Author Archive: Helga

Gud er helt annerledes! P. Ragnars preken på første søndag i advent – og litt mer

Da har vi kommet til første søndag i advent. Vi retter våre blikk på det som skal komme. De siste ukene handlet tekstene i liturgien mye om dom og dommedagen. Nå skifter vi fokus til glede, håp og forventninger. Vi venter på Jesu komme – denne gang som barn i krybben og i dag som den oppstandne Kristus som ønsker å bo i våre hjerter.

Hva tror du er selve grunnlaget for det som skal skje? Jo, det er Guds kjærlighet. Gud elsker hver av oss uten unntak. Uten unntak!

Men det er helt annerledes med Gud. Vi må ikke fortjene Guds kjærlighet. Den er der for oss, alltid.

Vi kan heller ikke gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet. Fordi vi alle er syndere. Jesus har kommet for å helbrede og sette oss fri. Det er ikke en belønning, men medisin for vår sjel.

Det samme må da også gjelde for sakramentene, eller?

Les videre og se flere bilder her

… men medisin for alt som er såret i meg.

Når jeg, skriver benediktinerpateren, snakker med mennesker om et felles nattverd, så får jeg høre: ‘Men det er jo den samme Gud vi tror på. Og vi alle tror på at Jesus er tilstede i måltidet. Og vi har en stor lengsel etter å delta alle sammen i nattverden. Hvorfor skulle vi da ikke gjøre det?’

Og så gjør disse mennesker det. Det er de ulærde, enkle menneskene som Jesus priser salig. Det er de som Gud åpenbarer seg for.

Tro er ikke en komplisert sak – fordi Gud er enkel. Han leder oss mennesker og viser i våre enkle, enfoldige hjerter hva som er det riktige. Det er de ulærde og enkle som lar sin tro bli helt konkret, her og nå, i de daglige og kjærlige handlingene.

Vår sogneprest avsluttet sin preken på søndag med å sitere fra Paulus brev til korinterne: ‘Kjærlighet tåler alt, den tar aldri slutt.’ Hvis vi har kjærlighet i minne, sa p. Ragnar, så må frykt vike for håp. Vi er aldri alene, vi er ett fellesskap, én familie.

La Gud holde deg trofast. Vi klarer det ikke av egen kraft. La vi Gud slippe til, stole på ham, så vil han forvandle oss. La oss be om styrke, om mot til å være håpets redskaper. Da er vi forberedt til Jesu komme.

^{* i heftet Te Deum fra benediktinerklosteret Maria Laach, Tyskland}

Gud gjør seg kjent i Den hellige skrift, i strålene fra solen og i nattens komme

av Elin Anker

Det liturgiske året eksponerer oss for evangeliets langsomme gjennomlysning. Hvor enn denne formuleringen måtte komme fra uttrykker den en dyp sannhet. Gang på gang hører vi de samme tekstene. Igjen faster vi, igjen markerer vi de spesielle dagene og feirer de store høytidene.

Og videre: «Ved siden av den egentlige åpenbaring i Den hellige skrift, gjør Gud seg også kjent i strålene fra solen og i nattens komme.» (Laudato Si’ Kap 3.86) Selv minner pave Frans oss betimelig om at «Det er ikke vi som er andre skapningers endelige mål og hensikt. Snarere beveger alle seg fremover mot et felles mål som er Gud, en transcendent fylde hvor den oppstandne Kristus omslutter alt og opplyser alt.» (Laudato Si’ Kap 3.83) 

Guds kjærlighet i oss vil bære frukt! P. Ragnars preken på den nestsiste søndagen i kirkeåret.

29 talenter kostet det å bygge templet i Jerusalem. Vi snakker altså om store summer. Én talent tilsvarer 6000 dagslønn. Det vil si, også den tredje som kun fikk én talent, hadde mye penger å forvalte. Det dreide seg virkelig ikke om småtterier. Da er det forståelig at eieren ble sint på ham da han gravde ned denne i jorden.

Mannen som reiser bort, venter lenge med å komme hjem. Han ville gi sine tjenere en sjanse å gjøre noe skikkelig med pengene. De fikk nok tid til å jobbe med saken.

Hvordan har vi forvaltet den gaven vi fikk? Har vi brukt den til det gode? Eller har vi gravet den ned?

Se flere bilder og les videre her

Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig, da skal Gud aldri vende ansiktet bort fra deg.

I år feires Verdensdagen søndag før Kristi Kongefest. Den dagen fortjener vår oppmerksomhet.

I sitt budskap tar pave Frans utgangspunkt i Tobits bok, en av de deuterokanoniske skriftene. Der heter det: Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig, da skal Gud aldri vende ansiktet bort fra deg.

Hvis vi ser på Jesu liv, han har valgt både åndelig og eksistensiell fattigdom da han vandret på jorden.

Husk at vi er kalt til å etterfølge Jesus Kristus. Det betyr ikke at vi må kvitte oss med alle eiendeler vi har. Paven gir oss følgende veiledning:

«Hvert menneske har rett til livet, til sin fysiske integritet såvel som til de midler som kreves for å kunne føre et menneskeverdig liv; nemlig mat, klær, hus, hvile, legehjelp, sosiale tjenester».

Derav følger at mennesket har rett til å bli tatt hånd om i tilfelle av sykdom, invaliditet, tap av forsørger, alderdom, arbeidsløshet, og i det hele tatt hver gang en uten egen skyld blir berøvet det nødvendige., til livets opphold» (Pacem in terris, 6).

Mye politisk og legislativ innsats må til om dette skal bli virkelighet. Folk må ikke gå og vente på hjelp «ovenfra», men hjelpe hverandre.

Vær konkret, vær realistisk

Tobits bok lærer oss å være konkrete i vår handlemåte med og for fattige. Det gjelder å gjenopprette skikkelige mellommenneskelige relasjoner. «Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig»  rydder da vei for barmhjertighetens og nestekjærlighetens goder, som gir mening og verdi til hele kristenlivet.

Vår oppmerksomhet og handlemåte må alltid være preget av evangelisk realisme. Det gjelder å finne ut hva andre virkelig trenger, ikke å kvitte oss med vårt overskudd. Det de helt sikkert trenger er «vår menneskelighet, vårt hjerte åpent for kjærlighet».

Bilde: katolsk.no. Den siste delen av teksten er sakset fra artikkelen på katolsk.no