Autor Arkiv: Helga

Refleksjon over dagens evangelium (Joh 14,1-6) – «Dere skal være der hvor jeg er.»

På den tid sa Jesus til disiplene sine: «La ikke angst og uro ta motet fra dere. Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange boliger. Var det ikke så, hadde jeg sagt dere det. Jeg går jo dit for å gjøre plass i stand for dere. Og når jeg er gått hen og har gjort alt i stand, kommer jeg tilbake og tar dere med meg, for at også dere skal være der hvor jeg er. Og dit jeg går, kjenner dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan skal vi da vite veien?»
Jesus svarer: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.»

Denne teksten er del av den såkalte avskjedstalen (kapitler 14-17) i Johannesevangeliet. Å ta avskjed gjør ofte vondt, er ofte vanskelig. Men avskjed er nødvendig for at nytt liv kan vokse. Jesus snakker her om sin død. Siden Jesus har begynt sitt virke har han og disiplene alltid vært sammen. Men nå kommer avskjedens time. En helt ny situasjon for dem som fører til angst og uro.

Jesus vet det og gir sine venner et nytt perspektiv, ja, en visjon. For det første: Det blir et gjensyn og et evig samvær, etter døden, i Guds bolig. Avskjeden, adskillelsen, varer ikke evig. Kristus kommer igjen og alle hans venner skal være sammen med ham. Og for det andre: Jesus viser veien til Gud – gjennom seg selv. Jesus er veien, sannheten og livet. Denne visjonen gjelder oss alle.

Vi kan tre inn i denne visjonen, eller ei. Gjør vi det, så vokser vi åndelig sett. Da lever vi i Kristus, og Kristus lever i oss. Det er selve mystikken i vår kristne tro. Når livet er vanskelig, når det finnes mange ulike og forvirrende valgmuligheter, så kan vi orientere oss på Jesu ‘Jeg er’. Det kan vi sette vår lit til. Og da kan vi møte avskjeden siden vi vet at det som er her på jorden, vil forgå – ikke noe unntak. Hvor kronglete og labyrintisk vår livsvei enn måtte være, det finnes en bolig for oss i midten av Guds kjærlighet. Plassen er forberedt – for enhver av oss. Og veien dit er Jesus Kristus.

Førstkommende søndag feirer p. Andreas messe i de kommunene der det er mulig:

Kl. 13.30 Skoklefall kirke (for dem som bor i Nesodden kommune)

Kl. 16.00 Nordby kirke (for dem som bor i Ås kommune)

Kl. 18.00 Ski middelalderkirke (for dem som bor i Nordre Follo kommune)

Påmelding på billett.katolsk.no

Refleksjon over dagens evangelium (Matt 11,25-26)

På den tid tok Jesus til orde og utbrøt: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små. Ja, Far, slik behaget det deg.» (Matt 11,25-26)

Evangeliet som leses på hennes festdag (Matt 11,25-30), er valgt med omhu. Pave Benedikt XVI kaller det ‘en juvel i Jesu bønn’. «Jeg priser deg», på gresk exomologoumai (ἐξομολογέομαι) betyr hovedsakelig to ting: ‘å erkjenne på det dypeste plan’ og ‘å samstemme’.

Jesu jubelrop er høydepunktet på en bønnens vei som viser mer og mer det dype og fortrolige fellesskapet mellom Jesus og Gud i den hellige Ånd. Sann erkjennelse av Gud forutsetter fellesskap, relasjon (communio).

Denne erkjennelsen blir til mens vi lever denne relasjonen med Gud, mens vi går troens og bønnens vei sammen med Jesus. Kunnskap og visdom er viktig. Men de kan bli til et hinder i vårt møte med Gud. Vår lengsel etter Gud er preget av det å ikke vite. Veien av å ikke vite, veien til ‘de små’, fører oftere frem til Gud. Det å følge lengselen er derfor en god måte å lete etter Gud.

Katarina av Siena var en bønnens kvinne som visste om erkjennelsen av Gud og menneskene i dypt fellesskap. Og som har gitt oss et eksempel på hvordan vi kan leve det.

_{Bilde: Katarinas grav under alteret i Dominikanernes kirke Maria Sopra Minerva i Roma (HHM)}

Dagens refleksjon over Joh 10,27 – Hvilke av de mange stemmene i og rundt meg lytter jeg til?

“Jorden ville være et lykkeligere sted om menneskene hadde evnen til å sitte stille i et mørkt rom alene.”
_{Pensées (Tanker), Blaise Pascal (1623-1662), fransk matematiker, fysiker, filosof og troende katolikk}

I det siste året har mange av oss måttet sitte mye stille innendørs – grunnet pandemien og lockdown. Mange ytre stimuli falt plutselig bort. Vi ble mye alene – konfrontert med oss selv. I en slik situasjon hører vi mange stemmer i vårt indre. Vi begynner å gruble. Ikke alle er da i stand til å omgås disse stemmene på en god og sunn måte. Vi kan bli mismodig og misfornøyd med oss selv. Andre mennesker blir gjerne stemplet som syndebukker, ansvarlig for vår elendighet.

Dagens tanker er inspirert fra siste søndagens preken til pastor René Unkelbach, Andernach, Tyskland
_{Bilde: Ernst Barlach, Den lyttende (Der Hörende), Evangelische Kirche der Pfalz}

Hvilken vei skal jeg velge?

Er dette et spørsmål som du har stilt deg? Har du lyst til å være med i en gruppe og få individuell veiledning for å finne svaret på hvilket kall Gud har gjort rede for deg? Vi ønsker å starte en gruppe av mennesker som søker sitt kall; det kan være et ordenskall, et misjonskall eller kanskje et familiekall med «litt ekstra» for Kirken.

Gruppen vil vi kalle Talitha kum (… jeg sier deg: Stå opp!). Møtene vil være digitale. Vi vil møtes regelmessig hver annen måned. Møtene våre vil avrundes med en retrett.
Temaene for møtene vil være : Hva er et kall, å kjenne Gud, åndelig utvikling, å kjenne seg selv, og det siste møtet vil handle om det å kunne ta et personlig valg.

Er du interessert, eller vil du gjerne ha flere opplysninger?
Ta gjerne kontakt med oss på epost.
talitha.kum2021@gmail.com

Påmeldingsfrist: 31. mai 2021