Autor Arkiv: Helga

Refleksjon over dagens evangelium Matt 6,7-15 – ‘Som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss’

Da jeg leste dagens evangelium, stusset jeg over forklaringen som Jesus gir rett etter bønnen: Vi får tilgivelse for våre synder kun når vi har tilgitt dem som gjør noe ondt mot oss. Når vi ikke tilgir, vil vi heller ikke bli tilgitt av Gud. Denne forklaringen er knyttet til den lille bisetningen i Fader Vår ‘som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss.’ Ser jeg nøye etter, så refererer Jesus til den eneste delen i bønnen som ikke er et anliggende rettet direkte til Gud. Nei, i denne lille bisetningen er det vi som står i sentrum, som må være de aktive, som bør ha tilgitt før vi selv kan be om tilgivelse.

Vi har før snakket om det som gjør tilgivelse så viktig, endog det kan være veldig vanskelig, – senest for to dager siden. Og her i Jesu bønn med de mange sterke petisjoner, er det ett forbehold: Vi blir kun tilgitt våre synder, når vi selv har vært villige til å tilgi. Det er vi som skal ta det første steget! Har jeg ikke tilgitt dem som har forbrutt seg mot meg, så kan jeg ikke be Fader Vår. Så enkelt er det!? Jeg spør meg: Hvorfor får tilgivelsen en så fremhevet plass i Jesu lære?

Vi har prøvd å forklare at det er viktig for oss selv å tilgi. Viktig for vår psykiske velvære og vår sjelelige frihet. Men hva om det blir for vanskelig? Da må vi nok be Gud om å hjelpe oss – om og om igjen. Vi må be Gud om å lege sårene som et annet menneske har påført oss. Bærer vi nag mot et av våre medmennesker, så er dette et hinder for vårt forhold til Gud. For Gud elsker oss alle på samme måte, de gode som de onde. Også den som har gjort noe ondt mot oss. Det er nok derfor at vi bør prøve å forsone oss med våre medmennesker – koste hva det koste vil.

Å be, det er et sprang i vår egen sjels brønn (Horst Gorski). Ser vi ned i denne brønnen med utgangspunkt i ‘Fader Vår’, så møter vi først ordene ‘Vår Far’. Med Jesus har vi lov å si ‘Abba’ – som betyr ‘pappa’ på arameisk. I ordet ‘pappa’ ligger noe som vekker tillit, gir trygghet. En pappa – eller en mamma – vil ikke straffe, fordømme, true eller ekskludere. Vi kan sette vår lit til at Gud som pappa og/eller mamma, er godhet og mildhet. Vi behøver ikke å være redde. Heller ikke når vi føler at vi (ennå) ikke kan tilgi. Det å be, er ærlighet mot seg selv – og ærlighet mot Gud. Når vi er ærlige, så vil Gud ta imot oss – uansett.

Refleksjonen over ‘Fader Vår’ fortsetter i morgen.

Refleksjon over dagens tekster 2 Kor 9,6-11 og Matt 6,1-6.16-18 – Rettferdighet har sin pris

I dag har lesningen og evangeliet et felles tema, det dreier seg om å gi en gave. Hvordan vi gjør gode gjerninger, med hvilken indre holdning vi gjør det, er avgjørende – sier Jesus i bergprekenen. «Din venstre hånd skal ikke vite hva din høyre gjør.» Den som gir en gave, eller ber eller faster, for at dette skal bli sett av andre, gjør noe godt – men ikke i Guds øyne. Hvis vi gjør noe godt for å bli beundret, for å skille oss ut fra andre, for å være ‘noe bedre’, da mister vi ‘vår lønn i himmelen’.

Paulus snakker i teksten ovenfor om at vår godhet kan bære rike frukter med hjelp av Gud. Hva er disse fruktene? Det kan være mye ulikt, alt etter tid og sted. Martin Luther King kjempet mot rasisme med ikke-voldelige midler. ‘Black lives matter’-bevegelsen i dag følger opp. Greta Thunberg og ‘Fridays For Future’-bevegelsen prøver å redde klimaet. Mange engasjerer seg mot menneskehandel og tvangsprostitusjon, mot barnearbeid, misbruk og utnyttelse.

