Kontaktklubben dro på årets siste tur østover. P. Waldemar hadde åpnet sin sognekirke Sta. Clara for oss. Vi ble godt tatt imot av kirketjener Sam. P. Hubert, vår turprest, feiret messen med oss. Sognepresten i Sta. Clara, p. Waldemar, godt kjent i St. Hallvard fra hans første tjenesteår i Norge, var dessverre ikke med. Vi håper at han har anledning å være sammen med oss neste gang vi besøker Kongsvinger.
Som vanlig vanket det en fin lunsjbuffet etter vi hadde krysset grensen til Søta Bror, og så slapp vi gjengen løs til den etterlengte handleturen. Det var fornøyde deltakere som hvilte etter dagens bragt i bussen på veien hjem.
Til alle dere og til alle i Kontaktklubben som ikke kunne være med: God jul og et godt nytt år 2025. Vi sees igjen 15. januar når Kontaktklubben starter opp igjen.
Advent – en tid for venting, forventning og håp. Tanker fra p. Ragnars preken på 2. søndag i advent.
Vår tilværelsen handler om tid. Årene går, og vi venter. Hva venter vi på? For eksempel på bedre helse, bedre relasjoner, bedre økonomi og så videre. Tiden blir en håpets tid.
I dagens evangelium blir tiden veldig viktig for evangelisten Lukas. Guds ord kommer til Johannes Døperen. Dette blir et unikt og helt spesifikt øyeblikk. Lukas skriver: Det var i det femtende år av Caesar Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var guvernør i Judea og Herodes landsfyrste i Galilea, hans bror Filip i Iturea og Trakonitis, Lysanias landsfyrste i Abilene, og Annas og Kaifas var yppersteprester – da talte Gud til Johannes, Sakarias’ sønn, ute i ødemarken.
For et viktig moment som introduseres på denne høytidelige måten! Det skaper nytt håp og stor forventning: «Alle mennesker skal se Guds frelse!» Det kommer en sann og rettferdig Herre!
Og så siterer Lukas profeten Jesaja: Først må veien ryddes og stiene må gjøres rette. Hver dal må heves, hvert fjell og hver haug senkes. Hva mener profeten?
Jo, det er de fjell av arroganse og egoisme som vi har bygget opp. Likeledes må de daler av motløshet og fortvilelse forsvinne. Alt dette blir tatt bort i det øyeblikket Herren kommer. Da gis det håp til dem som sulter, både legemlig og åndelig. Skaperverket tas vare på. Det skjer helbredelse i våre relasjoner, i vår egen familie. Lindring kommer dit der folk lider.
I advent venter vi på forvandling. Våre hjerter vil fylles med Guds egen kjærlighet. Største av alt er kjærligheten, men advent er preget av håp og forventning. Av og til er håp kanskje større, i hvert fall like viktig. Uten håp ville ikke kjærlighet være mulig.
La oss be om styrke og utholdenhet for at våre hjerter kan ta imot vår frelser nå og på den siste dagen!
Staben i St. Hallvard hadde seminar på Eidene tirsdag og onsdag denne uken
Tirsdag grytidlig samlet staben seg i St. Hallvard og reiste på vestsiden av Oslofjorden sørover til stedet der det norske fastlandet forsvinner i vannet for å dukke opp igjen først på den andre, danske siden av Skagerrak, Skagen på Jylland.
Utsikten Verdens EndeFyret på Verdens EndeEidene, stua
Vi var på kjente trakter. Her på Eidene står Røde Kors sitt feriested. Hit har Kontaktklubben og Mariaforeningen i regi av sr. Intemerata og Bjørg Halmøy reist hver sommer, ofte ledsaget av p. Ronald Hölscher og vår egen sogneprest p. Ragnar, denne gang ennå ikke presteviet.
Vi hadde huset for oss, det var ikke andre gjester tilstede. Egentlig merkelig, siden stedet er så flott og været var veldig medgjørlig, mye sol og ikke så mye vind.
Men først gjaldt det å jobbe. Marion Haave, vår nye administrasjonsleder, presenterte Personalhåndboken for de ansatte. Deretter fulgte en arbeidsøkt med generalsekretæren i NUK, Stephen Trotter. Hans mål var å gjøre oss mer bevisste om hvem som var i menigheten og hva som blir etterspurt av de troende. Til sist ble vi utfordret med flere leker som skulle tjene teambuilding. Til dels var det morsomt, til dels ble det litt frustrerende, se bilder.
