Autor Arkiv: Helga

I fellesskap gjennom kirkeåret – Sennepsfrøet er mindre enn alle frøsorter…

13. juni 2021 Nyheter

… men det blir større enn alle hagens vekster. – Refleksjon over dagens evangelium Mark 4,26-34

På den tid sa Jesus: «Det er med Guds rike som med et såkorn en mann har latt falle i jorden. Om han sover eller våker, om det er natt eller dag, så spirer og vokser kornet, uten at han vet hvordan det går til. Av seg selv bærer jorden grøde; først strå, så aks, så fullt korn i akset. Og når åkeren står der moden, kommer sigden frem, for da er tiden inne til å høste.»
Og han fortsatte: «Hva skal vi nå sammenligne Guds rike med? Hva for et bilde skal vi ta? Det er som sennepsfrøet. Det er mindre enn alle andre frøsorter når det blir lagt i jorden, men når det først er sådd, vokser det opp og blir den største av alle havens vekster, med store grener, slik at himmelens fugler kan slå seg ned i skyggen av det.» (Mark 4,26-32)

Her sammenligner Jesus noe veldig stort – Guds rike – med noe veldig smått – et sennepsfrø. Og han forklarer at et frø, når det først er sådd, begynner å spire og vokse uten at mennesket vet hvordan. Det minste blir til det største! Uten menneskets inngripen! Jesus forklarer at et frø, når det først er sådd, begynner å spire og vokse uten at mennesket vet hvordan. Det å bygge Guds rike har ikke noe å gjøre med å bygge et verdslig rike. Et ord blir sådd, evangeliet, og alt annet utvikler seg av seg selv, liksom automatisk. Er dette ikke en stor oppmuntring og trøst for oss?

Men, det som trengs, er jo å ta imot dette ordet. Grunne på det, bevege det i hjertet – som vi hørte om Maria i går. Vi må kunne høre ordet, derfor trenger vi et åpent hjerte – og noen som forkynner. Det siste kan også være en rolle vi selv blir kalt til å innta. Og så vil Guds rike utvikle seg, vokse, bære frukt. Gud og mennesket går sammen om det prosjektet, men vi kan forvente med tillit at Gud bærer den største byrden og bringer vårt lille bidrag til fullendelsen.

En liten morsom historie til slutt som skal understreke denne felles innsatsen av Gud og mennesket: En prest besøker en bonde på hans gård og ser sammen med ham over de praktfulle, blomstrende åkrene. Så sier presten: “Er det ikke fantastisk hva Gud og du har fått til her?” Bonden svarer kontant: “Du skulle ha sett, hvordan det så ut her, da Gud ennå jobbet helt alene.” Redaksjonen ønsker en god søndag til dere alle!

I fellesskap gjennom kirkeåret – Minnedag for Marias rene hjerte

12. juni 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens evangelium Luk 2,41-51 – Og Maria grunnet på alt dette i sitt hjerte

Hvert år pleide Jesu foreldre å dra opp til Jerusalem på påskefesten; og det året han fylte tolv år, drog de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de vendte hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem, uten at foreldrene visste om det. De tenkte at han sikkert var med i reisefølget, og først en dagsreise på vei begynte de å lete etter ham blant slektninger og kjente. Men da de ikke fant ham, måtte de vende tilbake til Jerusalem og lete etter ham der.
Og tre dager senere kom de over ham i templet; der satt han blant de lærde, lyttet til dem og stilte dem spørsmål. Og alle som hørte ham, var ute av seg over hans forstand og over de svarene han gav.
Da hans foreldre så dette, ble de ganske bestyrtet, og hans mor utbrøt: «Barn, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige for deg.»
Han svarte: «Men hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg hører til der hvor min far er?» Men de forstod ikke hva han mente.
Deretter gikk han med dem hjem til Nasaret, og levde der som en lydig sønn.
Men hans mor gjemte minnet om alt dette i sitt hjerte.

I går feiret vi Jesu Hjertefest. I dag minnes vi hans mor Marias rene hjerte. Hvordan ser det ut i dette hjerte i dagens evangelium? Jesus er elleve eller tolv år gammel, da foreldrene drar opp til Jerusalem for å feire påskefesten der. Han må regnes som nesten voksen etter datidens standard. Påskefesten utløste hvert år en slags folkevandring. Alle i Palestina som noenlunde kunne bevege seg, vandret opp til Davids by. Den lille familien på tre var nok underveis med sin større familie og mange venner fra Nasaret og omegn. Sånt sett kan foreldrene ikke bebreides for at de ikke passet den unge Jesus godt nok.