Vi alle kan uttale oss om disse gode mål. Men det bør ha konsekvenser for vår livsstil, det har sin pris! Den som er mot barnearbeid og utnyttelse kan ikke med god samvittighet kjøpe billige klær som er fabrikkert under urettferdige forhold. Den som vil redde miljøet, kan heller ikke gjøre det. Produksjonen av en eneste jeans forurenser 4000 liter vann. Den bør tenke seg om når han planlegger en reise: Kan jeg ta sykkelen, gå til fots, bruke offentlig transport? Den som uttaler seg for likestilling blant alle mennesker, kan ikke ta til motmæle når sine barn velger en partner med annen hudfarge eller etnisk bakgrunn.

Gud trenger mennesker som lar seg berøre av Hans Ånd og som berører verden ved å være Åndens redskaper.

Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,43-48 – Be for dem som forfølger dere!

I går hørte vi at vi skal vende det andre kinnet til når noen slår oss. Tung kost! Jesu bergpreken er sannelig ikke barnemat. I dagens lesning går han enda lengre: Elsk deres fiender! Hva? Betyr det at når noen slår meg, så skal jeg ikke bare vende det andre kinnet til, jeg skal i tillegg ‘elske’ angriperen?

Det å bære nag, å være fornærmet, å forakte og hate noen som gjør ondt mot meg, er forståelig og menneskelig. Vi kan ha disse følelsene. Men det som er viktig er jo hva vi så gjør med våre følelser, hvordan vi bearbeider dem. Når noen har gjort noe ondt mot meg og jeg går rundt med mine dårlige følelser mot vedkommende i uker, måneder, ja kanskje år, så blir følelsene til noe som skader meg. Jeg blir bitter, grinete og ulykkelig. Et lykkelig og fritt liv er ikke lenger mulig. Jeg blir en slave av mine bitre følelser.

En annen synsvinkel er: Kan jeg se mine egne svakheter og skygger, kan jeg tilgi meg selv at jeg er som jeg er, kan jeg på denne måten også tilgi den andre? Når jeg er ærlig, så vet jeg om min egen egoisme, min griskhet, min likegyldighet og treghet og mine andre feil. Når jeg kan se at mine ‘fiender’ er mine medmennesker, mine søstre og brødre som sliter med de samme vanskelighetene, så har jeg tatt det første steget. «Gud lar sin sol går opp over god og ond, han lar det regne både over rettferdige og syndere.» Er det bare den ene av disse kategoriene – ‘god og ond’ og ‘rettferdige og syndere’ – som beskriver meg eller min nabo?

Og enda en tanke: Hvordan er det for eksempel når jeg på en søndag kommer ut av kirken og hilser på folk? Nå i Corona-tiden skjer dette jo ikke hyppig. Skulle jeg har vært så heldig og fått en av de få billettene som åpner for min deltakelse i messen, så er det kanskje ikke så mange på kirkebakken som jeg kan hilse til. Men kanskje husker jeg det fra før i tiden: Blir det ikke slik at jeg holder meg til de mennesker jeg kjenner og prater kun med dem? Ser jeg de andre, de med en annen hudfarge og etnisk bakgrunn, barna som løper mellom beina til de voksne, de som står alene og kjenner ingen? «Om dere hilser deres landsmenn, men ingen andre, hva er vel det storartede ved det?»

«Men dere skal være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» Fullkommenhet er en stor oppgave og utfordring!

_{Bilde: Pilegrimsgruppen fra St. Hallvard og St. Marien-Bergedorf på vei opp til Saligprisningens fjell (mars 2013). På denne høyden nær Kapernaum skal Jesus har holdt sin bergpreken.}

Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,38-42 – Har ‘ikke-vold’ en sjanse i konfliktløsning?

«Øye for øye, tann for tann.» Denne regelen fra annen Mosebok (2 Mos 21) var ment for å begrense konflikter, for å unngå voldsspiralen. Dynamikken i konfliktene skal holdes i tømmene på denne måten, men den kan løpe løpsk, også når man prøver å holde seg til regelen. Hvordan håndterer vi konflikter? Har ‘ikke-vold’ en sjanse? Menneskeheten ble i løpet av sin historie trent på to muligheter: å unndra seg, være passiv, eller øve motstand, være aktiv. På politisk plan finnes lignende alternativer. Motstand kan fort bety krig, den verste av alle mulige veier.

