I høymessen i går fortalte p. Ragnar at de første to messene var ‘fullbooket’. Så gledelig siden det er ferietid og mange menighetsmedlemmer er bortreist.
I sin preken tok p. Ragnar utgangspunkt i andre lesning fra Efeserbrevet: Velsignet er han, vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Gjennom Kristus har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver, i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn. Vi er utvalgt, minnet p. Ragnar oss om, utvalgt til å stå foran Guds åsyn her i messen. Vi mener alltid at det er vi som velger. Og det er jo også sant. Men Gud har utvalgt oss først. Vi sier ‘ja’ til denne utvelgelsen. Og blir dermed vitner og misjonærer for Guds kjærlighet.
Vår verden blir mer og mer grådig, vi blir mer og mer likegyldige – og nekter å ta ansvar for våre gjerninger. Gud blir glemt. Men lengselen er der. Den gjør seg bemerkbart i alskens sære sammenslutninger og bevegelser som ofte ikke fører frem til den ene og sanne Gud. Kanskje kan vi møte denne lengselen i våre medmennesker med vår rike kristne tradisjon, med «strømmer av visdom og forstand» (Paulus) som åpenbarer den levende, barmhjertige Gud?
George Orwell mente i sin tid at menneskene var drevet av «tro, håp og penger». Så trist om dette var sant! Nei, kjærligheten må drive oss. Vi må bære vitnesbyrd om kjærlighet, nåde og barmhjertighet. Vi er sendt som ambassadører for Jesus Kristus, to og to, vi må ikke gjøre det alene (se også søndagens refleksjon).
Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 1,8-14.22 – Hver sønn som blir født hos hebreerne, skal dere kaste i Nilen
I de dager kom det en ny konge over Egypt som ikke visste noe om Josef. Han sa til sitt folk: «Israelsfolket er nå blitt større og sterkere enn vi. La oss fare klokt frem, så de ikke blir enda tallrikere! For kommer det krig, slår de seg kanskje sammen med våre fiender, strider mot oss og drar fra landet!» Så satte egypterne fogder over israelittene. De skulle plage dem med tvangsarbeid. Israelittene måtte bygge to byer med lagerhus for farao; det var Pitom og Ramses. Men jo mer egypterne plaget dem, dess flere ble de, og dess mer bredte de seg, så egypterne ble redde for dem. De tvang israelittene til å trelle for seg og gjorde livet surt for dem med hårdt arbeid i leirtakene og teglverkene og med allslags jordarbeid. Alt dette trellearbeidet tvang de israelittene til å gjøre. Da gav farao alle sine folk dette påbud: «Hver sønn som blir født hos hebreerne, skal dere kaste i Nilen; men døtrene skal dere la leve!»
I de kommende ukene får vi lesninger fra Andre Mosebok. I de første 11 kapitlene til Første Mosebok hørte vi om hvordan skaperverket ble til, vi hørte om de første menneskene, Adam og Eva og deres barn, og om syndfloden. Dette er bokens legende-del. Første Mosebok fortsetter med historien om patriarkene Abraham, Isak og Jakob og avslutter med Jakobs sønner og deres ferd til Egypt – med Josef som viktig skikkelse i historien (se refleksjon fra 8. og 9. juli).
Betegnelsene Første til Femte Mosebok ble introdusert av Martin Luther. Parallelt brukes de opprinnelige gammel-greske navn Genesis (Første Mosebok), Exodus (2.), Levitikus (3.), Numeri (4.) og Deuteronomium (5.).
Andre Mosebok begynner med utviklingen etter at Josef er død. Israelittene blir til en stor ætt i Egypt. Siden de beholder sine egne skikker og spesielt sin tro på den ene Gud, lar de seg ikke så lett integreres i den egyptiske befolkningen. Etter hvert blir de sett på som en trussel mot egypterne. De blir undertrykt, trakassert og gjort til slaver. Denne negative utviklingen når sitt klimaks ved at alle nyfødte sønner skal druknes i Nilen. Dette ville bety slutten for israelittene som folkegruppe i Egypt.
