Jesus samler mennesker rundt seg som har tillit til ham og som tror på hans budskap. De fornemmer at ‘tiden er inne’, at ‘Guds rike er nær’ og begynner å leve et nytt og bedre liv der og da, uten å vente på at et eller annet må skje før de setter i gang. Denne nye livsveien, denne nye måten og leve på, det nye levesettet, betegner Jesus som ‘Guds rike’.
Livet handler nå om gjensidige relasjoner – forsonet med Gud og forsonet med hverandre. Det blir da mulig å skape Guds rikes vidunderlige musikk som lokker og som trekker flere mennesker mer og mer til seg slik at verden blir forandret gjennom deres økende innflytelse (Bryan McLaren*)
Dette budskapet er så mye større enn det om ‘individuell frelse’. Med det siste kom vi ikke så veldig langt.
Nei, det å bli frelst, er et felles prosjekt – og alle mennesker på denne kloden er med på det!
*Brian D. McLaren, The Secret Message of Jesus: Uncovering the Truth That Could Change Everything (Thomas Nelson: 2006), 83 Bilde: Susendal, Nordland
Pave Frans har følgende glimrende tanker om økumenikk (25. juni 2021):
Økumenikk er ikke en øvelse i kirkelig diplomati. Det er en nådens vei. Det er ikke avhengig av forhandlinger og avtaler mellom mennesker, men av Guds nåde. Nåden renser minner og hjerter, overvinner holdninger av ubevegelighet og fører til et fornyet fellesskap, en fornyet kommunion.
Er dere i Oslo, nyter det flotte sommerværet og har lyst på en utflukt? Da kunne dette være noe for dere:
St. Teresia menighet, Hønefoss, feirer Olsok medmesse på Storøya i Tyrifjorden torsdag 29. juli 2021, kl 17.00.
Messen feires ved det gamle alter fra St. Josephs hospital i Porsgrunn som i sin tid ble flyttet til Storøya og plassert utendørs under en stor baldakin på Storøen Gård, bak gårdens stabbur, et sted som i middelalderen tilhørte hamarbispen. Avstand fra Hønefoss: 19 km; fra Eikeli: 34 km; fra Oslo: 37 km; fra Drammen: 36 km. Man kjører E 16, og deretter FV 155 (Utstranda) før man tar over flytebroen og fortsetter langs Hamarbispens vei forbi golfbanene og frem til Storøen gård.
Etter messen: Picnic. Ta med mat. (Stoler finnes på stedet.) (Ved for dårlig vær flyttes messen til St. Teresia kirke, Hønefoss.) Velkommen!
Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 14,5-18 – «Vær ikke redde!»
I de dager fikk egypterkongen bud om at folket hadde flyktet. Da skiftet de sinn, både han og hans menn. «Hva er det vi har gjort,» sa de, «vi som slapp Israel fri fra arbeidet hos oss!» Så spente han for vognen sin og tok sin hær med seg. … Da farao nærmet seg, fikk israelittene se at egypterne kom etter dem. De ble livende redde og ropte til Herren. Så sa de til Moses: «Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du ført oss bort fra Egypt og gjort dette mot oss? Var det ikke det vi sa til deg: La oss få være i fred; vi vil tjene egypterne! Det er bedre for oss å tjene dem enn å dø i ørkenen». Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå bare fast, så skal dere få se hvordan Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2 Mos 14,5-6.10-14)
Flukten fra Egypt nærmer seg et klimaks: Farao og hele hans hær forfølger israelittene. Klart at de blir livredde, vi ville nok også reagert slik om vi hadde vært med. De mister motet og bebreider Moses. Han får all skyld for at israelittene hadde brutt opp fra Egypt. Men Moses står som et fjell blant dem og beroliger dem: «Stå bare fast, så skal dere få se hvordan Herren frelser dere i dag!»
Kapitel 14 i Andre Mosebok er et eksempel på hvordan to versjoner av samme historie er vevd sammen. Hvis vi leser kapitelet nøye, ser vi flere brudd i tekstflyten. For eksempel (morgendagens lesning): Den ene versjonen forteller at Guds engel i en skysøyle forhindrer at egypterne nærmer seg israelittene. Denne skysøylen hadde hittil beveget seg i foran folket, men flytter seg nå til enden, mellom flyktningene og forfølgere. Gud låser hjulene på faraos vogner. Faraos hær nærmer seg ikke lenger israelittene. Da skjønner farao at Gud kjemper mot dem. Egypterne bestemmer seg for å flykte (versene 19-20.24-25.31) og israelittene er reddet.
I den andre versjonen, som bruker enda mer dramatiske virkemidler, er det Moses som strekker ut sin hånd og vannet blir kløvd. Israelittene vandrer tørrskodd gjennom kløften dannet av vannmasser som står som to vegger til venstre og høyre. For et bilde! Egypterne tror at de kan bruke samme vei, men da israelittene når den andre bredden, strekker Moses ut sin hånd igjen og vannet flyter tilbake. Egypterne drukner. Israelittene er reddet.
Konklusjonen for begge versjoner blir den samme: Israel blir reddet, Gud setter oss fri! Vi kan være stille og betrakte frelsesverket, betrakte Gud som virker for oss. Men det finnes noe som vi må gjøre: Vi må bryte opp, vi kan ikke bli frelst om vi ikke har en lengsel etter å komme oss ut av det som holder oss i lenker. Når vi har en lengsel, når vi ønsker å forandre situasjonen, når vi står opp og beveger oss, da kommer Gud oss til hjelp og strider for oss!
I dag var vi heldig. Vår organist Xavier er på velfortjent ferie i hjemlandet Frankrike og en vikar kunne ikke skaffes for den tiden han er bortreist. Men så ble det opptakelse i kirkens fulle fellesskap. Dagfinn Koch, som i dag ble katolikk – vi gratulerer hjertelig! -, er en autoritet i musikk og valgte som fadder en annen autoritet i musikk, nemlig Wolfgang Plagge. Wolfgang sa seg villig til å spille orgelet i messen, og det ble en opplevelse for alle oss som var der. Jeg kan ikke huske å ha hørt orgelet bruse så lidenskapelig, ja nesten vill, som det gjorde i dag. Hjertelig takk til Wolfgang!
I sin preken tok p. Ragnar utgangspunkt i salmen (23) og i evangeliet (se refleksjon under). Begge tekster snakker om hyrden som kjenner sine får, hvert eneste ett. Hyrden passer på, ser til at alle har det bra og ofrer seg selv når det er fare. Hyrden sørger for at alle kan hvile når de trenger det. Hvile er et grunnleggende behov, både fysisk som åndelig.
Et annet aspekt i det hele er tilhørighet. Det er viktig å ha tilhørighet – til flokken – til Gud – til kirken. Vi bør vandre sammen med flokken. Det er vanskelig å være flokk på egen hånd. Det er vanskelig å være kristen på egen hånd. Vi er kalt til å vokse i tro. Det blir enklere i fellesskap. La oss be Gud om at vi holder oss til fellesskapet!
