Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men hvor den kommer fra og hvor den blåser hen, det vet du ikke. Og slik er det også med dem som blir født av Ånden. (Joh 3,8)
Som gammel anestesi- og intensiv sykeleier er jeg vant til at mennesker «mister pusten» i forbindelse med hjertestans, ulykker, blødninger, ødelagte lunger, kols, astma osv. Og jeg vet hvordan jeg best kan hjelpe pasienten. 40 års praksis i full stilling har lært meg det.
Pneuma, – her har man et og samme begrep for vind, luft, ånd, pust, lunger, ånde.
Uten lunger intet liv Uten luft …. Uten pust …. Uten ånd … Så grunnleggende er det!
Vind / luft er vanskelig å fange – stenge inne.
Det er absolutt livsviktig og allikevel ikke noe håndfast eller synlig.
På samme måte som ånden ikke er synlig eller håndfast, men absolutt livsviktig.
For å merke en vind / ånd må man være helt stille, da kan man fange den i et øyeblikk, – før den farer videre.
Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Joh 15,3-5)
«Bli i meg, så blir jeg i dere.» Et godt sted å begynne dagen. Eller avslutte den. Også ord å hente frem i løpet av en travel dag når hodet er ett sted, hendene et annet og hjertet et tredje. «Bli i meg, så blir jeg i dere.»
Så fortsetter teksten. Jesus peker på vintreet og på vintreets greiner som er oss. Jesus betrygger oss først. Så utfordrer han oss.
Dette er ikke den eneste gangen Han peker på treet for å åpne våre øyne for grunnleggende sannheter – om Ham, om Faderen, om oss selv, om det fellesskapet vi tilhører. Også dette at vi er en del av hele det vidunderlige skaperverket. Kanskje mer enn noen gang lengter vi mot våren og etter at trærne skal bli grønne. Om en ser nøye etter, ligger knoppene allerede klare.
Jeg kom til å tenke på noe Antoine De Saint-Exupéry skriver i «Citadellet» (s 11). Det er sikkert for langt til å ta med og endatil i en dansk oversettelse. Men om en forstår en liten smule dansk og tar seg tid til å lese det, vil en neppe oppleve det som bortkastet tid.
«Thi med træet, således også med mennesket, man får ikke noget at vide om det ved at dele det opp i dets forskellige faser. Træet er ikke først frø, så stængel, så bøyelig stamme og til sist tørt ved. Man skal ikke stykke det ud, hvis man vil lære det at kende. Træet, det er den kraft, der lidt efter lidt formæles med himmelen. Og således er det også med deg, min lille ven. Gud lod dig føde og vokse op, fylder dig efterhånden med længsler, anger, glæder og lidelser, vrede og tilgivelse for tilsidst at kalde dig tilbage i sig selv. Men du er verken skolepog eller hin ægtemand, dette barn eller denne olding. Du er fuldbyrdelsen av denne helhed. Og hvis du lærer at forstå, du er en svajende gren, fast forbundet med oliventræet, vil du ane evigheden i dine bevegelser. Og alt omkring dig udgør en evighed. […]»
Dagens meditasjon, p. Ragnars preken, 2. søndag i fasten
Kjære venner, Jesus sier til oss: «la ikke hjertet blir grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!» Vær frimodige i deres omsorg og bønn for hverandre. Vær ikke redde! Ha tillit til Gud. Fasten er en invitasjon til et møte med Gud ansikt til ansikt. Vi inviteres til å legge vårt eget til side, slik at vi kan la oss bli overveldet av Gud – slik at vi kan følge Hans vilje og ikke vår egen. Det er en invitasjon vi alle kan si ‘ja’ til.
På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste’ – og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere; slik at dere kan bli barn av deres Far i himlene, – han som lar sin sol stå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig og synder. For om dere elsker dem som elsker dere, hva lønn fortjener dere vel for det? Selv tolloppkrevere gjør det samme. Og om dere hilser deres landsmenn, men ingen andre, hva er vel det storartede ved det, – gjør ikke selv hedningene det samme? Men dere skal være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» (Matt 5,43-48)
«Hvem er en helt blant heltene? Den som gjør sin fiende til sin venn.» (Abot De-Rabbi Nathan, Midrasch)
Mest av alt strider kjærlighet til fienden mot våre naturlige tilbøyeligheter. Og likevel: Guds vilje er slutten på all fiendtlighet blant mennesker. Men opplever vi ikke gang på gang at vi mislykkes til tross for at vi ærlig prøver å omgås våre fiender på en god måte? Men hva kommer det egentlig av at jeg har fiender (mennesker som jeg føler ikke vil meg vel)? Kan det ikke være at jeg hater noe i meg selv, men ikke liker å se på det og i stedet legge merke til det enda mer hos noen andre – som jeg så avviser? En slik prosess (projeksjon) skjer vanligvis ikke bevisst. Kanskje må vi først lære å elske oss selv, å være gode mot oss selv, slik at vi ikke trenger å hate andre? Forsoningen med en annen person forutsetter forsoningen med oss selv. De som er forsont med seg selv, er Guds barn.
I løpet av fastetiden driver Den hellige ånd oss, som Jesus, inn i ørkenen (Mark 1,12-15). Det er ikke et fysisk sted, men heller en eksistensiell dimensjon der vi i stillhet kan lytte til Guds ord, slik at en virkelig omvendelse kan finne sted i oss. Pave Frans, februar 2021
Foto: cgcatholic.org.au Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
