Gud var ikke sint!

Veien som Jesus gikk, er nettopp den som på det sterkeste ville frigjøre den omformerende kraften av hans lære. Denne veien både formet og helliggjorde selve nåløyet som hver og en av oss personlig må passere gjennom for å oppnå den “ene tingen som er nødvendig” her på jorden. Og det er ifølge Jesu lære: å dø for ens eget ‘jeg’. Jeg snakker selvfølgelig ikke om bokstavelig korsfestelse, men jeg snakker om bokstavelig nedleggelse av vårt «liv», i det minste slik vi vanligvis fornemmer det. Vår eneste virkelig viktige menneskelige oppgave her på jorden, lærer Jesus, er å vokse fra dyrehjernens overlevelsesinstinkter og vårt egoistiske operativsystem til den kenotiske* gleden og generøsiteten av en hel menneskelig personlighet. (*Kenosis: ‘Selvtømming’, her av Jesu egen vilje for å bli helt mottakelig for Guds vilje.)

Hva er meningen med Jesu lidelsesvei? Først og fremst var Gud ikke sint. Igjen: Gud var ikke sint! Spesielt i fundamentalistisk teologi vil du ofte høre at Gud ble så lei av Israels synder og overtredelser at han krevde et menneskelig offer til soning. Men selvfølgelig ville denne tolkningen gjøre Gud til et monster. Hvordan kan Jesus, som er kjærlighet, utstråle og reflektere en Gud som først og fremst er et monster? Og hvordan kan kristne teoretisk gå på en kjærlighetsvei, og samtykke til å leve under et slikt terrorregime? Nei, vi trenger å begrave en gang for alle de frykt-og-straffe-scenariene som så mange av oss ble fortalt i barndommen. Det er ikke noe monster der ute; bare kjærlighet som venter på å sette oss fri.