Kong David var på høyden av sin makt, bodde i et praktfullt palass på Zionberget, da han fikk ønske om å opprette en bolig til Gud. Men Gud hadde andre forestillinger. Han sendte profeten Natan for å forklare David at han ikke måtte bygge et tempel. Mye senere vil Paulus formulere det slikt: Gud bor ikke i palasser, bygget av mennesker, men i hvert menneskets hjerte. Vi – du og jeg – skal være Guds tempel!
I evangeliet hører vi om Maria som fikk besøk av erkeengelen Gabriel. Hun skulle føde et barn, ugift som hun var. Det satte Maria i en håpløs situasjon. Men Gud lot Maria ikke forbli alene i denne klemmen. Josef, brudgommen, ble styrket i en drøm slik at han ikke stakk av fornærmet og ydmyket, men tok ansvar for Maria og barnet. Han ble Jesu kjærlige fosterfar.
Nå må vi ikke foregripe juleevangeliet. Det som sognepresten understrek i sin preken var at Maria blir til en bolig for Gud. Hennes positive svar til engelen, hennes ‘ja’ – «det skjer meg som du har sagt», åpnet for Guds tilstedeværelse i hennes liv. Gud trenger seg ikke på, han tilbyr å være ledsager i våre liv, hvis vi slipper han inn i våre hjerter. Gud skjermer oss ikke for lidelse og død, ikke for pandemien, men han tilbyr sitt kjærlige nærvær. Dette forbereder vi oss på i advent, dette feirer vi i julen. Maria er vårt ypperste forbilde her. Hun har så stor tillit til Gud og hans kjærlighet – en kjærlighet uten forbehold og grenser – at hun kan si et uforbeholdent ‘ja’ til å være til tjenesten for Gud. Dermed blir hun den som bringer Guds kjærlighet til verden. Og det var p. Ragnars bønn for oss alle: Måtte også vi si våre ‘ja’ og bære Guds trøst og kjærlighet til våre medmennesker.
