Autor Arkiv: Helga

Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,1-12 – … for de skal finne trøst!

I katekesen og andre steder i kirken er det ofte snakk om De ti bud når det gjelder menneskers relasjon til Gud og medmennesker. Men hva med Jesu Saligprisningene? Er ikke også disse en perfekt agenda for hvordan livet kan lykkes – livet med Gud, med min neste og med meg selv? Jeg foretrekker Saligprisningene. Istedenfor å pålegge oss regler med de strenge ordene: »Du skal» som det er tilfelle i De ti bud, sier Jesus at vi er salige, lykkelige, hele, tilfredse, når vi befinner oss i en bestemt situasjon eller forholder oss på et bestemt vis. En motivasjon som gir mersmak!

La oss se nærmere på én av Saligprisningene: «Salige er de som sørger, for de skal finne trøst». Vi alle har opplevd – eller vil oppleve i løpet av våre liv – at vi kommer i en situasjon hvor vi sørger over noe. Det kan være at vi har mistet et kjært menneske, at en relasjon har gått i stykker, vi har mistet en jobb, vi har fått en alvorlig sykdom, våre livsplaner kunne ikke realiseres osv. Og nettopp i denne deprimerende situasjonen priser Jesus oss salige, lykkelige. Hva? Hvordan det?

I Saligprisningene trøster Jesus mennesker som trenger trøst. Jesus lover ikke en hurtig helbredelse av lidelsene som armod, sorg, vold, sult etter rettferdighet og fred, forfølgelse. Men Jesus viser heller ikke kun til trøsten i himmelen, nei, han begynner å trøste og styrke her på jorden: De som sulter, får føde. De som sørger, får en som lytter til deres sorg og nød. De syke blir helbredet. Den som handler slik, kan også henvise til trøsten i himmelen, fordi han er ikke likegyldig overfor nøden her på jorden og prøver å avhjelpe der det er mulig. Et godt eksempel for oss alle!

Jesus selv har delt dette livet med oss. Han har forkynt og gjort oss kjent med den gode og barmhjertige Gud. For en trøst! Vi er ikke alene. Ingen nødsituasjon er for vanskelig, for fortvilet, Jesus har vært i denne situasjonen før oss. Hans død og oppstandelse er det store tegnet på at Gud forvandler ondt til godt, død til liv. Vi vet at vi kommer til en trygg havn hos Gud (i døden), men overfarten (vårt liv her på jorden) kan være stormfull. Så la oss ikke glemme dette: «Salige er de som sørger, for de skal finne trøst!»

Dagens refleksjon: p. Ragnars preken – “Gjør dette til minne om meg!”

Kjære venner, 

I dag feirer vi dagen som de fleste av oss kjenner som Corpus Christi – Kristi Legeme og Blods fest. Det er en viktig fest i Kirken fordi den minner oss om tre særdeles viktige ting: Det offeret som Jesus gjorde for oss, selve sakramentet som vi feirer til minne om Ham – nattverden/eukaristien, og Jesu virkelige nærvær i brødets og vinens skikkelse. Vi kan si at hensikten med denne festen er å minne oss om at vi alltid skal takke Gud for Jesu nærvær i Eukaristien. Samtidig blir vi oppfordret til å betrakte mysteriet som det allerhelligste Sakrament er, i tro, og hvordan vi som kristne er kalt til å leve et sakramentalt liv. Et liv der nattverden er det sentrale element som opprettholder oss og gir oss styrke.

Det Annet Vatikankonsil sier at Eukaristien/nattverden er både målet og kilden til et kristent liv – på samme måte som den er mål og hensikt for Kirkens eksistens. Nattverden gir oss mulighet til å være del av Jesu eget offer slik at dens virkning påvirker vårt eget liv. Den leder oss til å tilbe Gud. Søke Guds nærvær. Den styrker vår nestekjærlighet og enhet med Kristus og med hverandre. Slik blir nattverden et troens mysterium, håpets mysterium og nestekjærlighetens mysterium. 

