Månedlig Arkiv: juli 2021

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jakobs drøm

5. juli 2021 Nyheter

«Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke!» – Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 28,10–22a

I de dager drog Jakob av sted fra Beer-Sjeba og gav seg på vei til Harran. Da solen var gått ned, kom han til et sted hvor han slo seg til for natten. Han tok en av stenene der på stedet, hadde den under hodet, og la seg til å sove.
Da hadde Jakob en drøm. Han så en stige som var reist på jorden og nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den. Da stod Herren foran ham og sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land du ligger i, vil jeg gi deg og din ætt. … Da Jakob våknet av søvnen, sa han: «Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke!» Da ble han grepet av frykt og sa: «Hvor skremmende dette sted er: Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.» Morgenen efter stod Jakob tidlig opp. Han tok den stenen han hadde hatt under hodet, reiste den som en minnestein og helte olje over den. Han gav stedet navnet Betel. (1 Mos 28,10-13.16-18)

Jakob, Isaks sønn, er på flukt. Han har bedratt sin eldre tvillingbror Esau og fått førstefødselsretten og farens velsignelse ved en svindel. Han ble godt hjulpet av sin mor Rebekka. Det er hun som sender ham av gårde til Laban i Harran, Rebekkas bror og Jakobs onkel. Der skal han leve en stund til Esaus vrede har lagt seg.

En natt – på vei til Laban – har han en sterk gudserfaring. Han drømmer om den åpne himmelen og en stige som forbinder jorden og himmelen, der engler stiger opp og ned. Gud står øverst og gir ham et stort løfte, det samme løftet som Abraham, Jakobs farfar, hadde fått i sin tid. Jakob forstår at han har hvilt ved himmelens port og Guds hus, og han markerer stedet med steinen han hadde lagt hodet på mens han sov.

Jeg ser på mitt livs erfaringer og minnes de steder da jeg fikk en anelse om hva som skjuler seg bak disse ordene: «Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.» En slik Gudserfaring kan skje overalt og til alle dags- og nattetider. Kanskje er jeg ekstra oppmerksom i dag?
Bilde: Jakobs drøm, benediktinerinnen.de

Vi blir flere og flere i messen igjen

4. juli 2021 Nyheter

Etter så mange måneder uten messe eller med kun få troende til stede, virker det nesten som om messebesøket i St. Hallvard er tilbake til normalen på denne søndag formiddag. Men det er det jo ikke. Fortsatt må det holdes avstand og annenhver benkerekke står tomt. Men det er godt å se at kirken fylles langsomt igjen med troende. I dag var det både flere messebesøkende, flere ministranter og flere korister enn på veldig lenge. Siste skyldte juniorleirens avslutning kvelden før. De unge, engasjerte lederne var fortsatt til stede og hjalp kraftig med sang på galleriet og også nedenfor.

Pater Ragnar fokuserte sin preken om Maria som ikke blir særskilt nevnt i evangeliet, men som sikkert var til stede da Jesus kom til Nasaret for å forkynne Det glade budskap. I Nasaret fant Jesus ikke gehør (se refleksjonen nedenfor). Det kan antas at det var en god del slektninger blant dem som hørte på Jesus. Maria var nok ikke blant dem som tvilte på at Jesus hadde myndighet til å forkynne og helbrede. Hun er det mennesket som har stått Jesus nærmest her på jorden. Hun har ledsaget ham fra fødselen til døden på korset. Maria var utvalgt – og hun har gitt hele sitt liv for utvelgelsen. På bryllupet i Kana har hun fortalt oss hvordan vi bør følge Jesus: «Gjør det han sier!» Derfor er Maria en helgen og hun har en helt spesiell æresplass i vår katolske kirke.

I fellesskap gjennom kirkeåret, 14. søndag – Hvor har han alt dette fra?

