I fellesskap gjennom påsketiden – Hellige Katarina av Siena

29. april 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens evangelium (Matt 11,25-26)

På den tid tok Jesus til orde og utbrøt: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små. Ja, Far, slik behaget det deg.» (Matt 11,25-26)

Katarina av Siena er kirkelærer og vernehelgen for Europa. Hun ble født 1347 i Siena, Toskana, i en søskenflokk på 25. Hun ble legdominikanerinne, bodde hjemme i et enkelt rom, tilbaketrukket og begavet med mystiske opplevelser. Så følte hun seg sendt til de mest fattige og marginaliserte. Hun pleiet syke under Svartedauden og ble selv smittet. Hun overlevde og begynte å skrive brev til paven, biskopene og fyrstene for å formidle ett budskap: Fred, pace! Siden 1309 residerte paven i Avignon. Katarina fikk ham vende tilbake til Roma. Katarinas kamp for kirken og pavedømmet kostet mange krefter. Hun døde kun 33 år gammel. Hennes legeme hviler i Dominikanernes kirke Maria Sopra Minerva i Roma.

Evangeliet som leses på hennes festdag (Matt 11,25-30), er valgt med omhu. Pave Benedikt XVI kaller det ‘en juvel i Jesu bønn’. «Jeg priser deg», på gresk exomologoumai (ἐξομολογέομαι) betyr hovedsakelig to ting: ‘å erkjenne på det dypeste plan’ og ‘å samstemme’.

Jesu jubelrop er høydepunktet på en bønnens vei som viser mer og mer det dype og fortrolige fellesskapet mellom Jesus og Gud i den hellige Ånd. Sann erkjennelse av Gud forutsetter fellesskap, relasjon (communio).

Denne erkjennelsen blir til mens vi lever denne relasjonen med Gud, mens vi går troens og bønnens vei sammen med Jesus. Kunnskap og visdom er viktig. Men de kan bli til et hinder i vårt møte med Gud. Vår lengsel etter Gud er preget av det å ikke vite. Veien av å ikke vite, veien til ‘de små’, fører oftere frem til Gud. Det å følge lengselen er derfor en god måte å lete etter Gud.

Katarina av Siena var en bønnens kvinne som visste om erkjennelsen av Gud og menneskene i dypt fellesskap. Og som har gitt oss et eksempel på hvordan vi kan leve det.

Bilde: Katarinas grav under alteret i Dominikanernes kirke Maria Sopra Minerva i Roma (HHM)

I fellesskap gjennom påsketiden – Mine får hører på min stemme

28. april 2021 Nyheter

Dagens refleksjon over Joh 10,27 – Hvilke av de mange stemmene i og rundt meg lytter jeg til?

“Jorden ville være et lykkeligere sted om menneskene hadde evnen til å sitte stille i et mørkt rom alene.”
Pensées (Tanker), Blaise Pascal (1623-1662), fransk matematiker, fysiker, filosof og troende katolikk

I det siste året har mange av oss måttet sitte mye stille innendørs – grunnet pandemien og lockdown. Mange ytre stimuli falt plutselig bort. Vi ble mye alene – konfrontert med oss selv. I en slik situasjon hører vi mange stemmer i vårt indre. Vi begynner å gruble. Ikke alle er da i stand til å omgås disse stemmene på en god og sunn måte. Vi kan bli mismodig og misfornøyd med oss selv. Andre mennesker blir gjerne stemplet som syndebukker, ansvarlig for vår elendighet.

Når vi gir etter for slike tanker og stemmer i vårt indre, så blir resultatet misnøye og ufred. Derfor er det viktig å skjelne tanker og stemmer. For det finnes ulike stemmer i oss. Da er de gode stemmene som vil bygge oss opp og bære oss gjennom livet. Og det finnes stemmer som gjør det motsatte. De plager oss, de fornedrer oss, de hisser oss opp mot andre.

Vi kan influere hvilke stemmer vi velger å lytte til. Vi kan dyrke vår evne til å høre særlig på de gode stemmene. Det kan være stemmer av mennesker som har ment det godt med oss i våre liv. En kjærlig mor eller far, besteforeldre, gode lærere eller kloke og vise venner. Det kan også være Jesu stemme, stemmen av Den gode hyrden. For å høre denne stemmen kan det være hjelpsomt å lese i evangeliene, høre det han har sagt der.

