Fastetiden nærmer seg, og journalist i OKB Linda Therese Utstøl sammen med Johne Stødle skal lede en dojo over 6 tirsdagskvelder med tema «Guds verden – menneskets ansvar».
Om verdien og viktigheten av det katolske fellesskapet
Det å være en kristen er å tro at Jesus Kristus er Frelseren, at han er ‘Veien, Sannheten og Livet’ (Joh 14,6).
Kan vi klare det alene? Neppe! Den katolske Kirke understreker alltid viktigheten av å være delaktig i fellesskapet, å være et aktivt medlem i menigheten. Der møter vi andre med samme tro. Vi styrker og støtter hverandre i det vi feirer Kirkens sakramenter, spesielt Eukaristien (takksigelsen), messen.
Sakramentene er synlige tegn på Guds usynlige nåde. I sakramentene møter vi den levende, barmhjertige Gud som kommer helt inn til oss og fyller oss med sin kjærlighet og nåde.
Gud leger våre sår og helbreder oss. Gud renser oss og gir oss kraft og styrke for våre liv. Gud bekrefter at han er med oss alle dager i våre liv. Kunne vi ønske oss noe bedre? Neppe!
Etter messen kan vi nå igjen møtes over en kopp kaffe, bli mer kjent med hverandre, utvikle bånd og fortrolighet. Dere har nok hørt at kirkekaffen omtales som ‘Det åttende sakramentet’?!
Vi vokser til en stor familie. Alle er velkomne, alle er like viktige. Og enhver som ikke kommer til messen, blir savnet.
Søndagens høymesse i St. Hallvard gir et vidunderlig bilde av vårt fellesskap: Her møtes mennesker fra (nesten) hele verden. Mangfoldet er enormt – og det er også mulighetene som oppstår. Vi er på en måte en liten global landsby.
Det kan til tider være vanskelig å forene alle de ulike språkene og kulturene. Men hvis vi møtes med et åpent hjerte og et åpent sinn, så vil den Hellige Ånd gjøre sitt og vårt fellesskap vil bære gode frukter.
Derfor lytt til vår sogneprest p. Ragnar og ta med glede imot innbydelsen til å komme til messe. Velkommen skal du være!
P. Ragnars preken 13. februar Luk 6,17.20-26, første søndag (nesten) uten Corona-tiltak
På den tid gikk Jesus sammen med de tolv ned fra fjellet og ble stående på en slette. Der var det samlet en stor mengde av hans disipler, og en stor skare av folk fra hele Judea og Jerusalem og fra kystlandet ved Tyros og Sidon. Da så han opp, festet blikket på sine disipler og sa: «Salige er dere fattige, for Guds rike hører dere til. Salige er dere som nå sulter, for dere skal få spise dere mette. Salige er dere som nå gråter, for dere skal få le. Salige er dere når menneskene hater dere, når de bannlyser dere og spotter dere, når de skyr dere som frafalne for Menneskesønnens skyld. Gled dere da og dans av fryd, for en stor lønn venter dere i himmelen. For det samme gjorde deres forfedre med profetene. Men ve dere rike! for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal komme til å sulte. Ve dere som nå ler, for dere skal komme til å sørge og gråte. Ve dere når alle taler vel om dere, for det samme gjorde deres forfedre med de falske profeter.»
Jesus snakker til to veldig ulike grupper av tilhørere. Da er de som trenger håp, hjelp, trøst og støtte, som er syke, triste og sultne. Og da er de som er mistenksomme, som frykter for deres innflytelse og maktposisjoner, altså fariseerne og de skriftlærde.
Dette kan tydelig høres i Jesu forkynnelse: den første gruppen får høre at Gud ser og hører dem, vet om deres lengsler etter et bedre liv og er i ferd til å forandre deres håpløse situasjon.
Og de skriftlærde og fariseerne må høre Jesu veropene som er myntet på dem.
Evangeliet er unik og holdes for den viktigste preken noensinne: Bergprekenen. Hvordan kommuniserer Gud med sitt folk?
Moses som ledet israelittene ut av Egypt, hadde den gang stentavler med alle slags (for-)bud. Jesus derimot kommer med budskapet om menneskers frie vilje og bringer dem Guds velsignelse.
Vi har ofte klare ønsker om hva Gud skal si. Men da skaper vi en gud i menneskets bilde. Det gjelder altså å være forsiktig med slike forestillinger og ønsker.
De som lyttet til Jesus denne gang var ikke forberedt på det de hørte. Deres forestilling var at Messias skulle komme med makt og velde.
Jesus leder oss til steder vi ikke ville forventet. Dette er kun mulig gjennom nåde.
Radikal kristendom berører sinn og hjerte i fellesskap. Og saligprisningene er et løfte om håp og frelse.