Israelittene må komme seg ut av landet for å berge livet og sin egenart. Andre Mosebok beskriver denne utvandringen, denne eksodusen. Som for så mange andre folkevandringer og migrasjoner, er nøden grunnen til at mennesker forlater sine hjemsteder. Israelittenes vandring blir Guds store redningsvei som både jøder og kristne minnes den dag i dag. Undertrykkelsen og viljen til å utrydde et helt folk (eller enkelte mennesker) – fordi de mektige er redde for å miste sin makt og innflytelse – er en forbrytelse og kan ikke unnskyldes. Men de undertrykte og marginaliserte har lov til å håpe på Guds helbredende og frigjørende kraft, denne gang som i dag!
Refleksjon over søndagens evangelium, Mark 6,7-13 – Ite, missa est (Gå nå, dere er sendt)
På den tid kalte Jesus de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de vanhellige ånder. En stav var alt de skulle ha med på veien – ikke brød eller skreppe, eller penger i beltet. Sandaler kunne de ha på, men mer enn én kjortel skulle de ikke bære. Og han sa til dem: «Når dere tar inn i et hus, bli der så lenge dere er på stedet. Og hvis folk noe sted ikke vil ta imot dere og nekter å høre på dere, skal dere forlate det stedet og ryste støvet av føttene deres, som en advarsel til dem.» Så drog de ut og forkynte for folk at de skulle omvende seg. De drev ut mange demoner, og mange syke salvet de med olje og helbredet dem.
Ikke alle kristne har en profetisk gave. Ikke alle kristne utstråler en begeistring for sin tro. Men alle kristne er sendt – av Jesus. Det gjelder å bli bevisst på hva denne sendelsen er, hva den innebærer. Og prøve å fullføre oppdraget. Ellers går vi glipp av vårt kall, av vår lykke. Og verden går glipp av vårt unike bidrag. Hvert menneske er skapt som et enestående individ, vi er alle unike. Derfor er det bare jeg som kan utføre min sendelse. Ingen annen kan gjøre det for meg. Og Jesus gir meg fullmakt og kraft til å kunne fullføre oppdraget.
En annen tanke: Vi kan ikke beskrive Gud uten å bruke bilder. Disse bildene preger også våre forestillinger hvordan ‘en god kristen’ burde være. Det kan være mangt og meget, for eksempel: et forbilde, nøysom, fredsommelig, barmhjertig, bestemt, til å stole på, overbevisende, ikke for rik, ikke for fattig … Eller er dine forestillinger helt annerledes? Og hva med våre prester, de som forkynner Guds ord for oss, de som bør være forbilder? Hva sier vi om dem? Er de begeistrende, arrogante, kjedelige, språkmektige, prinsippfaste, konservative, liberale?
Med enkle ord har pave Johannes XXIII uttrykt hvilken grunnholdning han synes stemmer best overens med evangeliene. «… jeg har stilt meg til rådighet for kirken, uten frykt og uten ærgjerrighet.» Det å etterfølge Jesus med en slik modig beskjedenhet, det kan være en måte til å være underveis på i Kristi fotspor – i dag.
… uten at Gud er med. Refleksjon over dagens evangelium Matt 10,24-33
Frykt ikke dem som nok slår legemet ihjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen. Frykt heller ham som kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna! Selges ikke et par spurver for en skilling? Men ikke én av dem faller til jorden uten Faderens samtykke! Og hva dere selv angår, holder han regnskap med hvert hår dere har på hodet. Så vær da ikke engstelige; dere er mer verd enn mange spurver! Altså: Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene. Men den som fornekter meg overfor menneskene, ham kommer også jeg til å fornekte overfor min Far i himlene.» (Matt 10,28-33)
Livet til troende mennesker blir ikke enklere fordi de tror. Svinger og oppoverbakker kan ikke unngås. Det å komme seg forbi veiens hindringer og sperringer er fortsatt besværlig og møysommelig.