Når vi ser på dagens kriger, så er det ganske ofte stormaktene som er innblandet og som har mest nytte av en bevæpnet konflikt (Syria, Afghanistan, Irak, Libya m.m.). De ønsker å bruke siner våpen for etterpå å kunne produsere nye som er enda mer ødeleggende, tjene penger ved å selge flere våpen til aktørene, vinne makt og innflytelse. Ofrene er sivilbefolkningen som oftest nok mister livet eller livsgrunnlaget. Når de så prøver å flykte til de landene som tjener mest på krigen, for å bygge opp et nytt livsgrunnlag og leve i fred, blir de gjerne hindret, avvist og sendt tilbake. Kynisk, eller?

Mye bedre er det å prøve å pålegge en person eller makt som utløser en konflikt, økonomiske sanksjoner som merkes i egen lommebok. Men ofte er stormaktene ikke enige om slike grep siden de har egne interesser i konfliktene.

Det finnes et eget forskningsområde som prøver å finne ikke-voldelige måter å løse konflikter på. Mye handler om å samle kontrahentene rundt et bord hvor de kan forhandle med like rettigheter. Konflikter bør løses i samtaler, ikke på slagmarken. Det samme gjelder også våre personlige konflikter.

Hva foreslår Jesus? Hans måte er enda mer radikalt enn det vi har nevnt hittil. Vi skal ikke øve motstand mot en angriper. Tvert om, vi skal avvæpne ham ved å gjøre det han krever – og enda mer: «Om noen slår deg på ditt høyre kinn, vend også det andre til; om en stevner deg for retten for å få din kjortel, så la ham få kappen med; om noen tvinger deg til å gjøre tjeneste én mils vei, så følg to mil med ham.»

Jesus foreslår altså en slags tredje vei for å løse en konflikt: ikke å være passiv, ikke å øve motstand, men å være kreativ, mild og ydmyk. På denne måten tvinges en angriper å måtte velge mellom godt og ondt. Ved å bli konfrontert med det gode, blir det onde synlig, klart og tydelig. Som Fjodor Dostojevskij sier:

«Jesus satser på saktmodighet ved ‘å vende det andre kinnet til’. Det er et fryktelig maktmiddel som tvinger enhver å velge mellom godt og ondt.».

_{Bilde: freebibleimages.com}

… men det blir større enn alle hagens vekster. – Refleksjon over dagens evangelium Mark 4,26-34

Her sammenligner Jesus noe veldig stort – Guds rike – med noe veldig smått – et sennepsfrø. Og han forklarer at et frø, når det først er sådd, begynner å spire og vokse uten at mennesket vet hvordan. Det minste blir til det største! Uten menneskets inngripen! Jesus forklarer at et frø, når det først er sådd, begynner å spire og vokse uten at mennesket vet hvordan. Det å bygge Guds rike har ikke noe å gjøre med å bygge et verdslig rike. Et ord blir sådd, evangeliet, og alt annet utvikler seg av seg selv, liksom automatisk. Er dette ikke en stor oppmuntring og trøst for oss?

Men, det som trengs, er jo å ta imot dette ordet. Grunne på det, bevege det i hjertet – som vi hørte om Maria i går. Vi må kunne høre ordet, derfor trenger vi et åpent hjerte – og noen som forkynner. Det siste kan også være en rolle vi selv blir kalt til å innta. Og så vil Guds rike utvikle seg, vokse, bære frukt. Gud og mennesket går sammen om det prosjektet, men vi kan forvente med tillit at Gud bærer den største byrden og bringer vårt lille bidrag til fullendelsen.

En liten morsom historie til slutt som skal understreke denne felles innsatsen av Gud og mennesket: En prest besøker en bonde på hans gård og ser sammen med ham over de praktfulle, blomstrende åkrene. Så sier presten: “Er det ikke fantastisk hva Gud og du har fått til her?” Bonden svarer kontant: “Du skulle ha sett, hvordan det så ut her, da Gud ennå jobbet helt alene.” Redaksjonen ønsker en god søndag til dere alle!