Autor Arkiv: Helga

Refleksjon over dagens evangelium (Matt 11,25-26)

På den tid tok Jesus til orde og utbrøt: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små. Ja, Far, slik behaget det deg.» (Matt 11,25-26)

Evangeliet som leses på hennes festdag (Matt 11,25-30), er valgt med omhu. Pave Benedikt XVI kaller det ‘en juvel i Jesu bønn’. «Jeg priser deg», på gresk exomologoumai (ἐξομολογέομαι) betyr hovedsakelig to ting: ‘å erkjenne på det dypeste plan’ og ‘å samstemme’.

Jesu jubelrop er høydepunktet på en bønnens vei som viser mer og mer det dype og fortrolige fellesskapet mellom Jesus og Gud i den hellige Ånd. Sann erkjennelse av Gud forutsetter fellesskap, relasjon (communio).

Denne erkjennelsen blir til mens vi lever denne relasjonen med Gud, mens vi går troens og bønnens vei sammen med Jesus. Kunnskap og visdom er viktig. Men de kan bli til et hinder i vårt møte med Gud. Vår lengsel etter Gud er preget av det å ikke vite. Veien av å ikke vite, veien til ‘de små’, fører oftere frem til Gud. Det å følge lengselen er derfor en god måte å lete etter Gud.

Katarina av Siena var en bønnens kvinne som visste om erkjennelsen av Gud og menneskene i dypt fellesskap. Og som har gitt oss et eksempel på hvordan vi kan leve det.

_{Bilde: Katarinas grav under alteret i Dominikanernes kirke Maria Sopra Minerva i Roma (HHM)}

Dagens refleksjon over Joh 10,27 – Hvilke av de mange stemmene i og rundt meg lytter jeg til?

“Jorden ville være et lykkeligere sted om menneskene hadde evnen til å sitte stille i et mørkt rom alene.”
_{Pensées (Tanker), Blaise Pascal (1623-1662), fransk matematiker, fysiker, filosof og troende katolikk}

I det siste året har mange av oss måttet sitte mye stille innendørs – grunnet pandemien og lockdown. Mange ytre stimuli falt plutselig bort. Vi ble mye alene – konfrontert med oss selv. I en slik situasjon hører vi mange stemmer i vårt indre. Vi begynner å gruble. Ikke alle er da i stand til å omgås disse stemmene på en god og sunn måte. Vi kan bli mismodig og misfornøyd med oss selv. Andre mennesker blir gjerne stemplet som syndebukker, ansvarlig for vår elendighet.

Dagens tanker er inspirert fra siste søndagens preken til pastor René Unkelbach, Andernach, Tyskland
_{Bilde: Ernst Barlach, Den lyttende (Der Hörende), Evangelische Kirche der Pfalz}

Hvilken vei skal jeg velge?

Er dette et spørsmål som du har stilt deg? Har du lyst til å være med i en gruppe og få individuell veiledning for å finne svaret på hvilket kall Gud har gjort rede for deg? Vi ønsker å starte en gruppe av mennesker som søker sitt kall; det kan være et ordenskall, et misjonskall eller kanskje et familiekall med «litt ekstra» for Kirken.

Gruppen vil vi kalle Talitha kum (… jeg sier deg: Stå opp!). Møtene vil være digitale. Vi vil møtes regelmessig hver annen måned. Møtene våre vil avrundes med en retrett.
Temaene for møtene vil være : Hva er et kall, å kjenne Gud, åndelig utvikling, å kjenne seg selv, og det siste møtet vil handle om det å kunne ta et personlig valg.

Er du interessert, eller vil du gjerne ha flere opplysninger?
Ta gjerne kontakt med oss på epost.
talitha.kum2021@gmail.com

Påmeldingsfrist: 31. mai 2021

Refleksjon over dagens evangelium Joh 10,22-30 – Vi er trygge i Guds gode og barmhjertige hender

Det var vinter og tempelvielsesfest i Jerusalem, og Jesus holdt til i templet, hvor han vandret frem og tilbake i Salomos buegang. Jødene slo da krets om ham og spurte: «Hvor lenge vil du holde oss i spenning? Er du Messias, så si oss det rent ut!» Jesus svarte: «Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg. Men dere tror ikke, fordi dere ikke hører til mine får. Mine får hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg, og dem vil jeg gi evig liv, så de aldri i evighet går tapt. Ingen skal kunne rive dem ut av min hånd: Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noe ut av Faderens hånd. Jeg og Faderen, vi er ett.» Joh 10,22-30

Jesus er i Jerusalem for å feire Hanukka-festen. Denne festen er forbundet med et under og Jesu motstandere prøver å provosere Jesus. Han skal bevise sitt messiansk identitet med et under. Men de som forlanger det, tror uansett ikke på ham. Jesus sier det rett ut: «Men dere tror ikke, fordi dere ikke hører til mine får.»

Som Jesus og Gud er ett (Joh 10,30), så er vi ett med Kristus. Og vi er ett med våre søstre og brødre i menigheten, med våre medmennesker overalt på denne kloden, med dem som har gått foran oss og med som ennå kommer. Vi er ett med hele skaperverket som bæres av den gode og barmhjertige Gud. Dette fellesskapet er Guds store under – og vi er del av det. Aldri kan vi tenke for stort om Gud – og heller ikke om det mysteriet vi selv er – og våre neste og hele skaperverket.

Kanskje kan vi bruke hver dag litt tid for å plassere oss helt bevisst i Guds gode hender – sammen med hele fellesskapet som er samlet der?

Refleksjon: P. Ragnars preken (dagens evangelium se i gårsdagens refleksjon)

Når Jesus så beskriver seg selv som Den Gode Hyrde, så forteller han oss noe viktig om forholdet mellom Ham og oss. «Jeg kjenner mine og mine kjenner meg». Akkurat som hyrdene på marken kjente hvert eneste medlem av flokken sin, og fårene kjente stemmen til hyrden – slik kjenner Jesus hver og én av oss – ved navn. Han kjenner oss; våre behov, våre gode sider og vår skygge. Og det er en kunnskap som ikke er teoretisk, men en kunnskap som er et resultat av kjærlighet, barmhjertighet og omsorg – en erfaring over tid. For Jesus elsker oss slik vi er – med alle våre begrensninger – og han forventer at vi tar imot hans kjærlighet; en kjærlighet som leder oss til å vise omsorg og barmhjertighet overfor hverandre. Det er dette han minner oss om hver gang vi går til Messe; hver gang vi tar imot Det allerhelligste sakrament. Slik gir han oss føde og liv. Og han ber oss om å gi videre det vi har fått. Dét er vårt universelle kall. Dette er hva Gud kaller alle kristne til. 

Les videre her

_{Bilde: Erkebispedømme Mainz}