Men: Tro og tillit vokser mens troende mennesker er på vei. De som er tett knyttet til Jesus, får en kraft som holder redselen i sjakk. De som tror på Jesus, får mer og mer tillit mens de er underveis gjennom livet. Etter hvert klarer de å gi seg over i Guds gode hender. Resultatet blir at troende mennesker ikke lenger er bekymret for seg selv. De får mer livsmot, overskudd, frihet og glede.
Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 46,1–7.28–30 – Gud kan vende det onde til det gode
I de dager brøt Israel opp med alt det han hadde. Da han kom til Beer-Sjeba, ofret han slaktoffer til Isaks, sin fars, Gud. Da talte Gud til Israel i et syn om natten. «Jakob, Jakob!» sa han. Og Israel svarte: «Ja, her er jeg.» Så sa han: «Jeg er Gud, din fars Gud. Vær ikke redd for å dra til Egypt; for der vil jeg gjøre deg til et stort folk: Jeg skal selv dra med deg dit ned; og jeg skal føre deg opp igjen også. Og Josef skal lukke dine øyne.» Så brøt Jakob opp fra Beer-Sjeba. Israelssønnene satte faren sammen med barna og sine hustruer opp i de vognene farao hadde sendt for å hente ham. De tok også med seg buskapen sin og det gods de hadde samlet i Kanaan. Og så kom de til Egypt, Jakob og hele hans ætt med ham. Sine sønner og sønnesønner, sine døtre og sønnedøtre, hele sin ætt, førte han med seg ned til Egypt. Jakob sendte Juda i forveien til Josef, for at han skulle vise vei til Gosen. Så kom de til Gosen. Da lot Josef spenne for sin vogn og drog til Gosen for å møte Israel, sin far. Med det samme han fikk se ham, kastet han seg om halsen på ham. Han gråt lenge, med armene om hans hals. Da sa Israel til Josef: «Nå kan jeg gjerne dø, siden jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever.»
Igjen har Jakob en gudserfaring om natten. Som ung mann på flukt så han i en drøm stigen mellom himmel og jord (5. juli), som moden mann kjempet han med Gud en hel natt og fikk æresnavnet Israel (6. juli) og nå som gammel mann taler Gud til ham og sender ham til Egypt med hele husstanden og alt han eier. Hver gang får Jakob en spesiell velsignelse av Gud. Denne gang lover Gud å ledsage ham til Egypt. Og føre hele slekten opp derfra igjen. Det blir da Moses oppdrag mye senere.
I Egypt skal Jakob møte Josef, yndlingssønnen, igjen. Han har ikke sett denne sønnen siden han forsvant som ungdom. I alle disse år har Jakob trodd at Josef var død. For et gjensyn! Josef gråter høylytt og Jakob er så lykkelig at han sier: «Nå kan jeg gjerne dø, siden jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever.» Alle hans ønsker er oppfylt. Mer vil og kan han ikke forvente i dette livet.
Jeg blir ganske rørt når jeg leser denne historien. De to, far og sønn, som holdt så meget av hverandre, og ble skilt så tidlig på et så dramatisk vis, de to kan etter mange tunge år igjen omfavne hverandre. Men det var da også menneskelig svakhet som førte til deres adskillelse. Jakob burde nok ikke vist så tydelig at han elsket Josef mest blant sønnene. Og Josef var ung, dum og forfengelig nok til å føle seg smigret og vise det til sine søsken. Disse burde ha vært forstandige nok til å ikke reagere med en så sterk misunnelse på den yngre brorens oppførsel. De ble så hatefulle at de ønsket å drepe Josef. Kun ved en tilfeldighet overlevde han og ble solgt som slave til Egypt.
I den store forsoningen mellom brødrene (lesningen fra i går) tolker Josef disse hendelsene dithen at Gud hadde sin plan med dem. Ja vel? Har Gud en plan med alt som skjer i våre liv, uberegnelige som vi er? Jeg ville si at Gud kjenner oss og vet hva vi gjør. Og at Gud kan vende det onde til det gode. Det har Gud vist i Josefs liv og oss kristne i påskens mysterium, Jesu lidelse, død og oppstandelse. Noe bedre kunne vi ikke forvente av Gud.