Kan jeg ta meg tid til å bli mer kjent med Jesu stemme? Gi denne stemmen større plass i mitt liv?

Dagens tanker er inspirert fra siste søndagens preken til pastor René Unkelbach, Andernach, Tyskland
Bilde: Ernst Barlach, Den lyttende (Der Hörende), Evangelische Kirche der Pfalz

Jesus så på ham og fikk ham kjær

27. april 2021 Nyheter

Hvilken vei skal jeg velge?

Er dette et spørsmål som du har stilt deg? Har du lyst til å være med i en gruppe og få individuell veiledning for å finne svaret på hvilket kall Gud har gjort rede for deg? Vi ønsker å starte en gruppe av mennesker som søker sitt kall; det kan være et ordenskall, et misjonskall eller kanskje et familiekall med «litt ekstra» for Kirken.

Gruppen vil vi kalle Talitha kum (… jeg sier deg: Stå opp!). Møtene vil være digitale. Vi vil møtes regelmessig hver annen måned. Møtene våre vil avrundes med en retrett.
Temaene for møtene vil være : Hva er et kall, å kjenne Gud, åndelig utvikling, å kjenne seg selv, og det siste møtet vil handle om det å kunne ta et personlig valg.

Er du interessert, eller vil du gjerne ha flere opplysninger?
Ta gjerne kontakt med oss på epost.
talitha.kum2021@gmail.com

Påmeldingsfrist: 31. mai 2021

I fellesskap gjennom påsketiden – «Jeg og Faderen, vi er ett.»

27. april 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens evangelium Joh 10,22-30 – Vi er trygge i Guds gode og barmhjertige hender

Det var vinter og tempelvielsesfest i Jerusalem, og Jesus holdt til i templet, hvor han vandret frem og tilbake i Salomos buegang. Jødene slo da krets om ham og spurte: «Hvor lenge vil du holde oss i spenning? Er du Messias, så si oss det rent ut!» Jesus svarte: «Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg. Men dere tror ikke, fordi dere ikke hører til mine får. Mine får hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg, og dem vil jeg gi evig liv, så de aldri i evighet går tapt. Ingen skal kunne rive dem ut av min hånd: Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noe ut av Faderens hånd. Jeg og Faderen, vi er ett.» Joh 10,22-30

Jesus er i Jerusalem for å feire Hanukka-festen. Denne festen er forbundet med et under og Jesu motstandere prøver å provosere Jesus. Han skal bevise sitt messiansk identitet med et under. Men de som forlanger det, tror uansett ikke på ham. Jesus sier det rett ut: «Men dere tror ikke, fordi dere ikke hører til mine får.»

Igjen viser Jesus til bildet av Den gode hyrden (se også refleksjonene 24. og 25. april). I løpet av den kristne historien ble dette bildet dessverre misbrukt for å bygge opp en maktforskjell mellom presteskapet og de ‘vanlige’ troende. Det er ikke det som Jesus beskriver med dette bildet.

Jesus inviterer til et fellesskap som bygger på gjensidig tillit, lytte til hverandre og være forbundet med Gud. Dette fellesskapet kan ikke ødelegges, rives fra hverandre. Jesu ord gjelder oss, gjelder våre liv, alle dager, de friske dagene som de syke, de lyse som de mørke. Som Guds får er vi samlet i Guds hender. Der er vi trygge – uansett hva som skjer i våre liv. Ikke engang døden kan rive oss ut av Guds hånd.

Som Jesus og Gud er ett (Joh 10,30), så er vi ett med Kristus. Og vi er ett med våre søstre og brødre i menigheten, med våre medmennesker overalt på denne kloden, med dem som har gått foran oss og med som ennå kommer. Vi er ett med hele skaperverket som bæres av den gode og barmhjertige Gud. Dette fellesskapet er Guds store under – og vi er del av det. Aldri kan vi tenke for stort om Gud – og heller ikke om det mysteriet vi selv er – og våre neste og hele skaperverket.

Kanskje kan vi bruke hver dag litt tid for å plassere oss helt bevisst i Guds gode hender – sammen med hele fellesskapet som er samlet der?