Vi ble servert nydelig mat, både lunsj og mellommåltider. Vi rakk knapt å bli sulten igjen. Dagens kulinariske høydepunkt var nok vårt julebord i ‘Vikingstua’, en hytte inne i skogen som ble varmet opp med bål. ‘Kle dere godt’, var beskjeden fra huset. Det gjorde vil. I veldig stemningsfulle omgivelser ble det servert et nydelig måltid med like nydelig drikke som vår sogneprest hadde utvalgt med omhu.
Neste morgenen var det enda et høydepunkt: Vi reiste ut til Verdens Ende og feiret messe der. Så tidlig på formiddagen var det ingen andre underveis. Det begynte å blåse og igjen var det godt med mange klær på kroppen. Takk til alle ansvarlige og bidragsytere for to veldig givende dager!
Vikingstuap. Henry tar bildet av den hovedretten, reinsdyrfilet à pointMorgenstemning på Verdens EndeMesse utendørs
Kom, Herre Jesus! Meningen med adventstiden, tanker fra diakon Mathias’ preken siste søndag.
Godt nytt år! Ja, i dag har vi begynt adventstiden og et nytt kirkeår.
Adventstiden, hva skal vi gjøre med disse fire ukene? Dessverre, vi misforstår ofte meningen med denne spesielle tiden. Gå for eksempel på byen og se på butikkene, det som skjer der. Også vi kristne er opptatt av gaver, julebord og julemat i denne tiden.
Men det som advent betyr er: Ankomst. Vi bør forberede oss på Jesu ankomster. Ja, du leser riktig, ankomster i flertall. Det er nemlig ikke bare Jesu ankomst her på jorden denne gangen for 2000 år siden. Vi bør forberede oss til Jesu ankomst i dag og på ‘den siste dagen’, den dag vi dør og går over til et nytt liv hos Gud.
La oss se på dagens tekster. I første lesningen møter vi profeten Jeremia. Han blir deportert fra sitt hjemland, sammen med sitt folk som må deretter leve i eksil. Jeremia klamrer seg til håp. Han snakker om den rettferdige spiren som skal komme: «I de dager, når den tid kommer, lar jeg en rettferdig spire vokse frem for Davids ætt. Han skal gjøre rett og rettferd i landet. I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt.»
Dette minner oss om Jesaia: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe.» Når et tre hugges ned, står stubben igjen. En skadet stubbe kan fremme nytt liv, dette kan vi se når vi rusler gjennom skogen. Jesaia vet: Kongens konge skal komme. Gud er trofast og holder løftene sine!
Evangeliet beskriver først endetiden: «Det skal komme jærtegn i sol, i måne og i stjerner, og på jorden skal folkene leve i angst og urolig lytte til havets og brenningens torden; og mennesker skal forgå av redsel og gru for verdens skjebne.» Skremmende ord!
Men også her er det håp: «Men når alt dette begynner å skje, da rett ryggen og løft hodet, for da er befrielsen nær! Men vær på vakt, så dere ikke lar dere sløve av utsvevelser og svir, eller av livets bekymringer.»
Utsvevelser, med det menes uhemmet fråtsing, noe som skjer ikke så sjeldent særlig på denne tiden av året og særlig julekvelden. Da mister vi kontrollen. Og det andre er: Ikke vær engstelige, ikke gi etter for livets bekymringer. Våk og be! Knytt dere sterkere til Kristus!
Tenk om Jesus kom tilbake på juledag, 25. desember. Hvordan ville vi da bruke adventstiden?
La oss elske Gud og vår neste! Dette er det viktigste og beste vi kan gjøre her på jorden.
Vi har håp om å få den evige gleden i neste liv. Men allerede her på jorden kan vi glede oss som barn, særlig på juledagen. Dette Jesusbarnet er nemlig samtidig barn og konge.
Kjenner dere den filippinske skikken med å feire Santo Niño? Jesus, konge, møter oss både på juledag og på den siste dagen. Derfor kan vi rope med lengsel: kom Herre Jesus!
