Autor Arkiv: Helga

Tanker over dagens lesninger av p. Zacharias Heyer OSB, abbedi Münsterschwarzach

Jesus begynner sin undervisning i dagens evangelium med å si: Hør! Og så forteller han lignelsen om såmannen. Til slutt sier han: Den som har ører å høre med, han skal høre!

Jesus kaller oss til å lytte! Vi skal høre og forstå hva han sier. «Hør» er også det første ordet i Benedikts regel. «Hør, min sønn, til Mesterens instruksjoner og fullfør den i handling. «Mesterens instruksjoner», det er Guds bud som skal settes i verk av oss mennesker.»

Mennesker som er gjennomsyret av Gud, som Gud så å si blir kjøtt og blod for, vil kunne starte på nytt igjen og igjen, hver dag. En bønn på slutten av komplet sier: «… og gjør oss mer nidkjære i din tjeneste i morgen.»

Jo mer, jo dypere jeg mottar Guds ord, jo mer jeg lar det falle inn i meg, jo mer frukt bærer det.»

Det er alltid spørsmålet om hva jeg retter livet mitt mot og hvilke stemmer jeg lytter til. Guds Ord er rettesnoren for et vellykket liv. Gir jeg Gud lov til å jobbe i meg og forme meg?

Denne tanken tar også dagens lesning på alvor. Den snakker om pakten som er inngått i Kristus mellom menneske og Gud. Den er en hjertets pakt.

Gud ønsker å plassere sine lover i våre hjerter og i våre sinn. De er ikke lenger bare paragrafer som må følges, men Guds lov ønsker å trenge inn i oss til vårt innerste; Gud selv ønsker å trenge inn i oss.

Den som er gjennomsyret av Gud, dens handlinger er også gjennomsyret av Gud, den lever i kjærlighet og rettferdighet.

All bønn og tilbedelse, all privat hengivenhet, åndelig praksis og meditasjon, har kun som mål å gjøre oss oppmerksomme på at vi er vesener gjennomsyret av Gud. Og at vi alltid retter oppmerksomheten mot Guds nærvær i oss.

Selvfølgelig er vi alltid syndige mennesker og gjør feil og samsvarer ikke med Gud. Men synder er tilgitt i Kristus og vi trenger ikke sørge over dem, men kan bruke kreftene våre til å sette søkelys på at vi er gjennomsyret av Gud og til å la Gud virke gjennom oss.

^{Bildet: utsnitt av Vincent van Gogh, Såmannen, kirken.no}

Det Gud gir, er ment til å deles. Tanker fra p. Ragnars preken fra siste søndag.

Siste søndag var tjuendedag jul. Vi feiret Herrens dåp. Etter den dagen er det vanligvis slutt med juletiden.

Vi kjenner situasjonen. Det er noe stort som skjer, for eksempel et bryllup, og ikke alt går som planlagt. Som det er når store hendelser står for tur. Her skjer det en slags katastrofe på en fest, noe som er utenkelig i katolsk sammenheng: Vertene har gått tom for vin.

Maria, Jesu mor, er blant gjestene. Hun erkjenner situasjonens alvor og går rett til Jesus. Sønnen skal hjelpe – med en gang. Men hun får en blank avvisning: «Kvinne, hva vil du meg? Min time er ennå ikke kommet.»

Maria aksepterer dette ikke. Hun gir tjenerne beskjed: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.» Mødre vet stort sett hvordan de kan håndtere sine motstridige barn. Og så skjer miraklet: Seks store steinkar med vann blir til den beste vinen!

Som Sørlending koser jeg meg gjerne med å beregne, hvor mye vin dette ble. Vil si, på Sørlandet snakker vi om brus. Det er langt mindre farlig. Jesus forvandlet faktisk 600 liter vann, det tilsvarer altså 900 flasker vin! Og dette skjer etter at gjestene egentlig hadde fått nok vin i seg.

Men slik er Gud, utrolig generøs. Slik er Guds kjærlighet for oss mennesker, for hele skapningen. Husk: Det Gud gir, er ment til å deles, og dette gjelder også og spesielt for Guds kjærlighet.

Den som går i forbønn for oss, er Maria. Hun kan gjøre det, hun er mor til Ham som kan virke de store gjerninger. «Gjør som han sier,» forteller Maria oss. Hun hører oss, fordi hun er mor.

Når vi møter lidelser og utfordringer, da kan det være enklere å gå til Maria. Hun er jo en av oss. Hun har også gjennomgått mye. Hun måtte gå på veier hun ikke hadde valgt selv, veier hun ikke var forberedt på. Derfor er hun oss nær.

Maria viser oss hvordan vi kan stole på Gud, hvordan vi kan være trofast. «Gjør som han sier!» La oss be om Marias utholdenhet til å gjøre Guds vilje.

Ingen står utenfor. Tør vi la oss forvandle? Tanker fra p. Ragnars preken på Festen for Herrens Dåp.

Januar er alltid en spennende tid! Hvordan har det gått med våre nyttårsfortsettene, våre nyttårsløftene, måtte det være et eneste eller hele syv? Kanskje har de jo overlevd den 1. uken av det nye året?

Jesus trengte ikke dåpen. Men han viser ydmykhet og solidaritet med oss. I dåpen lar vi oss styrke av Guds nåde, barmhjertighet og kjærlighet, veien til det evige liv åpnes for oss, vi får bekreftelse på at vi er Guds barn, og vi mottar Jesu oppdrag til å forkynne.

Vi har plutselig en person som går denne veien med oss, en ledsager, en venn som er tilstede – alltid.

Dette vennskapets relasjon kan bli forstyrret. Da har vi heldigvis et annet fantastisk sakrament: skriftemålet. Når vi fornemmer at vårt vennskap til Gud har blitt forstyrret av noe vi har gjort, så blir det mulighet for gjenopprettelse ved å vise vår anger i skriftemålet. Igjen kan vi bli Guds skyldfrie barn. Har vi noe på samvittighet, så venter Gud allerede på oss.

Ingen står utenfor. «Mitt barn, jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Tør vi å la oss forvandle? 

Besøk på Kongsvinger og Charlottenberg

Kontaktklubben dro på årets siste tur østover. P. Waldemar hadde åpnet sin sognekirke Sta. Clara for oss. Vi ble godt tatt imot av kirketjener Sam. P. Hubert, vår turprest, feiret messen med oss. Sognepresten i Sta. Clara, p. Waldemar, godt kjent i St. Hallvard fra hans første tjenesteår i Norge, var dessverre ikke med. Vi håper at han har anledning å være sammen med oss neste gang vi besøker Kongsvinger.

Som vanlig vanket det en fin lunsjbuffet etter vi hadde krysset grensen til Søta Bror, og så slapp vi gjengen løs til den etterlengte handleturen. Det var fornøyde deltakere som hvilte etter dagens bragt i bussen på veien hjem.

Til alle dere og til alle i Kontaktklubben som ikke kunne være med: God jul og et godt nytt år 2025. Vi sees igjen 15. januar når Kontaktklubben starter opp igjen.

Og så lyser verden langsomt hen mot julen