Vår tro på at Jesus virkelig er tilstede i nattverden er basert på et av de få eksemplene vi har i vår tradisjon på, at en bibeltekst tas bokstavelig. Vi har tidlige skriftlige kilder på at Jesu ord ble brukt ordrett i liturgien allerede i Kirkens første tid. Vi finner ordene i alle evangeliene og hos Paulus. Vi feirer nattverden fordi Jesus sier: «gjør dette til minne om meg.»; vi tror han er virkelig tilstede i sakramentet fordi Han sier: «dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Det er ikke et tegn, et symbol eller et bilde. Det er hva Jesus sier at det er.

Les videre her
_{Bilde: Blomsterteppe i anledning Festen for Kristi legeme og blod foran utendørsalteret i Nesselried, Tyskland siste torsdag (Festen feires 10 dager etter Pinse i denne delen av Tyskland, arbeidsfri festdag)}

Refleksjon over dagens evangelium Mark 12,38-44 – Om hengivenhet og tillit

“Enkens skjerv” har blitt til et begrep for en gave som i selg selv er uvesentlig, men som er et stort offer for den som gir denne gaven. Enken, som Jesus presenterer som forbilde, er den totale motsetningen til de lovkyndige som blir omtalt i de første versene i vår lesning. De lovkyndige tilhører den politiske og religiøse eliten, utdannet i Guds og statens lover. Deres lange kapper skal understreke deres høye stilling og status. De lovkyndige streber etter de beste plassene i synagogene og gjestebud for å vise sin vikighet og øke sin anseelse. Det er det som teller for dem i verden, de er helt oppslukt av sin egen fortreffelighet og overlegenhet. Deres mål er å være noe bedre, å skille seg ut fra resten av samfunnet, av sine medmennesker. Og de ønsker å være rike.

Det motsatte vil enken. Hun gir det hun egentlig selv trenger til å leve. Hun gir seg selv, hun lever ‘hengivenhet’. Som Jesus! Enken stoler på at Gud vil gi henne det hun trenger. Hun er ikke redd for å komme til kort. Hun trenger ikke anerkjennelse fra andre mennesker. Hun trenger ikke å være noe bedre enn andre, å være noe spesielt. Hun trenger ikke rikdommer, ikke engang de to småmynter.

Det å gi seg selv ble ikke en trend denne gang, og det er ikke en trend i dag. Men Jesus Kristus har gitt sitt liv for oss. Kanskje kan det være en oppmuntring å ikke være så opptatt av oss selv og hvordan vi virker på våre medmenneskene, men å gi (noe av) oss selv?

Refleksjon over dagens lesning Tob 11,4-14 – Tobits bok – et eventyr?

«Alt går bra til slutt. Er det ikke bra, er det ikke slutt.» Dette ordspråket passer godt til dagens tekst og hele Tobits bok. «Det går nok bra!», hvor ofte sier vi ikke det. Mest kanskje om ikke fullt så alvorlige ting, eller?

Vi alle kjenner nok historier som ender slik. Også denne historien slutter på denne måten. Tobias, som hadde reist fra foreldrene med et viktig oppdrag, kommer endelig tilbake fra dette farlige ærend. Tobit, hans blinde far, blir helbredet og får synet igjen. Tobias har fått seg en brud, Sara, som han bringer med hjem. Til tross for at syv av Saras tidligere brudgommer måtte dø i bryllupsnatten, har Tobias stått denne prøven – fordi han var den riktige som skulle få Sara til hustru. Som helten i mange eventyr.

Allikevel slutter denne historie annerledes enn et eventyr eller en film fra Hollywood. Fordi Gud blir med i handlingen. Gud krever ikke oppmerksomhet, men aktørene i vår lesning knytter sine livshistorier til Gud. De takker Gud for å ha kommet hjem i god behold, for helbredelsen av sykdommen, for en god svigerdatter og hennes foreldre og familie.

Ja, Gud er i deres verden også ansvarlig for alt det onde som kan hende et menneske. Men disse menneskene tror at med det onde og vanskelige som kan treffe dem, ønsker Gud å føre menneskene på helbredelsens vei, på veien hen til seg selv. Gud bryr seg om sine mennesker og ønsker å leve i en kjærlig relasjon med dem. Hvordan forklarer du deg det onde og vanskelige som skjer i verden og i ditt liv? Har du overhodet en forklaring?

