Vi tror og bekjenner at brødet og vinen som bæres frem, blir til Jesu Legeme og Blod gjennom Kristi offerhandling og Kirkens prest. Men er det så viktig? Ja, det er det. Akkurat som kroppen vår trenger mat så trenger sjelen vår også føde – åndelig føde. I Evangeliet etter Johannes får vi høre fra Jesus selv hva eukaristien er og gjør:
«Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden»
Og litt senere i samme kapittel (Joh 6): «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Mange ble støtt av det Jesus sa – til og med hans egne disipler. Det var uhørt at Gud skulle være så nær, så tilgjengelig, så tilstede. Det var nærmest skandaløst.
Men gjennom sitt legeme og blod velger Gud å gi seg selv til oss, forvandler oss fra innsiden, og viser at hans kjærlighet til oss er uten grenser og uten betingelser. En kjærlighetshandling uten sidestykke! Men ikke nok med det, for gjennom eukaristien viser Gud oss også at han er med oss alltid. Dét er trøstende ord i en hverdag preget av usikkerhet og uro. Som vi ber i vårt Fader Vår: «gi at det brød som var, er og som kommer er tilgjengelig hver eneste dag». Og her er vår tillit til Guds løfter avgjørende. Ingen av oss kan forvente å ha mot nok eller selvsikkerhet nok til å gå den veien som ligger foran uten en bekreftelse på at vi ikke går den alene. Uten Guds hjelp – og uten vårt vandringsbrød – får vi det ikke til. Derfor takker vi Gud under alle livets omskiftelser fordi han går veien sammen med oss.
Bilder: Jerusalem, eldgamle oliventrær i Getsemane hage, mosaikk i hagens kirke ved foten av oljeberget