sondagsblad-220508-220515

P. Ragnars preken på 3. søndag i påsketiden (Joh 21-1-19)

Da de hadde spist, sa Jesus til Simon Peter: «Simon, Johannes’ sønn, holder du mer av meg enn disse andre?» Han svarer: «Ja, Herre, du vet at jeg holder av deg.» Jesus sier da: «Vokt mine lam.»
Men så igjen, annen gang, spør han: «Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær?» Og han svarer: «Ja, Herre, du vet at jeg holder av deg.» Jesus sier: «Vær hyrde for mine får.»
Og for tredje gang spør han: «Simon, Johannes’ sønn, holder du av meg?» Da utbrøt Peter, bedrøvet over at Jesus tre ganger kunne spørre om han hadde ham kjær: «Herre, du vet alt; så vet du også at jeg holder av deg.» Jesus sier: «Så vokt mine får. (Joh 21,15-17)

Først spør Kristus: Peter, elsker du meg mer enn noe annet. Dette er det høyeste nivå, betingelsesløs kjærlighet (agape). Kristus spør om han er det viktigste i Peters liv: Peter, er jeg nummer 1 i ditt liv? Peter svarer da: “Jeg elsker deg som en bror.” Peters svar kan ikke matche Kristi spørsmål.

Kristus minsker nå kravene (amor). Peter, har du meg kjær? Peter bekrefter igjen med samme ordelag: “Jeg elsker deg som en bror.” Fortsatt er Peters svar ikke på høyden med Kristi spørsmål.

Derfor minsker den Oppstandne nivået en gang til. Han vil komme Peter i møte slik at Peter kan forsone seg med seg selv: “Elsker du meg som en bror?” Og nå kan Peter svare fullt ut, av hele hans hjerte. Dette nivået passer ham (philia). Han er smertelig klar over at hans kjærlighet kunne vært større, men Gud kan bruke alt det Peter har å gi. Og det er sannelig ikke lite!

Guds kjærlighet er viktigst av alt i våre liv. Å ta imot Guds kjærlighet er en livslang prosess. I denne prosessen utvikler vi vår egen kjærlighet til Gud. Og Gud kan bruke vår kjærlighet uansett nivå og til tross for vår svakhet. Peter er et strålende eksempel på denne utviklingsprosessen. La oss slå følge med ham.

I går dro Kontaktklubben på tur, første gang etter pandemien. Turen var arrangert sammen med Caritas som bidro finansielt, personelt og med organiseringen. Takk skal dere ha!

Det var en opplagt gjeng som samlet seg for å dra på tur. Det var en frisk morgen og vi 29 deltakere var glad for at vi kunne klatre opp i bussen og sitte varmt og behagelig. Så bar det sørover.

Første stopp ble Halden, grensebyen under den svære festningen Fredriksten. Halden hadde absolutt fortjent et lengre besøk, men etter planene hadde vi kun tid til å feire messe i byens katolske kirke St. Peter. Heldigvis hadde vi med vår kapellan p. Andreas som hadde sagt seg villig til å ledsage oss og feire messen. St. Peters sogneadministrator p. Roman Kunkel hadde nemlig måttet reise til en begravelse i Polen og befant seg dermed utenfor rekkevidden.

St. Peter kirken har en utrolig akustikk og av de to fremmøtte damene fra menigheten som tok imot oss, var det en organist som tilbød seg til å spille orgelet under messen. For en fryd og glede med musikk og sang i denne kirken! Her er det høyt under taket.

Den andre damen var menighetsrådslederen Benedicte Persdotter Høst som tok imot oss med stor gjestfrihet og engasjement. Hun fortalte etter messen om kirkens historie (etter St. Olav i Oslo og St. Paul i Bergen er St. Peter den tredje kirken som ble bygget i Norge, såpass gammel er den), om kirkens interiør (nettopp nyoppusset) og litt om menighetens og byens historie. Vi må vende tilbake til St. Peter og Halden med mye mer tid, det ville absolutt lønne seg!

Etter at vi fikk skrevet oss inn i menighetens gjestebok dro vi videre over Svinesundbroen til Strömstad. Vi spiste en bedre lunsj rett ved havna og fikk nyte atmosfæren av den lille, pene byen nær Kosterhavets nasjonalpark. Ja, og en liten handletur måtte da jo også ikke mangle. Full av gode og spennende inntrykk, opplevelser og samtaler og med godt fylte handleposer dro vi hjemover. Takk for turen!