Nå kan vi igjen feire sammen – i første omgang er det begrenset til 20 troende ad gangen
Etter en lang stund uten fysiske messer i St. Hallvard i Oslo (siste gang 22. januar) kom endelig dagen da det igjen kunne feires messe i vår kirke. Riktignok er det fortsatt begrenset antall, men tidene blir bedre, og det er håp om at det snart kan være flere samlet til messen. Messene feires på de vanlige tidspunkter. Det må bestilles billett og dette kan gjøres fra og med ca. kl. 18 dagen før på billett.katolsk.no.
I dag var klokken-11-messen fullsatt. Det ble en nesten høytidelig stemning med organist og et lite kor tilstede. Velkommen tilbake til messe i St. Hallvard!
Refleksjon over dagens lesning Sir 36,13-19 – Hør dine tjeneres bønn!
Bring sammen alle Jakobs stammer; gi dem deres land tilbake, slik det var fra begynnelsen. Herre, forbarm deg over Israel, over det folk som bærer ditt navn, og som du har kalt din førstefødte. Ha medynk med byen der din helligdom står, Jerusalem, der du har din bolig. La Sion bli fylt med hyllingsrop og templet med din herlighet. Vedkjenn deg det folk du skapte deg i fordums tid, og oppfyll de profetier som ble talt i ditt navn. La dem som venter på deg, få sin lønn, vis at dine profeter var troverdige. Herre, hør dine tjeneres bønn etter din nåde mot ditt folk. Da skal alle på jorden erkjenne at du er Herren, den evige Gud. (Sir 36,13-19)
Siraks bok eller Jesu Siraks sønns visdom er en av de deuterokanoniske bøker i Det gamle testamentet. De kalles også gammeltestamentlige apokryfer. Apokryfene er en løst definert gruppe religiøse skrifter som er skrevet innenfor Det gamle testamentes tros- og tekstsammenheng, samt noen tillegg til gammeltestamentlige bøker som ble tatt med i den greske bibeloversettelsen Septuaginta. Verkene finnes ikke i Den hebraiske Bibelen, som er jødedommens standardutvalg av hellige tekster, eller i den delen av Bibelens kanon som det er allmenn enighet om mellom de ulike kirkesamfunnene. For eksempel: I forskjell til den lutherske kanon inneholder den katolske kirkens kanon flere skrifter (Kanon: samling av bøker i Bibelen). Siraks bok er en av dem.
Dagens lesning er en inntrengende bønn. Ja, den som her ber, maser nesten på Gud, plager Gud. Er det lov? Får jeg lov til å snakke så direkte til Gud, nesten pine Gud med det jeg har på hjertet? Ja, det er lov! Og Gud lytter veldig tålmodig.
Men, vil Gud da også høre min bønn? Ja, Gud vil høre min bønn! Fordi Gud kjenner meg innerst inne, kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Og Gud vet hva jeg trenger – mye bedre enn jeg selv.
Da vil jeg altså helt sikkert høre fra Gud? Ja, jeg vil høre fra Gud! Og jeg vil merke det når Gud handler på meg. Det vil imidlertid skje i Guds tid, ikke når jeg forventer det. Og Gud vil gi meg så mye mer enn jeg hadde bedt om. Mye mer enn jeg kunne forestille meg. Jeg vil føle det som et under. Og det vil gjøre meg lykkelig og takknemlig.
Denne gleden leder meg kanskje dithen at jeg tenker: Kan jeg virkelig stole helt og holdent på Gud? Kan jeg risikere å overgi mitt liv til Gud? La Gud bestemme? Ta imot alt som møter meg i livet, av Guds gode hånd? Også det som skremmer meg, som gjør meg redd, som gjør vondt? Kan jeg virkelig be: Skje din vilje? Jeg ber det jo så ofte i ‘Fader vår’… Kanskje kunne jeg forsøke det – sammen med Jesus Kristus, som ba på Oljeberget: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!»
Refleksjon over dagens evangelium Mark 10,28-31 – … og de siste skal bli de første
På den tid tok Peter til orde og sa: «Men vi, vi har forlatt alt og fulgt deg.» Og Jesus svarer: «Ja, og sannelig, det skal dere vite, at ingen har forlatt sitt hjem, sine søsken, sin far og mor, sine barn eller sine marker, for min skyld og for evangeliets skyld, uten at de skal få hundrefoll igjen, her i denne verden – hjem, søsken og foreldre, barn og eiendommer – men også forfølgelser! Og i den kommende verden skal de få det evige liv. Men mange blant de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.»
«Den første som fikk idéen om å inngjerde et stykke land og si om det: ‘Det er mitt!’ og som fant mennesker som var enfoldige nok til å tro på det, han var den sanne grunnleggeren til et borgerlig samfunn.» Denne provoserende uttalelsen står i Jean-Jacques Rousseaus bok ‘Diskurs om ulikheten mellom menneskene’ (1755). Rousseau beskriver her opphavet av tenkningen ‘mitt-ditt’. Resultatet, mener Rousseau, er «forbrytelse, krig, drap, nød, elendighet og skremsel». Den som studerer menneskehetens historie, er nok nødt til å anerkjenne Rousseaus syn.
