Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Orgelet rehabiliteres i disse ukene. Arbeidet skal være avsluttet om ca. 3 uker. Dette er tidsnok før vi begynner et nytt kirkeår. Gled dere til nye og fine lyder.
På hjemmesiden til orgelbyggerne kan dere se bilder og videoer. I den første videoen på 5 minutter forklares hva som er i ferd med å skje. Klikk på linken.
For øyeblikket ser det ganske rotete ut på orgelgalleriet. Men bare vent!
av Elin Anker
Mens en håndfull av menigheten drar til Roma nå i november, blir de fleste av oss igjen her hjemme. Noen av oss har ikke mulighet, heller ikke alle ønsker å reise. Men vi som blir værende her kan vel være pilegrimer på vår egen måte? Når kirkeåret går inn i sine siste uker og høstmørket omslutter oss stadig tettere, kan vi søke stillheten i det hellige rommet – ikke nødvendigvis i det store og overdådige, like gjerne i det lille og enkle. Det kan være i vår egen vakre sognekirke. Kanskje kan vi også benytte anledningen til å besøke andre kirkerom og kapeller, kjente så vel som ukjente. Gå inn i vårt eget hjertes lille kapell (som kan oppleves både kjent og ukjent på samme tid). Og som vi vet innerst inne: Livet er fullt av overraskelser, noen av dem intet mindre enn guddommelige. Dette er noe av det Jan Erik Rekdals fine dikt handler om. Med vennlig tillatelse gjengis det her i sin helhet:
Små kirker i Trastevere
De små kirkene i Roma er nesten slått til taushet av de store.
Det er så vidt klokkene høres der de ligger sammenkrøket i
smågatene, trengt bort av de andre. De vet å ikke stikke seg
lenger ut enn nabohusene, og hvis de ligger stille slik i bakga-
tene og bare klemter litt av og til, får de kanskje være i fred.
Fasadene røper dem knapt, for de er like avskallede og vær-
bitte som nabohusenes. Det er først når dørene en kveldstime
står åpne, en i forbifarten kan få øye på disse skjulte rom som
åpner seg en stakket stund liksom levende skjell i havet. Hel-
lige rom er slik: de åpner seg når du minst venter det på steder
du knapt hadde trodd det kunne skje.
Jan Erik Rekdal I Rumis skygge, 1997
Evangelisten Markus forteller en av mange historier om at Jesus helbreder, denne gang en blind mann. Vi hører ikke mye om den blinde. Han holder til i Jeriko og heter Bar-Timeus, sønn av Timeus. Det kan tolkes som sønn av den som er redd. Men Bartimeus er slett ikke redd, i hvert fall ikke da Jesus kommer forbi.
Hele hans håp hviler på Jesus som er på vei til Jerusalem og i ferd til å forlate byen Jeriko. Bartimeus ser sin sjanse og roper høyt etter Jesus. De rundt ham ber ham å tie, men han roper enda høyere. Han lar seg ikke stanse.
Og Jesus hører ham og kaller ham til seg. Bartimeus nøler ikke et øyeblikk, kaster bort kappen og løper til Jesus. Det å la kappen ligge på veien er i seg selv et bilde av stor tillit. Kappen er nødvendig for å overleve, det er det eneste han kunne dekke seg med om natten. Men Bartimeus gir blaffen. Jesus har kalt ham og han springer av gårde.
Jesus spør Bartimeus, ‘Hva ønsker du?’ Og svaret er: ‘La meg få synet igjen.’ Han har altså kunnet se før, han har mistet denne evnen. Kanskje har han også mistet noe mer, for eksempel sin tro, sitt håp. Han har også mistet fellesskapet med de andre som kan se, han har mistet sin plass i samfunnet og sin verdighet.
Men håpet er ennå ikke helt forsvunnet. Jesus kan helbrede ham, det er den blinde overbevist om. Og Jesus skuffer ikke, Bartimeus får igjen synet. I tillegg får han igjen sin verdighet, sin plass i samfunnet, han får også fellesskap og fred i sjelen. Evangelisten forteller: Og Bartimeus fulgte Jesus videre på veien.
Når vi vender oss til Gud med tro og tillitt, kan han hjelpe oss.
Det er best å gi slipp på ideen om Gud som en monark som bestemmer over andre vesener. Beveg ditt sinn i retning av den levende Gud som er et uendelig hellig mysterium. Sitt med sannheten om at vårt begrensede sinn ikke kan fatte den ENE som er uendelig; våre begrensede hjerter kan ikke fatte kjærlighet uten grenser. Se mot Gud, ikke som en individuell aktør innenfor rekkevidden av skapninger, men som den ufattelige personlige Kilden til alle vesener, selve Grunnen til alt som er, Den som er hinsides i vår midte, et skapende Hav av kjærlighet, Skaperånden.
Begynn så å innse at Skaperåndens kraft ikke utøves som rå makt-over, men som kjærlighet som myndiggjør. Guds skapende aktivitet skaper et univers som er utstyrt med den medfødte evnen til å utvikle seg ved bruk av sine egne naturlige krefter, noe som gjør det til en fri partner i sin egen skapelse.
Å utvide vårt bilde av den levende Gud i tråd med paradigmet av Elskeren åpner for å respektere den genuine autonomien i naturens veier og friheten i skapningers oppførsel. Dette muliggjør Skaperguden…
Som Guds gode skaperverk blir verden en fri partner i sin egen tilblivelse mens Skaperen fremkaller dens eksistens i hvert øyeblikk. For å si dette kort, Gud skaper verden ved å gi verden makt til å utvikle seg selv. Langt fra å tvinge verden til å utvikle seg i henhold til en forhåndsutformet plan, kaller Ånden den kontinuerlig frem til en frisk og uventet fremtid.
Elizabeth A. Johnson, Come, Have Breakfast: Meditations on God and the Earth (Maryknoll, NY: Orbis Books, 2024), 17, 18–19, 19–20, 21. Bilde: Treenigheten v/Andrei Rublev (1400-tallet), Wikimedia.com
Gruppestørrelse: maks 20 personer
Pris/Depositum: NOK 9.500 per person i dobbeltrom. Enkeltromstillegg NOK 1.500. Dette dekker
– 5 netter overnatting i kloster med frokost,
– fly til og fra Roma
– transport til og fra flyplassen Fiumicino og klosteret
– offentlig transport i Roma
Det blir blant annet audiens og pavelig messe i Peterskirken. Se hele programmet her: https://www.katolsk.no/nyheter/2024/06/bli-med-pa-stor-nordisk-valfart-til-roma-i-2025
Legg merke til at vi ikke er med de to første dagene spesifisert i programmet.
Påmelding snarest, senest 4. november, til oslo-st.hallvard@katolsk.no eller helga.mannle@katolsk.no
Vi anbefaler å tegne reiseforsikring hvis du ikke allerede har.