Refleksjon over dagens lesning – Best å overlate det til Gud

På den tid sørget Tobit og bad med tårer idet han sa: Du er rettferdig, Herre, og alle dine gjerninger og alle dine veier er barmhjertighet og sannhet, og en sann og rettferdig dom dømmer du alltid. Kom meg i hu, og se nådig til meg! Straff meg ikke for mine synder og mine forseelser og ikke for mine fedres synder, som de har gjort mot deg…
Samme dag hendte det at Raguels datter Sara i Ekbatana i Media ble hånet av sin fars tjenestepiker; hun var blitt gitt til syv forskjellige menn, men Asmodéus, den onde ånd, hadde drept dem før de hadde hatt noen omgang med henne…
Da hun hørte dette, ble hun meget bedrøvet, og hun ville ha hengt seg; men hun sa til seg selv: Jeg er min fars eneste barn; dersom jeg gjør dette, da blir det til vanære for ham, og jeg fører hans grå hår med sorg ned i dødsriket. Og stående ved vinduet bad hun til Herren. «Velsignet være du, barmhjertige Gud! Velsignet være ditt navn til evig tid! Alt du har skapt, skal evig prise deg. Nå har jeg vendt mitt ansikt og mine øyne mot deg…”

• 

Denne uken leser vi fra Tobits bok, en av de apokryfe skriftene. Tobit er en from jøde som lever i eksil i Ninive, Assyria, sammen med sin kone Hanna og sønnen Tobias.  Tobit har stor medlidenhet med jødene som blir drept av de nye makthaverne og som ligger rundt på gatene uten at noen tar seg av likene. Han trosser myndigheten, lister seg ut i mørke og begraver dem. Så får Tobit en øyesykdom som fører til blindhet. Han er veldig ulykkelig, ja, han er så fortvilet at han ønsker å dø. Tobit spør seg hvordan Gud kan tillate at han, Tobit, som er barmhjertig og full av medlidenhet, må nå selv lide så stor nød? I denne situasjonen ber han til Gud (første del av dagens lesning).

Den andre delen av lesningen handler om en ung kvinne, Sara. Hun bor i Ekbana i Media (dagens Iran). Også hun er så plaget at hun vil ta sitt liv. Siden hun er enebarn, skyver hun tanken vekk, setter foreldrenes behov fremfor sitt eget. Sara er forståelig nok dypt fortvilet fordi hennes syv brudgommer døde en etter den andre rett før bryllupsnatten. En demon skal ha tatt deres liv. Og Sara gruer seg til å måtte gifte seg igjen. Heller vil hun dø enn å måtte oppleve en ung manns ende igjen.

I dagens lesning er ikke Saras bønn tatt med i sin helhet. Men allerede hennes første ord gir oss en god pekepinn på hva bønn i sin beste utforming er: Nemlig det å fortelle Gud om alt det som plager oss, men være samtidig åpne for hva Gud vil gjøre med og for oss. Rette vårt blikk bort fra vår nød og hen til Gud, vår barmhjertige hjelper. Det gjør både Tobit og Sara. Og de stoler på at Gud finner den beste veien for dem. Og det gjør Gud, både for Sara og Tobit. Det er ingen mindre enn erkeengelen Rafael som tar seg av de to familier og binder dem sammen ved at Sara gifter seg med Tobias.

I Det gamle testamentets verden forestiller seg menneskene at det er en direkte sammenheng mellom deres handlinger og Guds innflytelse (en forestilling som blusser opp igjen fra tid til annen, for eksempel hos reformatorene Calvin og Zwingli). Feiltrinn blir straffet, gode handlinger belønnet. Et ganske menneskelig skjema som betjener våre behov for rettferdighet og kontroll. Hvordan Gud virker i denne verden, blir derfor ofte innskrenket i henhold til menneskelige kategorier og forestillinger. Mester Eckhart, dominikaner og mystiker på 1200-tallet, la sine tilhørere på hjerte å ikke se på Gud som de ser på sine melkekyr. Les hele sitatet på tysk her.

Det overraskende i Tobits bok er at begge bønnene, Saras og Tobits, blir hørt til tross for at utgangspunktet deres er ganske ulikt. Erkeengelen Rafael blir sendt for å forandre livene til Sara og Tobit til det gode. Kanskje fordi begge to har lagt sine skjebner i Guds gode hender uten forbehold?