4. juli 2021 Nyheter

Hva er dette for en visdom han har fått? – Refleksjon over dagens evangelium Mark 6,1-7a

På den tid kom Jesus til sin hjembygd, i følge med sine disipler. Og på sabbaten begynte han å undervise i synagogen.
Men alle de som hørte ham der, undret seg svært og spurte: «Hvor har han alt dette fra? Hva er dette for en visdom han har fått? Og undergjerningene som er skjedd ved hans hender? Det er da tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon – og søstrene hans bor også her?» Og de festet ingen lit til ham.
Da sa Jesus til dem: «Det er bare i sitt hjem – i sin hjembygd og sin egen slekt – at en profet blir ringeaktet slik.» Og han kunne ikke gjøre noen av sine undergjerninger der; han la bare hendene på noen få syke og helbredet dem. Men han var forundret over deres vantro. Så drog han omkring i landsbyene og underviste.

Kommer du fra en liten landsby? Da vet du nok hva dagens evangelium handler om. I en landsby kjenner alle hverandre. Og det er veldig vanlig at det er mye snakk og sladder om andres liv og handlinger. Mennesker danner seg en mening om andre og bekrefter denne meningen ved å snakke med likesinnede. Mennesker blir ofte puttet i bås. Derfra kommer de nok ikke ut igjen uten videre. Og siden det ligger i den menneskelige natur å synes best om seg selv, ringeakter vi våre medmennesker og naboer nesten automatisk.

Jesus stadfester: «Det er bare i sitt hjem – i sin hjembygd og sin egen slekt – at en profet blir ringeaktet slik.» Uansett hva Nasarets innbyggere har hørt om Jesu under og gjerninger, de vet hvor han kommer fra, de har sett ham vokse opp, og de vet derfor hva som kan forventes av ham. Og det er ikke mye, i hvert fall ikke alt det som sies om ham. «Hvor har han alt dette fra? Denne visdommen, disse undergjerningene?» De fester ingen lit til ham. Han må være en kvakksalver og sjarlatan.

Uten tillit og velvilje, uten at folk tror på at Jesus kan gjøre noe for dem, så kan han heller ikke det. Hans hender er bundet. Dette er en advarsel til oss! Hvis vi er negative, avviser andre, hever oss arrogant over andre, synes at vi er bedre enn andre, eller ikke er på like fot med våre medmennesker, da kan ikke noen relasjon vokse mellom oss, da kan vi ikke forvente at våre liv bærer frukt. Guds kjærlighet og barmhjertighet er da utestengt, de kan ikke nå oss.

Og hva gjør Jesus? Han drar videre, vender ryggen til sin hjembygd. Han er forundret over mistilliten og vantroen som møter ham i Nasaret. Men han skjønner at hvis ikke folk vil ta imot ham, kan han ikke gjøre noe. De sperringer som Nasareerne har satt opp, kan og vil ikke han bryte ned. Og det betyr for oss: Hvis vi ikke ønsker å ta imot Jesus, hvis vi ikke vil tro på ham, hvis vi ikke åpner våre hjerter for ham, vil han heller ikke trenge seg inn der. Jesus – og dermed Gud – venter på vårt ‘ja’ for å kunne gjøre noe for oss. Relasjonen er gjensidig, den krever vårt samtykke og viljen til å aktivt leve den.

Bilde: Oppegård kirke (HHM)

I fellesskap gjennom kirkeåret, apostelen Tomas – Fordi du har sett meg, tror du …

3. juli 2021 Nyheter

… Salige er de som ikke ser, og likevel tror. Refleksjon over dagens evangelium Joh 20,24–29

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Enda en apostelfest i denne uken: Apostelen Tomas, han som fikk det lite smigrende predikatet ‘tvileren’. Tomas er ikke til stede da de andre disiplene møter den Oppstandne. Han nekter plent å tro på deres fortelling. Han er skeptisk, han tviler på og stiller spørsmål ved det de andre har erfart. På denne måten passer han inn i vår tid. Siden opplysningstiden er det tids- og moteriktig å tvile og være skeptisk. Denne holdningen er nok på sin plass – men ikke alltid!

