I bunn og grunn har pavens nye uttalelse å gjøre med vår forståelse av messen. På dette feltet skjedde det en stor forandring som begynte for ca. 100 år siden. Før var det presten som feiret messen (på latin, et språk som knapt noen forstod) – og menigheten var stort sett tilskuer. Målet med den nå mer enn 100-årige liturgireformen er å gjøre det mulig for hele Guds folk å ‘eie’ liturgien, å delta i liturgien som sitt kall og å se seg selv som prester i Kirken. ‘Spiritus Domini’ er den nyeste brikken i denne langsiktige prosessen.
Forandringene tar tid, både forståelsen og akseptansen for dem. På 70-tallet, rett etter Vatikankonsilet, ble liturgien en helt annen. Den ble oversatt til alle verdensspråk og alteret ble flyttet mer i retning midtpunktet av kirken, midtpunktet til dem som forsamlet seg. Tydelig kan vi se det i vår egen St. Hallvard kirke som ble ferdigstilt i 1966. Liturgireformens synlige og viktige handlinger krever at vi endrer også våre indre holdninger til liturgien og hvordan vi ser vår rolle i den. Dette gjelder både for menighetsmedlemmene og for prestene.
Thomas O’Loughlin, prest i det katolske bispedømmet i Arundel og Brighton og teologiprofessor ved University of Nottingham, sier det slik i avisen LaCroix:
Så mange har allerede påstått at Spiritus Domini er uten betydning i Kirkens faktiske liv. Men den nye “motu proprio” kan bare neglisjeres når hver biskop formelt har innført tjenestene som lektorer og akolytter – og har skaffet midler til å utdanne dem til sine tjenester – i alle menigheter i deres omsorg.
Og hvordan trene lektorene og akolyttene? Det finnes fem utfordringer.
1. Vil menighetene forandre sin oppfatning av dem som utfører lektortjeneste, fra å bare være de personene som hjelper presten, til de som tar sine dåpskall alvorlig og vitner i ord, foran menigheten, til det glade budskapet forkynt av Kristus? Vil disse kvinnene og mennene se på dette som en ekte tjeneste og en del av deres bidrag til Jesu verk?
2. Vil prestene ta denne visjonen alvorlig når de velger lektorer og oppmuntrer dem til å se dette som en ekte tjeneste? Vil de ta seg til hjerte at dette endrer deres eget forhold til menigheten, og at denne forandringen er en spiker i klerikalismens kiste?
3. Vil de som hjelper ved alteret som kommunionsutdelere, se dette som en del av deres dåpskall og ikke bare en jobb med å “hjelpe presten”? Akolytter er ikke bare forfremmede altergutter, men en del av menighetens feiring av sin identitet.
4. Vil prestene se at dette skiftet i kirkeloven er en påminnelse om en dypere forandring i Kirkens forståelse som har pågått siden tidlig 1900-tallet, men som ofte knapt har påvirket Kirkens praksis?
5. Vil biskoper og bispekonferanser ta pave Frans’ brev til hjertet og faktisk formelt innføre disse lektor- og akolytt-tjenestene? Biskopene kan knapt si at de vil trenge mye tid til å vurdere det. De faktiske strukturene til disse tjenestene ble etablert for nesten 40 år siden av Ministeria quaedam (1972), som pave Frans minner oss om. I sin seremonibok har hver biskop de nødvendige liturgiske tekstene for å innsette de døpte troende i sine respektive tjenester.