Autor Arkiv: Helga

Refleksjon over dagens andre lesning 2 Tim 4,6–8.17–18 – Rettferdighetens seierskrans ligger ferdig til meg

Min kjære Timoteus, selv er jeg alt i ferd med å ofres, og tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, vært trofast. Og nå ligger rettferdighetens seierskrans ferdig til meg; den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dag – og ikke bare meg, men alle som av hele sitt hjerte har sett frem til hans komme.
Herren selv stod meg bi og gav meg styrke, så budskapet gjennom meg nådde frem til sitt mål, og ble hørt av «alle hedninger», – og jeg ble reddet fra løvens gap. Ja, Herren vil redde meg fra alle onde anslag og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være ære i all evighet. Amen.

Peter blir født med navn Simon Barjona: Simon, Jonas sønn. Han stammer fra Betsaida ved Galileasjøen, er gift og fisker av yrke. Hans bror Andreas introduserer ham for Jesus. Sammen med Jakob og Johannes, tordensønnene, tilhører han til de tre apostler som stod Jesus nærmest (forklarelse på Tabor-fjellet og oljeberget, Getsemane). Han vitner om Jesus som «Kristus, den levende Guds sønn» (Matt 16,16). Men så vil han forhindre Jesu lidelsesvei og får refs av Jesus: «Satan!» (Mark 8,33). I natten før Jesu korsfestelse nekter han tre ganger å kjenne Jesus.
Evangeliene beskriver Peter som leder av apostlene og hovedvitne for Jesu oppstandelse. Peter forkynner Jesus først i Jerusalem ved å preke offentlig (pinseunderet, Apg 2,1-12), han helbreder syke og må møte foran Rådet. Etter apostelkonsilet drar han til Antiokia der det blir krangel med Paulus om likestillingen mellom kristne med jødisk og hedensk bakgrunn (Gal 2,11-21). Peter innser at Paulus har et poeng her.
Det nye testamentet sier ikke noe mer om Peters skjebne. Tradisjonen forteller om hans martyrdød på korset i Roma. Det må ha vært i årene 64/67 under Nero i Circus Caligulae. Senere ble kirken St. Peter bygget over hans grav.

Paulus – hans hebraiske navn er Saulus – blir født ca. 10 e.K. i Tarsus i Kilikia (den sørøstlige kystregionen i dagens Anatolia, Tyrkia). Område er jødisk diaspora. Hans far er fariseer og romersk statsborger. Det blir også sønnen. I Jerusalem utdanner han seg som lærer av Toraen. Han brenner av iver for loven (Gal 1,14) og begynner å forfølge kristne. 33/36 drar han til Damaskus for å utrydde alle kristne i denne byen. Foran Damaskus har han en Kristusvisjon. Deretter blir han selv vitne for Jesu oppstandelse. Han blir døpt og trekker seg i tre år tilbake til ensomheten. Så forkynner han på flere misjonsreiser Det glade budskap og grunnlegger menigheter av kristne med hedensk bakgrunn. Han holder kontakt med dem ved å skrive brev som blir en vesentlig del av Det nye testamentet.
På grunn av hans forkynnelse blir han forfulgt av både romerne og jødene, blir banket opp, pisket, stenet og satt i fengsel. Som fange blir han overført til Roma hvor han i året 67 blir halshugget utenfor murene (Dagens kloster Tre Fontana).

Bilde: St. Paul Utenfor Murene i Roma. Paulus blir vanligvis avbildet med sverdet han ble halshugget med.

Etter 5 års mellomrom er pastor Oddvar Moi tilbake i St. Hallvard

Vår sogneprest p. Ragnar er for tiden leirprest, og det ga anledning for vår tidligere kapellan p. Oddvar å innta alterrommet i St. Hallvard igjen – som vikar. I St. Hallvard hadde han ikke vært på fem år på en søndag. Det ble et hyggelig gjensyn for mange av oss. Han fortalte at han, siden han forlot St. Hallvard, har vikariert mye på hele Østlandet, mest på Hamar, Gjøvik, Kongsvinger og Hønefoss. “Hyggelig å være tilbake i St. Hallvard,” sa p. Oddvar, “og kjekt å se dere alle igjen!”

Hans preken dreide seg om kortversjonen av dagens evangelium, der den delen som vi hører om i dagens meditasjon (se nedenfor), er tatt bort. Det handler om synagogeforstander Jaïrus som ber Jesus for sin dødssyke datter på tolv år. Jesus blir med ham. Mens de ennå er underveis kommer budskap om at barnet er død. Jesus beroliger den fortvilte faren, de fortsetter veien til Jaïrus hus, og Jesus vekker jenta opp fra de døde. “Talita kum, stå opp, lille pike!” Mer trengs ikke for å hente datteren tilbake til livet. Jesus viser at han er Herre over liv og død. P. Oddvar minnet oss om de andre steder i evangeliene der Jesus vekker noen opp fra de døde: Sønnen til enken i Nain og Lasarus i Betania. Alltid er det kun korte befalinger: Stå opp, reis deg, kom ut av graven. Jesus befaler – og slik blir det. Døden har ingen makt når Jesus er til stede.

• 

• 

«Din tro har frelst deg!» – Refleksjon over dagens evangelium Mark 5,21-43

Jesus er en person der forkynnelse og handling er fullstendig samkjørt. Han preker ikke bare, han gjør også det han forteller i hans taler. Hans guddommelige kraft er åpenbart noe som strømmer ut av ham, også når han ikke aktivt gjør noe. Kvinnen som har lidd av blødninger i tolv år, må ha følt dette. Etter så mange år med sykdom er hun kommet til veis ende. Det finnes ikke flere muligheter for henne å bli frisk. Kraften siger ut av henne. Men hun er sensibel for kraften hun fornemmer i Jesus. Og hun sier til seg selv: Denne kraften kan helbrede meg. Jesu kraft er hennes siste håp.

