.500 per person i dobbeltrom. Enkeltromstillegg NOK 1.500. Dette dekker
– 5 netter overnatting i kloster med frokost,
– fly til og fra Roma
– transport til og fra flyplassen Fiumicino og klosteret
– offentlig transport i Roma

Det blir blant annet audiens og pavelig messe i Peterskirken. Se hele programmet her: https://www.katolsk.no/nyheter/2024/06/bli-med-pa-stor-nordisk-valfart-til-roma-i-2025

Legg merke til at vi ikke er med de to første dagene spesifisert i programmet.

Påmelding snarest, senest 4. november, til oslo-st.hallvard@katolsk.no eller helga.mannle@katolsk.no

Vi anbefaler å tegne reiseforsikring hvis du ikke allerede har.

Ingen kan gjøre seg fortjent til det evige liv

Hvem kan da bli frelst? P. Ragnars preken fra siste søndag

Mange ting i lesningene denne søndagen er spennende. Jeg velger evangeliet, historien om den rike, unge mannen. Han ønsker nok en bekreftelse på at alt i hans liv er bra.

Dette må være veldig viktig for ham siden evangelisten forteller oss: Han løper Jesus imøte. Her finnes det iver og forventninger: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få del i det evige liv?»

Jesus svarer: «Følg budene.» Og den unge påstår at han har holdt budene og lever et moralsk riktig liv.

Evangeliet forteller oss deretter at Jesus ser på ham og får ham kjær. Så kommer utfordringen: «Gå og selg alt du eier.» Det betyr: Gjør noe for andre! Og Jesus fortsetter: «Kom så og følg meg.»

Jesus oppfordrer den unge mannen – og også oss – å legge sitt eget til side. Da går grensen for den unge, han strekker ikke til. Og Jesus sier til disiplene de velkjente ordene: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»

Rikdom betyr mye mer enn penger og eiendom . Det betyr alt vi gjør for vår egen del, alt vi gjør ut av egen egoisme og narcicisme.

Hvem kan da bli frelst? Disiplenes skrekk er så forståelig. Jesus snur plutselig alt på hodet! Å holde budene er ikke nok. Ingen kan gjøre seg fortjent til det evige liv! 

Jesus tester disiplene og oss, han tester våre motiver. Våger vi å elske Gud uten begrensninger? Vi er kalt til å følge Jesu fotspor. Vi er kalt til et liv i kjærlighet og barmhjertighet. Tør vi følge Jesus?

La oss be om at vi alltid er åpne til de gaver Gud vil gi oss – uten å være redde og bekymret for følgende dette måtte ha!