Autor Arkiv: Helga

I fellesskap gjennom påsketiden – Barmhjertighetssøndag

Dagens refleksjon – p. Ragnars preken

Hele forsamlingen av troende var ett i sjel og sinn. Ingen kalte noe av det han eide for sitt eget; allting hadde de felles. Og med stor kraft avla apostlene sitt vitnesbyrd om Herren Jesu oppstandelse. Alle så på dem med stor velvilje.
Det var da heller ingen av dem som led nød, for folk som eide hus eller jord, tok og solgte det, og la betalingen for apostlenes føtter. Siden lot så de hver enkelt få hva han trengte.
(Apg 4,32-35)

Kjære venner,  
I dag feirer vi Barmhertighetssøndag – og bruk gjerne litt tid til å se på dagens lesninger. (Første lesningen står ovenfor.) De handler alle om Guds barmhjertighet, hvordan vi må ha tro og tillit til Gud og at vi alle har behov for Guds tilgivelse i våre liv. Ja, allerede i åpningsbønnen til messen tiltaler vi Gud som «du evige miskunns Gud».  

I apostlenes gjerninger får vi et kort innblikk i hvordan de første kristne levde i fellesskap før forfølgelsene startet for alvor. De første kristne var så fylt av Den hellige ånd at «ingen kalte noe av det de eide for sitt eget» – alt var felles. Og det de hadde felles, delte de slik at «hver enkelt fikk hva de trengte». Dette var et fellesskap som praktiserte nestekjærlighet, omsorg og barmhjertighet. Det var et fellesskap som bar vitne om å være «ett i hjerte og sinn».  

Johannes, i sitt første brev, legger også vekt på barmhjertighet i praksis, og ber oss om å være lydige mot Guds bud, spesielt kjærlighetsbudet. Det å elske vår neste slik Jesus gjorde, betyr at vi behandler andre med Jesu barmhjertighet og omsorg. Slik minner Johannes oss om at den som tror at Jesus er Kristus, også må elske alle dem som Gud har skapt.   

Les mer her

I fellesskap gjennom påsketiden – lørdag i påskeoktaven

Dagens refleksjon over dagens evangelium (Mark 16,9-15) –
Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt!

Da Jesus var oppstanden, tidlig søndag morgen, viste han seg først for Maria fra Magdala, som han hadde drevet syv demoner ut av. Hun gikk avsted for å fortelle det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. Men da hun fortalte at han levde, og at hun hadde sett ham, ville de ikke tro det.
Senere viste han seg i en annen skikkelse, for to av dem, mens de var på vei ut på landet. Disse gikk også og fortalte det til de andre, men heller ikke de ble trodd. Men til sist viste han seg for de elleve selv, mens de satt til bords, og bebreidet dem en slik innbitt vantro, at de hadde nektet å tro dem som hadde sett ham oppstanden. Så sa han til dem: «Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt! Den som tror og lar seg døpe, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.»

Denne siste episoden av evangeliet etter Markus ble tilføyd senere. Den fantes ikke i originalversjonen. Dette evangeliet sluttet med at kvinnene flyktet i redsel og tiet om det de hadde opplevd da de møtte den oppstandne Kristus (Mark 16,8). Hvis dette virkelig hadde vært siste hendelsen, så hadde ikke verden hørt om Jesu oppstandelse. Derfor måtte evangeliet fortelles videre, av andre forfattere. Og det hører vi om i dag.

Evangeliet i dag sammenfatter mange av påskeoktavens lesninger som vi har omtalt de siste dagene. Vi hører om Maria fra Magdala og om de to disiplene fra Emmaus. Vi hører om de elleve disiplene som har fortsatt vanskelig å tro på oppstandelsen. De ‘sørger og gråter’ og sitter bak låste dører. Sorgen må bearbeides, det er et viktig arbeid. Men: situasjonen er en annen, Jesus lever! Det kan og vil de ikke tro på. Så kommer han selv til dem.

«Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt!» Igjen – som i lesningen i går -blir disiplene sendt til å spre det glade budskapet. Alle som har ører og et mottakelig hjerte, skal kunne få høre det glade budskap om at liv og kjærlighet vinner over død og likegyldighet. Det er mange søkende mennesker der ute. Og det er vårt ansvar å formidle budskapet – “hvis nødvendig med ord”, som den hellige Frans av Assisi skal ha sagt.

Tomas Halik, en tsjekkisk prest og religionsfilosof, mente følgende om den ekstreme avkristningen i hans land: “Vår tid åpenbarer oss kanskje en skjult lære og fremtid. Vår kristendom tar kanskje en ny form: fra en statisk form ’å være kristne’, til en mye mer dynamisk form ‘å bli kristne’.” Vi vokser mer og mer i troen, vi utvikler oss fortløpende etter Jesu forbilde. Vi forbli søkende og elever. Sammen med og ved siden av alle de andre søkende rundt oss.

Bilde: Soloppgang over Galileasjøen ved Dalmanuta (HHM)

I fellesskap gjennom påskeetiden – fredag i påskeoktaven

Dagens refleksjon over dagens evangelium (Joh 21,1-14) – “Det er Herren!”