For Jesus er det åpenbart helt naturlig å bli i templet for å lære og snakke om Gud etter at festen er over. Han må ha blitt helt oppslukt av lærdommen som blir ham tildel der. Han lytter, spør og får svar og gi selv svar på spørsmål som blir stilt ham. Han har funnet sitt livs kilde. Han tenker ikke på sine foreldre og skjønner ikke at Maria er så opprørt da hun og Josef endelig finner ham. Da har det gått 5 dager uten at de har sett hverandre. Utenkelig for oss i dag. Men åpenbart heller ikke problemfritt for foreldrene denne gang. Maria og Josef må ha hatt fire dager med voksende sorg, angst, fortvilelse og uro. Hvor er deres sønn?

Da de omsider finner ham i templet og forstår at han ikke har sett noe problem med ‘forsvinningen’, må Maria lette på trykket: «Barn, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Vi har vært så engstelige for deg!» For Jesus er det så naturlig å være i templet at han ikke engang skjønner hvorfor foreldrene skulle lete etter ham. Snakk om misforståelser; foreldre forstår ikke sønnen og sønnen ikke foreldrene. Allikevel bryter de nå opp sammen, og evangelisten nevner eksplisitt at Jesus er dem en lydig sønn etterpå. Jesus var sikkert ikke komfortabel med at han hadde forårsaket angst og uro hos foreldrene, hadde lært av denne opplevelsen og ville gjøre det godt igjen.

Og Jesu foreldre? Om Maria heter det at hun tok vare på alt dette i sitt hjerte (Luk 2,51b). Vi hører denne setningen to ganger i samme kapitlet. I vers 19 står det: Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.  Situasjonen her er den at gjeterne hadde besøkt Maria og Josef rett etter Jesu fødsel i stallen i Betlehem og fortalt om engelens budskap på marken. For en uvanlig og spesiell opplevelse! Maria er et menneske som grunner i sitt hjerte på det som skjer i hennes liv. Hun reagerer ikke med det samme, kommenterer eller vurderer eller setter ting i bås, men tar seg tid til å ‘grunne over’ det som skjer. Denne holdningen er virkelig verdt en minnedag! Særlig i vår tid hvor så mange ‘ufordøyede’ kommentarer og utsagn blir lagt ut umiddelbart på nettet og andre medier og forårsaker så mange misforståelser og lidelser.

Bilde: Maria og den lille Jesus, skisse tegnet av p. Rory Mulligan SM

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jesu hjertefest (2. fredag i juni)

11. juni 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning Hos 11,1.3-4.8-9 – «Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner.»

Så sier Herren: Da Israel var ung, fikk jeg ham kjær, jeg kalte min sønn fra Egypt. Jeg lærte Efraim å gå og tok dem på mine armer; men de skjønte ikke at jeg leget dem. Jeg drog dem med milde bånd, ja, med kjærlighetens tømmer. Jeg stelte med dem likesom bonden som løfter åket fra nakken; jeg bøyde meg ned og gav dem mat.
Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede, vil ikke legge Efraim øde igjen. For jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere; jeg kommer ikke med harme.

En spiritualitet som setter hjertet i sentrum, fantes allerede tidlig i Kirkens historie. Og enda før, i tiden av den gamle Pakten, mange århundre før Kristus, har Gud sagt til sitt folk: Derfor skjelver mitt hjerte for han, jeg må vise barmhjertighet mot henne (Jer 31,20). Et annet eksempel på Guds kjærlige og barmhjertige hjertet fra tiden før Kristus finner vi i dagens lesning, forfattet av profeten Hosea.

I den nye Pakten oppfyller Gud sitt løfte i Jesus Kristus. Fra tidlig av er derfor tilbedelsen av Guds barmhjertige kjærlighet del av den kristne spiritualiteten. I løpet av de 20 århundrene etter Kristi levetid har denne tilbedelsen hatt ulike utforminger, for eksempel Den gode hyrdes kjærlighet, den åpne siden av Jesu korsfestede kropp, Jesu Kristi hjerte. Alle er symboler for Guds kjærlighet og barmhjertighet.

Profeten Hosea beskriver Guds følelser for menneskene som en foreldres kjærlighet og omsorg. Hosea tegner et flott bilde av en mor eller far som lærer sitt barn å gå og tar det på sine armer. Gud bøyer seg ned for å gi menneskene mat. Vi hører også at det er konflikter her: Menneskene skjønner ikke at Gud vil helbrede dem. Derfor ble Gud vred på dem. Men så heter det: «Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede.» Barmhjertighet vinner over sinnet. Har Gud virkelig slike følelser?

Profeten Hoseas forsøk å vise Gud med menneskelige emosjoner, gjør Gud ikke liten, men forståelig, begripelig. Vi kan spørre av egen erfaring: Hvilken foreldre ville ikke være dypt bedrøvet, fortvilet eller sint om sitt barn som får så mye kjærlighet, ville bare gå sin vei uten å ta hensyn, uten å gi svar på all denne kjærligheten?

