Den nye, ukontrollerbare makten i verden
I denne refleksjonen konsentrerer vi oss om det dominerende teknokratiske paradigme (et paradigme: forbilde, mønster, mønstergyldig eksempel) og menneskets plass og virke i verden.
Vi er arvinger etter to århundrer med store bølger av forandringer: dampmaskinen, jernbanen, telegrafen, elektrisitet, biler, fly, kjemisk industri, moderne medisin, informatikk og nylig den digitale revolusjon, robotteknikk, bioteknologi og nanoteknologi. Det er rett å glede seg over disse fremskrittene og begeistres over de store mulighetene de stadige nyvinninger åpner for oss (102).
Vi må imidlertid også medgi at atomenergi, bioteknologi, informasjonsteknologi, kunnskap om vårt DNA og mange andre ferdigheter vi har tilegnet oss, har gitt oss en enorm makt. Eller mer presist: De har gitt dem som har kunnskapen og fremfor alt de økonomiske ressursene til å bruke den, en veldig dominans over menneskeheten som sådan og verden som helhet.
Aldri før har menneskeheten hatt så stor makt over seg selv, og det finnes ingen garanti for at denne makten alltid vil bli brukt vel, særlig når man tenker over hvordan den brukes akkurat nå. Det holder å minne om atombombene som ble sluppet i midten av det 20. århundre, eller det store oppbudet av teknologi som nazismen, kommunismen og andre totalitære regimer har benyttet for å utrydde millioner av mennesker, for ikke å snakke om at dagens krigføring råder over stadig dødeligere våpen.
I hvilke hender ligger det så mye makt, eller hvor vil den eventuelt ende opp? Det at den ligger hos en ørliten del av menneskeheten, er ekstremt risikabelt (104).
Det er et faktum at det moderne mennesket ikke er opplært til å bruke makten godt, fordi den overveldende teknologiske utviklingen ikke har gått sammen med en utvikling hva menneskelig ansvar, verdier og samvittighet angår. Hver epoke synes kun å utvikle mangelfull erkjennelse av egne grenser.
Av denne grunn er det mulig at menneskeheten ikke fullt ut forstår alvoret i de utfordringene vi står overfor. Og mulighetene for at mennesket vil bruke denne makten galt, vokser uavbrutt når det ikke eksisterer frihetsnormer, men bare påståtte nødvendigheter: nytte og sikkerhet.
Mennesket er ikke fullstendig autonomt. Vår frihet svinner bort når den overlates til blinde krefter – ubevissthetens, den umiddelbare behovstilfredsstillelsens, egoismens og voldens krefter. I dette henseende står vi utsatt til overfor vår stadig økende makt, uten midler til å kontrollere den. Vi har visse overfladiske mekanismer, men vi kan ikke hevde at vi har en sunn etikk, en kultur og spiritualitet som virkelig kan begrense den og tøyle den med klartseende selvkontroll (105).