P. Ragnars preken – 1. søndag i fasten

Nå som vi er i fastetiden tenker vi mye på bot og faste. Vi leser i Evangeliet hvordan Jesus tilbragte tid i ørkenen – at Han ble prøvet, og at Han opplevde alle slags fristelser. Markus forteller oss at Ånden drev Jesus ut i ødemarken. Markus bryr seg ikke om å komme med en lang utredning om de forskjellige fristelsene, han bare konstaterer at Jesus var der i 40 dager og ble fristet av djevelen. Punktum. 

Alle prøvelser involverer lidelse og offer. I fastetiden involverer det for oss at vi må klare oss uten den komfort vi er vant til. Vi må ofre noe som betyr noe for oss. Når vår lidelse er fysisk (på kroppen) ser vi fort hvordan mange ting plutselig ikke lenger er mulig – ting som vi før så på som essensielle. Og det gjelder ikke bare vår helse, men også når våre rutiner må endres. Når vår lidelse er fysisk (på kroppen) ligger vår prøvelse i hva som blir erstatningen for det vi har mistet eller ofret. Forhåpentligvis er det noe som bringer oss nærmere Gud og som gir oss tro og tillit til Ham. 

Men vår lidelse kan også være åndelig, for eksempel når vi har perioder med stor tvil og vi føler at alt er mørkt og uten håp; at Gud virker langt borte. Vi finner det vanskelig å være i Hans nærvær. Det er vanskelig å finne tid. Det er ubehagelig å snakke om troen. Avmakten kan føles så sterk at vi lurer på om ikke alt bare er bortkastet tid. Det er i sannhet å bli prøvet. Men som med Jesus, så er Guds engler ikke langt unna. De beskytter oss selv om vi ikke er klar over deres nærvær. 

Enhver vil selvsagt helst unngå å bli utsatt for prøvelser, men dette er noe vi alle må gjennom. Det er en essensiell del av vår trosreise. Det er noe vi må gjennom for at vår tro skal kunne modnes. Kirken gir oss fastetiden for å forberede oss på å bli utsatt for prøvelser. Kirken ber oss om å teste oss selv med å ofre noe som er viktig for oss, og vi gjør dette som en åndelig øvelse. Det er noe som styrker oss og som er en forberedelse til den virkelige prøvelsen som venter oss alle. 

Men i år som i fjor er det ikke nødvendig for oss å dra ut i en ørken. Vi er i en ørken allerede. Pandemien herjer rundt oss. Alt føles så tomt og øde. I denne ørkenen – denne tårenes dal – må vi legge alt i Guds hender og stole helt og fullt på Ham. Og han vil være der for å ta vare på oss og reise oss opp.

Herre, vis meg dine veier,
og lær meg dine stier.
La din sannhet lære og lede meg.
Du er min Frelser, hele dagen venter jeg på deg.

Kom ihu din godhet, din miskunn, Herre,
for den er fra evighet.
Glem min ungdoms synder,
se til meg, Herre, i din kjærlighet. 

Herren er god og rettvis,
derfor viser han syndere veien.
Til sannhet leder han de små
og fører dem frem på sin vei.