Normalt ville vi startet utenfor kirken med å velsigne palmegrener for så å gå vår Herren i møte for å hylle Kristus, kongen.
Porter, løft deres hoder,
spring opp evige dører,
så herlighetens konge kan dra inn.
Hvem er den herlighetens konge?
Herren, Hærskarenes Gud,
han er herlighetens konge.
Jesus tillater å bli hyllet på denne dagen av to grunner: for å vise alle at han faktisk er Messias – den de har ventet på – og for å oppfylle profetiene fra Sakarias («Se, din konge kommer til deg ridende på et esel»)
Jesus kom til Jerusalem som en Fredens konge. Han gjorde som Salomo hadde gjort før ham da han skulle krones til konge, nemlig å komme ridende på en eselfole. Og han valgte en fole som ingen hadde ridd på før, som var regelen for hvordan Paktens Ark skulle bæres foran hæren.
Men overgangen fra herliggjørelse til lidelse er brå. For blant de 25.000 lam som skulle ofres denne påsken var det altså ett spesielt lam som skulle løftes opp og ofres for folkenes frelse. Et lyteløst lam som ble båret i en kongelig prosesjon inn i byen fire dager før påskefesten skulle starte.
Og som innledning starter vi med profeten Jesaja og det vi får høre er en sang om denne mystiske figuren som gjennom sin lidelse bringer velsignelse til et helt folk:
Herren min Gud har gitt meg en disippels tunge, så jeg med mitt ord kan styrke den trette. Hver morgen vekker han mitt øre, så jeg kan høre på disiplers vis. Herren min Gud har åpnet mitt øre.
Jeg satte meg ikke imot og trakk meg ikke tilbake. Min rygg bød jeg frem til dem som slo, mitt kinn til dem som drog meg i skjegget. Jeg gjemte ikke ansiktet for dem som hånte meg og spyttet på meg.
Herren min Gud kommer meg til hjelp, derfor skammer jeg meg ikke. Derfor gjør jeg ansiktet hardt som flint, jeg vet at jeg ikke skal bli til skamme. (Jes 50,4-7)
Vår annen lesning – som også er en sang – viser oss hvem de første kristne tenkte at Jesus var og hvordan hans offer (hans tjeneste) frelser fra synd og død. Dette er en hymne som Paulus garantert hørte på et av sine mange besøk hos dem som hadde kommet til troen:
… han som, skjønt av guddoms rang dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden – ja, døden på et kors!
Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre – så høyt, at alle ting i Jesu navn skal bøye kne – i himmelen, på jorden og i dypet – og hver en tunge skal forkynne: «Jesus Kristus er Herre!» – til Gud Faderens ære. (Fil 2,6-11)
Begge disse hymnene forener oss med de første kristne på en helt spesiell måte. Og sammen med dem skal vi følge Jesus hvert steg frem til Jerusalems porter, til rommet der nattverdsmåltidet ble innstiftet, til hagen i Getsemane, til trappene ved Pretoriet, til Golgata, til graven og frem til oppstandelsen.
Og de palmegrenene som kan hentes utenfor kirken, skal minne oss om at Kristus er Herre i våre hjem, i våre familier, og ikke minst: i våre hjerter. Slik innleder Palmesøndag vår feiring av påsken – den hellige uke.
Vi blir vitne til hvordan det som skjer skal forandre en hel verden, helliggjøre den og gi ethvert menneske muligheten til å være et Guds barn. Det er en fantastisk gave å gå fra å være ekskludert til være inkludert. La oss takke Gud for at den gamle lovens fordømmelse erstattes med den nye lovens barmhjertighet og tilgivelse.