Refleksjon over dagens lesning (Vis 7,22-8,1) – Grunnlaget for friheten og bekymringsløsheten av Guds barn
Visdommens ånd er forstandig, hellig, enestående i sitt slag, mangfoldig, fin, lettbevegelig, klar, ren, lys, ukrenkelig, glad i det gode, skarp, virkende, velgjørende, menneskekjærlig, fast, sikker, ubekymret, en som makter alt, våker over alt og trenger gjennom alle de forstandige, rene og fineste ånder.
For visdommen er mere bevegelig enn all bevegelse, den går inn i og trenger gjennom alle ting ved sin renhet. For den er et pust av Guds kraft og en klar utstrømning av den Allmektiges herlighet.
Derfor kan intet urent komme den nær. For den er en avglans av det evige lys, et plettfritt speil av Guds virke, og et bilde av hans godhet. Den er bare én, men den makter dog alt, den er uforandret i seg selv og fornyer dog alle ting; fra slekt til slekt flytter den inn i fromme sjeler og gjør dem til Guds venner og profeter.
For Gud elsker ikke noen uten den som blir hos visdommen. Ja, den er herligere enn solen og overgår et hvert stjernebilde; sammenligner vi den med lyset, finner vi at den står over det, for efter det følger natten, men mot visdommen har ondskapen ingen makt. Den rekker med velde fra den ene ende av verden til den andre, og den styrer alle ting godt.
Er ikke visdommen noe vi alle ville ønske oss? Her beskrives visdommens vesen med dyder og gaver som vi mennesker til syvende og sist streber etter og som gjør oss til Guds barn: hellighet, renhet, godhet, vennlighet, styrke, fri fra bekymring og åndelig bevegelig.
Litt senere leser vi: Gud elsker den som bor sammen med visdommen (Vis 7,28). Å strebe etter visdommen, etter de dydene som er forbundet med den, er altså ensbetydende med å strebe etter Guds kjærlighet.
Visdommen, helligheten og Guds kjærlighet er knyttet tett sammen. Når vi vinner visdommen, så vil vi kjenne Guds kjærlighet. Vi alle ønsker oss å bli elsket – i denne verden, men også i livet som kommer. En lengsel bor i oss som allerede har blitt oppfylt: i vår dåp har himmelen åpnet seg og vi har hørt Guds stemme si til oss: Du er min datter, du er min sønn, som jeg har kjær (Mark 1,11).
Vi er Guds elskede barn. I teorien vet vi nok at vi er det, men gjennomsyrer dette også vår hverdag? Hva betyr relasjonen til Gud for oss?
Den hellige Edith Stein (karmelitt, drept i Auschwitz, en av Europas vernehelgener) svarer slik: Å være Guds barn betyr å ta Guds hånd mens du går; å gjøre Guds vilje og ikke følge dine egne ønsker; å overgi alt håp og alle redsler til Gud; å ikke lenger bekymre deg for deg selv og din egen fremtid. Det er grunnlaget for friheten og bekymringsløsheten av Guds barn.