Tomas var ikke med da Jesus kom – også det forbinder oss med ham. Gjennom sin tvil er Tomas nær våre tvil. Men Jesus har sans for Tomas’ spørsmål og vil hjelpe ham å forstå, å begripe. Denne forståelsen ønsker Tomas å gjøre håndfast. Han krever å få legge sine fingre i Jesu sår. Men da Jesus viser sårene til Tomas slik at han kan berøre dem – det å vise noen våre sår er et tegn på stor tillit! – trenger ikke lenger Tomas det. Han tror nå i sitt hjerte. Jesus kommer med en irettesettelse: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Det gjelder oss! Ikke å kunne se, men allikevel tro. Ikke å drukne i tvil, prøve å bygge opp tillit, gi Gud plass i midten av våre hjerter – det er vår utfordring i dag. En lang vei som ingen kristen kan unngå – heller ikke de hellige.

Bilde: https://www.freebibleimages.org/illustrations/resurrection-appearances/ – Tomas møter den Oppstandne

I fellesskap gjennom kirkeåret – Abraham henter Rebekka til Isak

2. juli 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 23,1–4.19;24,1–8.62–6 – Han ble glad i henne

Sara ble 127 år gammel; det var hennes levetid. Sara døde i Kirjat Arba, det er Hebron, i Kanaan. Da gikk Abraham inn og sørget og gråt over Sara. … Abraham var nå gammel, langt oppe i årene, og Herren hadde velsignet ham i alle måter. Da sa Abraham til den eldste trellen i huset, som styrte med alt det han eide: «Legg hånden din under hoften min, så vil jeg ta deg i ed ved Herren, himmelens og jordens Gud, at du ikke tar en hustru til min sønn blant døtrene til kananeerne som jeg bor sammen med. Men til mitt eget land og folk skal du dra og hente en hustru til Isak, min sønn.» … Ved kveldstid tok Isak en tur ut på marken. Da han så opp, ble han med ett vár noen kameler som kom. Og da Rebekka så opp, fikk hun øye på Isak. Straks gled hun ned fra kamelen og spurte trellen: «Hvem er den mannen som kommer imot oss borte på marken?» Trellen svarte: «Det er min husbond.» Da tok hun sløret og dekket ansiktet. Trellen fortalte nå Isak alt det han hadde utrettet. Så førte Isak Rebekka inn i teltet til Sara, sin mor. Han tok henne til hustru, og han ble glad i henne. Slik fant Isak trøst i sorgen over sin mor. (1 Mos 23,1-2; 24,1-4,63-67)

I lesningen hører vi først at Sara, kona til Abraham og mor til Isak, dør.  Abraham gravlegger henne og sender så sin betrodde tjener til sine slektninger i Harran i Arameerlandet for å hente en kone til Isak. Den bibelske tradisjonen tro er et ekteskap en kontrakt. Foreldrene velger partnere til barna. I vår vestlige kultur er det ikke lenger tenkelig, men denne form for ‘tvangsekteskap’ har altså en lang tradisjon. Det finnes fortsatt kulturer på vår klode hvor denne skikken opprettholdes.

For Abraham er det viktig at Isaks kone tror på den samme, ene Gud. Denne troen skulle danne god grobunn for deres kjærlighet. Rebekka og Isak har ikke mulighet til å bli kjent med hverandre før de inngår ekteskapet. De kan ikke finne ut om de ‘passer’ til hverandre. Men, så heter det i Bibelen, Isak blir glad i Rebekka. Og det ser ut som om Rebekka også ble glad i Isak. Å være glad i hverandre er basisen for et godt ekteskap: å akseptere den andre som den er med de sterke og svake sidene. Uansett kan ekteskap ikke ‘prøves’, det må våges og leves. Gud velsigner ekteskapet fordi han ønsker at menneskene lykkelig kan leve kjærligheten.