De to er skuffet, de ble fratatt all håp, lengsler og planer gjennom det som skjedde i Jerusalem. De går bedrøvet bort og “de talte sammen om alt det som var skjedd.” Det gjør også vi når en katastrofe, en stygg hendelse rammer våre liv. Vi trenger en venn, en person som står oss nær, for å dele våre tanker og følelser. Kanskje kan vi få litt trøst og håp?
Og så slutter seg den Oppstandne til dem. Han spør hva de snakker om. Og de to i sin sorg og fortvilelse forteller den nyankomne hva som tynger deres hjerter. Og da blir de forklart hvordan alt som har skjedd, var og er en viktig brikke i Guds frelsesverk for verden. Ja, ikke bare en viktig brikke men selve hjørnestenen.
Har vi opplevd noe lignende? Har vi fått en forklaring for noe som vi syntes var forferdelig, nedslående, noe som tok alt håp fra oss – og som senere viste seg å være en velsignelse for våre liv? Har vi fått mot og styrke tilbake etter at noe hadde gått helt galt i våre liv? Og hvis ja, hvorfor, hvor kom det fra?
Gud svikter oss ikke – og slett ikke i våre tyngste stunder. Gud er der, Kristus er der – for oss. Og de to disiplene på vei til Emmaus legger merke til hvor godt det er at denne ukjente går sammen med dem. De ønsker å forbli i hans nærvær: “Bli hos oss!” ber de ham. Og slik blir det. De spiser sammen og da “han satt til bords med dem, tok han brødet, velsignet det, brøt det og gav dem. Da fikk de sine øyne åpnet, og de kjente ham igjen.” Det er disse fortrolige handlinger som de to disiplene har vært vitne til mange ganger mens de levde sammen med Jesus, som lar dem gjenkjenne ham. For en overraskelse, for et under, fryd og glede! Men så er han borte. De får ikke holde ham fast – som Maria av Magdala ved graven, som Peter på Taborfjellet.
Og nå kommer håp og styrke tilbake. De to disiplene legger merke til hva møtet med den Oppstandne har utløst i dem: «Brant det ikke i hjertene våre, da han gikk der og talte til oss på veien og forklarte Skriftene for oss?» Det rammer dem i hjertet (se meditasjonen i går). Når brenner eller brant det i ditt hjerte? Hvilke møter, hvilke erfaringer har du gjort som tente ilden i deg? Og hva gjorde du med denne erfaringen?
Hva gjør de to disipler? De bryter opp, tilbake dit de kom fra, dithen hvor de har opplevd alt det forferdelige. Nå er det ikke lenger skrekkelig og håpløst, tvert om. De må tilbake til Jerusalem. De må fortelle hva de nettopp har opplevd. De må styrke alle de andre som ennå ikke vet at Jesus lever. De må gi videre deres nye tro, håp og glede. Troen er ingen illusjon! Håpet har ikke sviktet! Livet kan leves videre med den Oppstandne!
Og vi? Også vi er kalt til å gi vitnesbyrd om det vi har forstått av påskebudskapet. Vi behøver ikke utbasunere det på en markedsplass. Men kanskje kan vi – i våre liv – bli mer og mer oppmerksom på påskens glede, håp, trøst og tillit. Bygge vårt liv på dem. Og dele det med de menneskene rundt oss som trenger nettopp det: glede, håp, trøst og tillit.
Bilder: På veien til Emmaus, abtei-kornelimuenster.de; Blåveis i Norge (HHM)