Kan vi mennesker overhodet tenke Gud annerledes enn i menneskelige kategorier? Så lenge vi snakker i positive kategorier om Gud, er det nok ikke noe problem. Men vi burde alltid ha i bakhodet at alle våre idéer, alt vi tenker, skriver eller forteller om Gud, har sine begrensninger. Gud er et stort mysterium, helt annerledes enn vi kan forestille oss det. Når vi beskriver Gud som ‘kjærlighet’, så kan vi være trygge på at Gud vil være annerledes på den best mulige måten.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Loven ble til for menneskene, ikke omvendt

9. juni 2021 Nyheter

Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle – Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,17-20

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.

Hva er det Jesus sier? Har han ikke kritisert fariseerne for å være altfor lovlydig? Har Jesus ikke sagt: «Loven ble til for menneskene, ikke menneskene for loven!»? Men her sier han: «Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» Det ‘å oppfylle’ betyr nok ikke, å demonstrere budene synlig utad – som fariseerne gjør. De får derfor kraftig refs fra Jesus (Matt 23,4; se også 23,13ff, veropene over fariseerne): «Dere binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på skuldrene til folk, men selv vil dere ikke løfte en finger for å flytte dem.»

Nei, det ‘å oppfylle’ betyr heller å fullende Toraen, Guds lov, innenfra, altså begynne med seg selv og gjøre mer enn det som trengs. Ikke som en slags synlig prestasjon med mottoet: ‘Hvem er best, hvem gjør mest?’, men ut fra kjærlighet. Kjærligheten er det første budet – og alle andre bud og lover er knyttet til det, er en følge av det, er avhengig av det.

Den som handler ut fra kjærlighet, kan komme i en situasjon der det ikke er mulig å oppfylle enkelte forskrifter, men der en avgjørelse i henhold til egen samvittighet må fattes. Men nettopp i en slik situasjon kan det være mulig å oppfylle Guds vilje.

Bilde: Kirken var flott pyntet til Festen for Kristi legeme og blod siste søndag.

I fellesskap gjennom kirkeåret – “Gud har satt sitt segl på oss …

8. juni 2021 Nyheter

… og gitt oss Ånden til pant i våre hjerter” – Refleksjon over dagens lesning 2 Kor 1,18-22

Høytelskede, så sant Gud er trofast: Det språk vi har ført overfor dere, har ikke vært både ja og nei. For Guds sønn, Kristus Jesus, han som vi har forkynt for dere, – enten det nå var jeg selv, Silvanus eller Timotheos, – han er jo ikke både et nei og et ja – i ham lyder Guds fulle ja! Hvert eneste av Guds løfter er blitt bekreftet i ham, – og derfor er det også ved ham at vi sier vårt «amen», Gud til ære. Og den som knytter både oss og dere fast til Kristus, den Salvede, er Gud, Gud selv har salvet oss – han som også har satt sitt segl på oss, og som har gitt oss Ånden til pant i våre hjerter.

For en fin lesning fra Paulus’ andre brev til Korinterne! Paulus skriver: «I Jesus lyder Guds fulle Ja.» Dette Ja gjelder oss: «Ja, jeg elsker deg! Ja, jeg tar imot deg som du er! Ja, du er mitt barn, frykt ikke!” I Jesus har Gud bekreftet: “Slik er det. Slik er jeg, Gud, og slik er Han som jeg har sendt, Jesus Kristus. Du kan stole på det.» Og vi sier vårt «Amen» som betyr: Sånn er det. Hver gang vi sier «Amen», bekrefter vi at vi stoler på det som Gud sier til oss – i Jesus Kristus, i bibelen, gjennom medmennesker og skaperverket.

Og Gud bekrefter sin kjærlighet til oss. Det er det egentlige som skjer i Fermingens sakrament: Gud bekrefter til hver av konfirmantene at Han elsker dem. Og med å si «Amen», bekrefter konfirmantene at de stoler på det. Det er godt for alle som er konfirmert, å huske det! Igjen Paulus: «Gud selv har salvet oss – han som også har satt sitt segl på oss, og som har gitt oss Ånden til pant i våre hjerter.» Vi alle er merket med Guds segl, vi tilhører Gud! For at vi kan forstå dette store mysterium, har Gud gitt oss Ånden. Den hellige Ånd lever i være hjerter og leder oss på Guds vei.

Den hellige Ignatius av Loyola har sagt for nesten 500 år siden: Kun få av oss aner hva Gud kunne gjøre med oss, hvis vi virkelig ville overlate oss helt og holdent til Ham.

Bilde: Kirken var flott pyntet til Festen for Kristi legeme og blod siste søndag. IHS: Iesus homini salvator, oversatt fra latin: Jesus, verdens frelser.