Kvinnen samler alt mot og all energi som hun ennå har, og rører ved hans kappe. Og underet skjer, blødningen stilner! Men det trengs mer, det direkte møte med Jesus må til, ansikt til ansikt, for å få tilsagnet at hun har blitt helbredet. For oss som lever i dag, er dettte også mulig – i bønn.

Jesus merker at noe har skjedd, at ‘en kraft var gått ut fra ham’. Han leter etter det mennesket som er årsaken, og finner kvinnen. Så blir det en samtale mellom de to, kvinnen og ham. Kvinnen forteller Jesus om hennes tilstand og hennes håp. Jesus forteller kvinnen at det var hennes tro som ga henne nytt liv.

Tenk: Vår tro gir oss nytt liv! Derfor er det så viktig å pleie troen. Hvordan kan vi gjøre det? Jo, ved å vie tid til Gud, i bønn og kanskje flere dager under en retrett, ved å gå i messen, ved å lese i Bibelen og i åndelige bøker og skrifter (som den lille her), ved å samtale med andre troende. Da får vårt liv en annen, en dypere kvalitet og da hører også vi: «Din tro har frelst deg!»

… men si bare et ord, så blir min sjel helbredet. Refleksjon over dagens evangelium Matt 8,5-17

Ordene fra offiseren i Kafarnaum er så fulle av tro og tillitt at de har funnet innpass i vår katolske liturgi. Og dette på det kanskje mest sentrale stedet, rett før kommunionen. Presten løfter hostien, Jesu legemet, og sier: «Se Guds lam, se han som tar bort verdens synder. Salige er de som er kalt til lammets bord.» Og menigheten svarer: «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Offiseren i Kafarnaum ville sannsynligvis aldri trodd at dette skulle skje med hans ord. Overalt på jorden, millioner ganger hver eneste dag, gjennom mange århundre og på mange språk har disse ordene blitt gjentatt – og vil bli gjentatt også i fremtiden. Mens offiseren ber for sin tjener som lider fryktelige smerter, ber vi i messen for oss selv. Vi ber om helbredelse for vår sjel slik at Jesus kan komme inn ‘under vårt tak’, inn i vår kropp og sjel. Det er dette som skjer når vi spiser hostien. Jesus er der, innerst inne, forenet med oss i ett legeme. Og på denne måten skjer helbredelsen, vokser vi i tro, tillit og alt det andre vi trenger for et godt fellesskap med våre medmennesker.

Bortsett fra en overveldende tro og tillit viser offiseren også genuin medlidenhet med sin tjener. Og dette er ikke selvsagt. En overordnet som har så mye omsorg for dem som er betrodd ham, er ikke hverdagskost. Offiseren gjør alt som står i hans makt for å hjelpe sin tjener. Han tar veien til Jesus som han synes er den eneste virksomme hjelperen.

Mange mennesker ønsker ikke medlidenhet, tror ikke at medlidenhet nytter, hjelper. Men det er en gevinst i livet å henvende seg til andre, bryr seg, lide med dem. Det å være til hjelp for andre, være viktig i andres liv, få lov til å vise medfølelse og solidaritet, det er menneskenes viktigste behov. Offiseren i Kafarnaum har sammen med Jesus gitt et sterkt eksempel på hvordan medlidenhet og barmhjertighet kan leves, våken og med tillit til hverandre.

For hvem kan jeg i dag bryte opp, møte Jesus med tro og tillit, be om Guds hjelp?

Refleksjon over dagens evangelium Matt 8,1-4

Jesus kommer ned fra fjellet hvor han har forkynt sin agenda. Nå skal den settes ut i live slik at disiplene etter hvert kan praktisere hva de nettopp har hørt. For eksempel: «Salig er de barmhjertige.» En spedalsk våger å ta kontakt. Han kommer nedenfra og kaster seg enda lenger ned da han møter Jesus. Han vet at det er strengt forbudt for ham å ferdes der de friske er. Han viser stor mot og tillit idet han sier til Jesus: «Herre, dersom du vil, kan du gjøre meg ren.» Han må regne med å bli jaget fra stedet, straffet og sperret vekk.

Men så hører han det vidunderlige svaret: «Jeg vil det: Bli ren!» Jesus viser stor og modig barmhjertighet, nekter å holde seg til reglene, rører ved den spedalske og helbreder ham. Barmhjertighet er viktigere en reglene.

Den som ble spedalsk på denne tiden, fikk en slags dødsdom. Hans liv var på en måte forbi, tok slutt. Alt som hittil hadde vært viktig og sentralt i livet, ble tatt fra vedkommende: Hjem, fellesskap og nærhet med andre mennesker. For en skjebne! Alle fremtidsperspektiver var forferdelige. Alt ble ødelagt, alle livsplaner, alle forestillinger om hvordan livet skulle utvikle seg. Hvordan kunne en slik situasjon håndteres. Hvordan kunne en slik skjebne aksepteres?

Vårt evangelium gir svar, og det passer for alle livets krisesituasjoner:
– akseptere det som har hendt
– ikke bli stående stille i det
– gå videre, gå mot en annen
– tro på at det finnes hjelp
– slutte å stille krav
– betro seg til Gud slik som en er
– være innstilt på å akseptere alt som Gud måtte ønske

Med denne agendaen kan vi overleve enhver krise som vil møte oss i livet.