I intervjuet gjør erkebiskop Lebrun det først klart at hans tanker går til Samuel Patys familie og hans studenter. Hvordan skal de komme seg etter dette forferdelige angrepet mot en mann som prøvde å gjøre jobben sin så godt som mulig med forståelse for de som ikke tenkte som ham?
Erkebiskopen er opptatt av hvordan vi takler våre sterke følelser, han sier: «Som andre er jeg sint og samtidig overbevist om at vi må være mer målbevisste og gjennomtenkte for å takle sinne. Vi må forstå hva som kan føre til at folk bruker Gud til å drepe. Også dette angrepet ser ut til å indikere at det er et segment av befolkningen i Frankrike som forstår eller til og med støtter denne typen handlinger.
Vi kan ikke falle i fortvilelse. Apostlene og disiplene til Jesus selv bøyde seg for volden som ble utløst mot Jesus. De endte med å flykte og la ham bli igjen alene. De ble konfrontert med dem som ikke lenger trodde på Gud, men på et oppspinnet idol. Det er en nøkkel til å forstå at Gud tilhører ingen: personen som tilegner seg Gud for å drepe, gjør Gud til et idol.»
På spørsmålet om hvordan solidaritet kan fremmes i en slik situasjon, svarer Lebrun: «Gjennom respektfull dialog av alle og med alle.» Han tilføyer at han tviler på at det finnes en åpen dialog med troende i samfunnet. Han stiller spørsmålet om hvordan franske offentlige skoler, som i så mange år ikke lenger har snakket om Gud, kan delta i utdannelsen til den troende? Han er takknemlig for at skolene ganske nylig gjeninnførte det religiøse aspektet i undervisningen.
«Jeg mener at samfunnet som helhet må være mer åpent. Løsningen er dialog mellom alle, troende eller ikke. Dette gjelder også for meg. Jeg kan også bli fristet til å gjøre min Gud til et idol, og det er i møtet med den andre, med spørsmålene deres, at jeg blir invitert til å forklare bedre hvem min Gud er og at Gud er en Gud av kjærlighet som ikke vil ondskap.
Erkebiskopen blir så spurt hvordan han klarer å motstå hatet som til tider kan overvelde enhver. Hans svar: «Gjennom bønn. Jeg lar meg bli møtt av Gud som jeg er, med mine svakheter, mine sårbarheter og mine fordommer. Jeg lar Gud fortelle meg igjen, i bønn, hvem min neste er.»
Lebrun forteller: Under vår samling ønsket vi å observere en veldig lang tid med stillhet, ikke bare et minutt, slik at alle kunne be og la Gud se på oss sammen. Dette er ingen liten ting. Alle er kalt til å handle. Hvor mange ganger har jeg hørt folk uttrykke en global dom over muslimer. Da jeg spurte dem om de kjente en muslim, fortalte de meg at det ikke er det samme med naboene.
Derfor: La oss åpne for en større dialog!