Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Torsdag 13. mai (Kristi himmelfart)
kl. 13.00 Enebakk kirke
(for dem som bor i Enebakk kommune)
kl. 15.30 Frogn kirke
(for dem som bor i Frogn kommune)
Søndag 16. mai
kl. 13.30 Skoklefall kirke
(for dem som bor i Nesodden kommune)
Johannes De Avila er en velkjent spansk helgen som ble proklamert som kirkelærer av pave Benedikt XVI i 2012. I sine skrifter forkynte han at et åndelig liv alltid begynner med en tro på at Gud er kjærlighet og er forankret i Guds godhet og nåde slik vi ser i Kristi eget liv. Han var en nær venn av Ignatius av Loyola, grunnleggeren av jesuitterordenen. I sin iver etter å reformere kirken i kjølvannet av Tridentinerkonsilet ble han – som så mange andre reformatorer – anklaget for heresi, men gav aldri opp. Tvert imot så forkynte han med enda større iver. En av hans mest kjente tekster er traktaten om Guds kjærlighet til oss: Tractatus de amore Dei erga nos. Her er et kort avsnitt fra en foreløpig uoffisiell oversettelse:
«Og hvis du fremdeles tviler på denne så store kjærlighet, undersøk alle velgjerningene som Gud har skjenket deg, fordi de alle er garantier og vitnemål om hans kjærlighet. Før regnskap over hvor mange alle disse velgjerningene er, og du vil se at uansett hvilke de så er i himmelen og på jorden, slik er både alle ben og sanseorganer i din kropp og de enkelte timer og tidsrom i ditt liv alle sammen Guds velgjerninger.
Undersøk også hvor mange gode råd du har fått, og de goder du har eid i dette liv, og dessuten de farer som du har unnsluppet i dette liv, og de sykdommer og det blodbad som hadde kunnet rive deg bort om ikke han selv hadde befridd deg: De er alle klare tegn på din kjærlighet. Og vend endelig øynene mot hele denne verden som er skapt alene til beste for deg, og som sammen med alle skapninger som finnes i den, viser, forkynner og deler kjærligheten med deg.
Og la oss nå også se hvor stor den kjærlighet er, som oppflammet Sønnen, han som av seg selv ble gitt for oss. Det finnes intet tungemål som er verdig til å uttrykke det! Noen ukyndige og uvitende merker ennå ikke denne kjærligheten som –til dom for dem –fremgår av den elskedes fullkommenhet.»
Tekstene som leses denne søndagen, finner dere her. Andre lesningen står nedenfor (1 Joh 4,7-10).
Mine kjære! La oss ha kjærlighet til hverandre! For kjærligheten springer ut fra Gud, og enhver som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke har kjærlighet, har aldri kjent Gud; for Gud er kjærlighet. Og Gud har åpenbart sin kjærlighet for oss ved å sende sin enbårne Sønn til verden, og slik gi oss livet ved ham. Kjærligheten er altså dette: Ikke at vi elsket Gud – men at han elsket oss og sendte sin Sønn som sonoffer for våre synder.
Våre lesninger denne søndagen har et klart og tydelig tema – et tema som er helt sentralt for hvordan vi skal leve i forhold til hverandre og som samtidig beskriver drivkraften i Guds forhold til hver og en av oss: Kjærlighet. Og det er vår annen lesning i dag som så tydelig gir oss det viktigste faktum om Gud som vi har i bibelen, nemlig at «Gud er kjærlighet». Slik får vi vite at kjærligheten har sitt utgangspunkt i Gud. For oss betyr det at dersom vi skal være slik Gud ønsker, så må kjærligheten også være drivkraften i våre egne liv. For dersom vi elsker noen, så må vi kjenne den personen på godt og vondt. Samtidig, så er det også slik at vi først lærer et menneske å kjenne nettopp gjennom kjærlighet. Slik er det oss mennesker imellom, men slik er det også i vårt forhold til Gud. Vi må vite hvem Gud er for å kunne elske ham. Samtidig er det kun ved å elske Gud at vi lærer ham å kjenne. Kjærligheten kommer fra Gud og kjærligheten leder oss til Gud.
I de dager kom Paulus til Derbe, og derefter til Lystra. Der var det en disippel ved navn Timotheos, hvis mor var en kvinne av jødisk tro, mens hans far var hellener; brødrene i Lystra og Ikonion gav ham det beste skussmål. Ham ville Paulus ha med videre på ferden. Av hensyn til jødene som bodde der omkring, tok han og omskar ham…
Videre drog de gjennom Frygia og Galaterlandet, efter at den hellige Ånd hadde hindret dem i å forkynne Ordet i Asia. Da de kom henimot grensen til Mysia, prøvde de å dra inn i Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov til det; de reiste da ned gjennom Mysia og kom til Troas. Om natten hadde Paulus et syn; han så for seg en mann, en makedoner, som stod og kalte på ham og bad: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Og fra dette øyeblikk søkte vi skipsleilighet til Makedonia, overbevist om at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der over.
Paulus har vunnet i striden med de jødisk-kristne misjonærene, se lesningen fra siste onsdag. Det er kun få ting som det såkalte Apostelkonsilet påla de nye kristne: ‘Hold dere borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod’ (Apg 15,20). Omskjæringen er dermed ikke forutsetning for å bli kristen.
Paulus er pragmatiker, ikke (lenger) fundamentalist. Det blir tydelig da han får en hjelper med på ferden, Timotheos. Paulus velger allikevel å omskjære ham før han fortsetter sin misjon. Paulus er ikke lenger nødt til det. Men for å ikke støte unødig jødene i områdene der han forkynner budskapet om Jesus, blir det slik. Her vises allerede Paulus’ innlevelsesevne, noe som hjelper ham å nå frem til hjertene til dem han vil kristne. Som han selv sier: «For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen» (Apg 9,22).
Videre i lesningen beskrives det hvordan den hellige Ånd leder misjonærene. Det er tett kontakt mellom Ånden og dem. Det minner om Jesu fødsel, da Josef ble veiledet hvordan å forholde seg mot Maria og Herodes. Det skjedde gjennom hans drømmer. Det samme gjelder for de tre konger som følger stjernen (se bilde fra Autun, Frankrike). Også Paulus blir veiledet gjennom sine drømmer. Det er Sannhetens Ånd som gjør seg bemerket i søvnen. Og det trengs, ikke bare for Paulus, men også for oss i dag. Kun på denne måten finner vi den riktige vei.
Et gullkorn til slutt: «Hvordan kan vi finne sannheten? En gammel jødisk visdomsord lyder slik: I en jødisk menighet ba medlemmene sin rabbi om å preke over temaet ‘sannhet’. Merkelig nok ble det en ganske kort preken. «Enhver sannhet» sa deres rabbi, «har dypest sett tre sider: min side, din side og den rette siden.» (Ruth Lapide, jødisk teolog og historiker)