Enda mer radikalt enn filosofen fra Genève tenker faktisk Jesus av Nasaret: Guds rike og eiendom er uforenelig. «Du kan ikke tjene to guder – Gud og mammon» sier han. Rett før dagens lesning hører vi om den rike unge mannen som vil følge Jesus. Men da Jesus sier til ham at han først må selge alt han eier, går den unge mannen bedrøvet bort (Mark 10,17-22). Og så kommer Jesus med den berømte sammenligningen av en kamel som lettere går gjennom et nåløye enn en rik som kommer inn i Guds rike. Disiplene er forferdet da de hører det. Og det er nok også vi, eller? Da disiplene spør hvem som under slike omstendigheter overhodet kan komme inn i Guds rike, svarer Jesus beroligende: «Ingenting er umulig for Gud.» (Mark 10,23-27)
Men, er Jesu svar virkelig beroligende? Det er allikevel en tydelig advarsel som Jesu kommer med her. Hvis vi henger vårt hjerte på de jordiske gods, så blir det vanskelig å ha rom nok for Gud. Vårt hjerte er da opptatt av andre ting. Den som eier mye, har også mye å tenke på, ordne med, forvalte og øke. Det tar tid og krefter. Og fører dermed bort fra Gud.
Derfor må vi øve oss i å gi slipp, slippe oss løs, slippe oss fri. Vi burde prøve å gi slipp på det materielle, på det vi ikke trenger. Men det er mer: Vi kan forsøke å gi slipp på alt annet som binder oss, holder oss i lenker. Det kan være samfunnsrelaterte, sosiale eller familiære ting og relasjoner. Gi slipp! Bli fri! Fordi hele livet får et nytt sentrum i Guds rike. Og dette senteret er Gud – og ikke noe annet.
«Stor, sann spiritualitet handler alltid på et bestemt vis om å gi slipp.» (Richard Rohr, *1943, US-amerikansk fransiskanerpater og skribent)
Bilder (HHM): Kubjelle på Dovrefjellet i forgårs og stokkand hunn i Skomakerdiket, Bergen
Menighetens mobile prest p. Andreas feiret to messer på Follo
På andre pinsedag feiret p. Andreas to messer i den sørlige delen av St. Hallvard menighet, i Ski og på Nordby. De som bor i de to kommunene og hadde gitt menigheten sine e-post-adresser, fikk invitasjonen i sine elektroniske postkasser. Dette førte til at det i Ski gamle kirke troppet opp nesten 50 personer som fikk seg en fin pinsemesse. Stemningen var høytidelig og Gloria ble sunget (den tilhører egentlig ikke andre pinsedag – men dog siden ingen hadde kunnet være fysisk i messen første pinsedag). Mange var veldig takknemlige for muligheten til å feire messen igjen etter mange måneders pause.
P. Andreas holdt en preken over et stort maleri som pryder en vegg i kapellet La Neylière i Frankrike. Les videre og ser flere bilder her.
Refleksjon over en tekst til andre pinsedag, Ef 1,3.13-19 – Må den hellige Ånd gir lys til hjertets øyne
At vi har to festdager i pinsen understreker hvor viktig denne kristne pinsefeiringen er. Pinsen står dermed på lik linje som jul og påske som også har to festdager. Det blir liksom en trinitarisk fest-triologi.
På denne andre pinsedagen fokuseres det – mer enn på første pinsedag – på dimensjonen kirke og menighet. Ingen mottar den hellige Ånd for å fryde seg over denne gaven tilbaketrukket i sitt eget rom. Den som blir fylt av Ånden, kalles til å knytte sitt troslivs tråd til trådene av andre troende. Det hører vi i brevet til Efeserne:
Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. I ham kom også dere til tro da dere hørte sannhetens ord, evangeliet om deres frelse. I ham ble dere merket med seglet: Den hellige ånd som var lovet oss, han som er pantet på vår arv, inntil Guds eget folk blir satt fri, til lov og pris for hans herlighet. Derfor holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg husker på dere i mine bønner. For jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige. Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. (Ef 1,3.13-19)
Thomas Merton (1915-1968), trappistmunk og fredsforkjemper, sa: «Det finnes mye mindre ting som vi kanskje blir nektet når vi ber om dem. Men når vi ber om å motta den hellige Ånd, så vil vi aldri bli nektet det.»
Den hellige Ånd knytter oss sammen – som et stort kors, vertikalt og horisontalt. Vertikalt er vi mennesker på jorden forbundet med Gud i himmelen. Horisontalt er vi knyttet til hverandre, til alle andre mennesker og til skaperverket. I sitt brev til Efeserne gir Paulus vitnemål om disse to åndserfaringer. Han er dypt takknemlig for fellesskapet av de troende og finner strålende og trøstefulle ord for å beskrive Åndens gjerninger:
Må den hellige Ånd gir lys til hjertets øyne, så vi får innsikt i det håp han har kalt oss til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror!
