Men Gud kaller også hver og én av oss individuelt. Det er et kall som kommer til oss i det stille, og som lett kan overdøves av den konstante støyen rundt oss. For de fleste av oss kan det være nødvendig å «logge av» for å kunne høre Guds stemme; skru av pc’n, TV’n, mobiltelefonen, Ipod’en, legge fra oss boka vi leser – ignorere alt det rundt oss et øyeblikk, og bare være i stillhet. Lyttende… Det er ikke så enkelt. Det kan faktisk være ubehagelig. Vi er blitt vant til denne støyen rundt oss – og kanskje t.o.m. avhengig av den. Men dersom vi ønsker å lytte til Guds stemme – i våre hjerter; når vi skal lytte til Guds kall til oss – da trenger vi stillhet. Det er nødvendig.
Gud ønsker for oss det som er best for oss. Dersom vi velger å gjøre det han kaller oss til, da er vi oss selv; vi er slik han har skapt oss til å være. Da føler vi oss ‘hjemme’. Men likevel. det er mange som vet hva Gud kaller dem til, men som ikke våger gjøre det i frykt for alt det vil koste av personlige offer, eller av frykt for hva folk vil si og mene, eller av frykt for å skuffe foreldre og ‘venner’. Men vi betaler også en høy pris for ikke å følge Guds kall. Når vi velger å ignorere vårt kall og heller gjøre noe annet, så er det som om livet ikke er i balanse. Isteden for denne dype tilfredstillelsen, så opplever vi frustrasjon og at vårt hjerte ikke er i det vi gjør.
Pave Frans skriver i et tidligere budskap til denne verdensbønnedagen for kall: “Herren fortsetter å kalle oss for at vi skal følge ham. Vi kan ikke vente på at vi skal bli perfekte før vi sjenerøst svarer «her er jeg», vi kan heller ikke la oss skremme av våre begrensninger og synder, men ta imot Herrens røst med åpent hjerte.” La oss be om preste- og ordenskall i vår menighet og i vår Kirke, og samtidig be om at vi alle klarer å lytte til Guds stemme i våre hjerter.