Refleksjon over dagens lesning Apg 15,1-6

Lesningen fra Apostlenes gjerninger er spennende og beskriver hvordan en av de første ‘dogmatiske’ stridigheter i den unge kirken oppstår. Den store konflikten i urkirken gjelder spørsmålet: Skal de menneskene som er interessert i kristendommen, bli bedt om å holde den mosaiske loven, særlig omskjæringen? Paulus og Barnabas sier helt tydelig: “Nei! Troen på Jesus Kristus er det sentrale!” Andre jødisk-kristne misjonærer påstår at nettopp omskjæringen må til, ellers kan det ikke bli noe frelse. Etter en heftig debatt blir kontrahentene enige om å legge saken frem for apostlene og presbyterne.

Vi ser her en form for kirkens subsidaritetsprinsipp (nærhetsprinsipp): Stridigheter skal løses helst der de oppstår, på lavest mulige trinn. Hvis det ikke er mulig å oppnå enighet der, så går saken videre et trinn oppover. Den unge kirken hadde kun to trinn på denne tiden, i dag er det noen flere med paven på toppen. Men prinsippet står. Kirkens øverste komité denne gang bestod av apostlene og presbyterne. De skulle avgjøre hvordan troen bæres videre. Allikevel er det imponerende at partene kom fram til denne beslutningen – til tross for at deres tvist var ganske betent. Respekt og åpenhet er viktig for å finne veien – med hjelp av Den hellige ånd.

Hva er kjernen i min tro? Hva er sentralt, hva er en slags ‘pynt’? Hva trenger jeg for at min tro får nok næring og holdes levende? Har jeg i det siste året under lockdown kanskje oppdaget noe nytt som kan hjelpe meg på denne veien?

Til slutt et lite gullkorn av Søren Kirkegard:
Vi behøver ikke å skamme oss over at vi trenger Gud. For dette er fullkommenheten. Og det er det mest sørgelige at et menneske skulle gå gjennom livet uten å oppdage at det trenger Gud.

I går dro p. Andreas ut til Follo-kommunene for å feire messe der, se bildene nedenfor

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Øverst Nordby kirke, nederst Ski kirke, flere bilder finner dere her.

De som møtte opp var veldig takknemlige for å kunne feire messe igjen. Men det hadde vært plass til flere.

Ski gamle kirke var messested før i tiden. Noen foreslo at det kunne feires en messe hver måned der med påfølgende kirkekaffe i Frimurerlogens bygg på andre siden av gaten. Ja, kanskje det?

Refleksjon over dagens evangelium Joh 14,6-14 – Festen for de hellige apostler Filip og Jakob

I dag feirer vi festen til to av apostlene, Filip og Jakob den Yngre. Siste er Alfeus’ sønn. Kallenavnet ‘den Yngre’ har han nok for å skjelne ham fra Jakob den Eldre, sønn av Sebedeus og bror til Johannes, tordensønnene. Jakob den Yngre blir kun nevnt i apostellistene, ellers vet vi lite om ham. Filip derimot opptrer oftere i Det nye testamentet. Vi hørte nylig om at han underviste og døpte den etiopiske skattmesteren (22. april). Også i dagens evangelium trer han frem. Han er født i Betsaida og er venn til Andreas. Han var en av Johannes Døperens disipler til å begynne med.

Evangeliet i dag er fortsettelsen av teksten vi hørte for tre dager siden (30. april). Det er nyttig å vite at i bibelsk sammenheng er ordet ‘kjenne, erkjenne’ ofte det samme som ‘elske’. Når Jesus sier «Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min Far. Dere kjenner Gud jo alt, og har sett ham.», så kan vi lese «Elsker dere meg, så skal dere også lære å elske min Far. Dere elsker ham jo alt, og har sett ham.» Når det gjelder Jesus, så er det sant at disiplene elsker ham. Men Filip har ennå ikke forstått at Jesus ikke kun er et menneske, men også Gud. Og det var og er han nok ikke alene om.

Den som følger etter Jesus, følger kjærlighetens vei. Og kjærligheten vil åpenbare etter hvert hvem Gud er. Denne veien er møysommelig. Det trengs tid og anstrengelse for å lære Gud å kjenne og å elske. For disiplene og alle andre venner av Jesus Kristus fantes øyeblikk der de ble konfrontert med sine svakheter og mangel på tro. Siden de ikke har gitt opp, men har vunnet over disse svake momentene, fikk de utholdenhet og styrke på veien mot Kristus, mot Gud. De ble på denne måten Kirkens fundament.

Vår oppgave er å bygge videre på det fundamentet. Med våre svakheter og styrker. Da kan vi selv erfare hva disse første vitnene har erfart. Da kan vi selv lære og gi videre det de har gitt videre: «Verden er så full av Gud. Gud berører oss kjærlig gjennom virkeligheten.» (Pierre Teilhard de Chardin SJ)

_{Bilde: Filip og Jakob den Yngre, kenteringen.nl}