På den tid viste Jesus seg enda en gang for disiplene. Det skjedde ved Tiberiassjøen, og gikk slik til: Simon Peter og Thomas (også kalt Didymos) og Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og enda to andre av hans disipler, var sammen. Så sier Simon Peter: «Jeg går for å fiske.» Og de andre svarer: «Vi går også med.» Så gikk de avsted og ombord i båten, men den natten fikk de ingenting. Da det grydde mot dag, stod Jesus der på strandbredden. Men disiplene skjønte ikke at det var ham. Jesus sier da til dem: «Har dere ikke fått noe fisk, barn?» De svarte nei. Da sier han: «Kast noten på høyre side av båten, så får dere fangst.» De gjorde så, og dermed var noten så full av fisk at de ikke var i stand til å hale den inn. Da sier den disippel som Jesus holdt så meget av, til Peter: «Det er Herren.»

Disiplene er tilbake der de kom fra, i Galilea. Og de jobber igjen i deres tidligere yrke som fiskere. Det å fiske i Galileasjøen hadde vært sentralt i deres liv før Jesus hadde kalt dem ut av sine fiskebåter. Det var i begynnelsen av deres felles vei. Jesus hadde gitt deres liv en helt annen retning. Men nå var han død, brått og ugjenkallelig. Livet sammen med Jesus hadde åpenbart vært kun en kortere episode i deres liv, eller?

Les videre her
Bilde: Møte ved Tiberassjøen, FreeBibleimages.org

I fellesskap gjennom påsketiden – torsdag i påskeoktaven

Dagens refleksjon over dagens evangelium (Luk 24,35-48) – “Fred være med dere! …Det er jo meg!”

De to disiplene fra Emmaus som hadde kommet tilbake til de elleve og de andre disiplene, fortalte om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv der midt i blant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg… (Luk 24,35-39a)

For Jesu disipler er det så vanskelig å begripe at Jesus lever. Det kan godt forstås. Det er kun få dager siden at Jesus ble brutalt henrettet. Disiplene er skremt, redde og frykter fortsatt for sine egne liv. Situasjonen er fortvilet og håpløs. Men ikke for Gud! Gud har vekket Jesus opp fra de døde. Gud er kjærlighet, barmhjertighet og livets fylde!

Disiplene har hørt om at noen av dem har møtt Jesus: Maria av Magdala, andre kvinner, de to disiplene fra Emmaus. Men å kunne gjøre en helomvendelse i hodet og i hjertet, fra dypeste fortvilelse til største glede, det er ikke lett.

Døden har ikke det siste ord hos Gud, livet vinner! Det trenger også vi å høre – om og om igjen. Gud vekker også oss opp fra de døde – til et liv i overflod – hos Gud. Noe av det kan vi oppleve allerede her og nå på jorden. Men for å oppnå den evige gleden, må vi alle gjennom dødens nåløyet. Vi behøver ikke å frykte – det er den oppstandne Kristus et strålende bevis på. Og han venter på oss – her og der.

Bilde: Den oppstandne Kristus med korset, Michelangelo, Basilica di Santa Maria Sopra Minerva, Roma (HHM)

I fellesskap gjennom påsketiden – onsdag i påskeoktaven

Dagens refleksjon over dagens evangelium (Luk 24,13-35) – Disiplene på vei til Emmaus: Brant det ikke i hjertene våre?

Dagen etter sabbaten var to av Jesu disipler på vei til en landsby som het Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de talte sammen om alt det som var skjedd. Og mens de snakket og diskuterte, kom Jesus og slo følge med dem; men det var noe som bandt for øynene deres, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og taler sammen om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, som het Kleopas, svarte: «Du er visst den eneste i hele Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager?» Han spurte: «Hva da?» Og de svarte ham igjen: «Det med Jesus fra Nasaret! …

De nærmet seg nå landsbyen de skulle til. Han lot som han ville gå videre, men de bad ham innstendig om å bli, og sa: «Bli hos oss, for det lir mot kveld, dagen heller allerede!» Så gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, velsignet det, brøt det og gav dem. Da fikk de sine øyne åpnet, og de kjente ham igjen, men så var han borte for øynene på dem. Da sa de til hverandre: «Brant det ikke i hjertene våre, da han gikk der og talte til oss på veien og forklarte Skriftene for oss?»
Og i samme stund brøt de opp og vendte tilbake til Jerusalem, hvor de fant de elleve og vennene deres samlet, og disse kunne fortelle dem at Herren virkelig var oppstanden og hadde vist seg for Simon. Selv fortalte de da om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Den tyske bispekonferansen syntes at dette evangeliet er så viktig at den blir lest hvert år på andre påskedag. Det er ikke slik i Norge. Men, hva er det som er så viktig at biskopene har valgt å forandre rekkefølgen for lesningene?

Her er to disipler sammen som vi ikke har hørt om før. De to tilhørte ikke den nærmeste kretsen rundt Jesus. Den ene er ikke engang navngitt, den andre heter Kleopas. Derfor er det enkelt å identifisere seg med de to. Det er du og jeg som er på vei til Emmaus.

Les mer her
Bildet: På veien til Emmaus, freeBibleimages.org