Autor Arkiv: Helga

Velkommen p. Henry!

Siden 1. august 2022 tjenestegjør Henry Thura ZawMin hos oss i St. Hallvard. Her kommer en kort presentasjon av ham.

P. Henry ble født 8. august 1980 i Burma, nå Myanmar. Han ble presteviet i sitt hjemland i 2011 og hadde ulike oppgaver der frem til 2015. Så kom han til Norge for å være sjelesørger for burmeserne her i landet.

Vi spør p. Henry hvordan han fikk kallet og hva som brakte ham til Norge. Han forteller: Som barn opplevde jeg ofte at mine foreldre spurte om jeg ønsket å bli prest. Jeg var ministrant fra barnsben av og vant til å stå nær alteret. Tanken var altså ikke så fremmed for meg.

Da min far ble alvorlig syk i 1995 – jeg var 15 år gammel – ba jeg Gud om å forløse ham fra sin fryktelige lidelse. Jeg syntes da rett og slett at min far hadde lidd nok. Skulle Gud oppfylle mitt ønske om å ta min far opp til seg i himmelen, så lovet jeg at jeg skulle bli prest. Samme kveld døde min far.

2 år senere etter grunnskolen var fullført, begynte jeg på presteseminaret i Rangoon, Burma. Etter 7 år med studier ble jeg sendt til USA for å studere teologi der. Det var i Denver, Colorado. Der ble jeg kjent med gregoriansk musikk, jeg sang på latin i en forsangergruppe, men ble også medlem i et band som spilte moderne musikk til Guds lovprisning. Jeg likte å spille bass-gitar.

I USA tok jeg også en 30-dagers ignatiansk retrett for å finne ut om jeg skulle bli prest. Den hellige Ignatius av Loyola har utviklet denne stille retretten som inneholder gode øvelser til å gjøre ‘et sunt og godt valg’ (discernment). Retretten hjalp meg til å ta valget. Jeg bestemte meg for å bli prest.

Venner rådet meg til å forbli i USA og bli presteviet der, men jeg følte kallet til å tjene som prest i Burma. Tilbake i hjemlandet mitt kalte biskopen av Rangoon meg til å være sin sekretær. Min lidenskap for musikk førte meg til å jobbe ved siden mye med kor og orkester i katedralen, der jeg etter hvert ble dirigent av en stor flokk av musikere. Biskopen sendte meg etter en stund til Norge for å tjene burmeserne der.

Allerede kort tid etter ankomst i Norge ble p. Henry utnevnt som viserektor ved St. Eystein presteseminar i Oslo. Den dag i dag har han ansvar for sjelesorgen av sine burmesiske landsmenn og -kvinner, men siden 2017 tjente han også som kapellan i Stavanger, med ansvar for de engelsk-talende. Nå har han kommet til St. Hallvard og feirer messene på både norsk og engelsk. Én gang i måneden reiser han til Arendal og Stavanger for å feire messen på burmesisk.

Vi håper at du føler deg godt tatt imot her på Enerhaugen, p. Henry. Vi gleder oss til å ha deg her. Velkommen skal du være!

Å ta imot det gode og det vonde…

… uten straks å bli vippet av pinnen. Refleksjon over søndagens evangelium Luk 14, 25-33

På den tid fulgte store skarer Jesus. Da vendte han seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og sin mor, sin hustru og sine barn, sine brødre og sine søstre, ja til og med sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel... Og slik er det at ingen kan være min disippel, om han ikke gir avkall på alt han eier. (Luk 14, 25-27.33)

Dette er barske ord fra Jesu munn, eller? For eksempel: Jesus, som forkynner en barmhertig og kjærlig Gud, kan nok umulig oppfordre oss til å ‘hate’ våre egne barn?

Hva altså vil Jesus si oss her?

Teksten handler om kall. Det er mange som følger Jesus, sier evangelisten helt i begynnelsen av teksten. Har alle disse tenkt over hva det vil bety å følge ham? Hvilke konsekvenser det kan ha for deres liv?

Jesus er en veldig fri person. Hans hjerte er opptatt av Gud og Guds vilje. Hvis vi vil følge ham, så må også vi øve oss i å bli fri. Fri fra avhengighet til alt som er skapt, fra alt det vi eier. Fri for Gud.

Å være fri fra alt det vi eier betyr ikke nødvendigvis at vi ikke burde eie noe. Det handler om at vi ikke bør gjøre oss avhengige av det vi eier, spesielt ikke at vi gjør alt for å øke våre eiendommer.

Det betyr også at vi tar imot livet som det er, med alt det som gleder oss og alt det som tynger oss. Slik kan Jesu ord om ‘å ta opp ditt kors og følge meg’ tolkes.

Hvis Gud er i sentrum av våre hjerter og ikke vi selv og våre behov, så kan vi foholde oss til alt vi møter på vår livsvei, med en viss like-gyldighet, en slags balanse. Det vil si at vi kan ta imot både det gode og det vonde.

Over det gode kan vi glede oss. Det var også et av p. Henrys poeng i søndagens preken.

Og det vonde kan vi ta imot uten straks å bli vippet av pinnen.

Generelt gjelder: Dess mindre vi er opptatt av det som hører denne verden til og er forgjengelig, dess enklere er det å gi Gud hedersplassen i våre hjerter.

Foran Guds alter står vi alle på like fot!

P. Ragnars preken om ydmykhet fra siste søndag – Evangeliet Luk 14,1.7-14

En gang på en sabbat var Jesus kommet hjem til en av de ledende blant fariseerne for å spise der, og alle holdt nøye øye med ham. Han hadde lagt merke til hvordan gjestene valgte seg ut de fornemste plassene.
Så fortalte han dem denne lignelsen: «Når du er innbudt til bryllup hos noen, da skal du ikke sette deg øverst ved bordet. For det kan jo hende at det kommer en fornemmere gjest enn du, slik at verten sier: ‘Gi denne herren plass,’ – og så må du med skam gå og sette deg nederst.
Nei, når du er innbudt et sted, da gå og sett deg på den nederste plassen, så verten kan komme og si: ‘Kjære venn, sett deg høyere opp!’ Og dermed blir du hedret i alle gjestenes påsyn. For den som opphøyer seg selv, han skal bli ydmyket; men den som ydmyker seg selv, han skal bli opphøyet.»

Jesu tema i denne fortellingen er ydmykhet. Og han provoserer fariseerne med vilje. Men fortellingen gjelder selvsagt også oss, og den gir en god pekepinn på hvordan vi selv forholder oss i lignende situasjoner. Vil ikke også vi ha de beste plassene, få anerkjennelse, ære, privilegier, innflytelse, rikdom og makt?

Ydmykhet er noe som er svært viktig, hvis vi virkelig ønsker å føre et liv som er Gud til behag. Men hva er da ydmykhet?

Ydmykhet kan ha en negativ klang. Vi forbinder det gjerne med å være servil, et offer, svak og sågar med å bli ydmyket. Men å være ydmyk betyr: lett å bøye, gjøre myk. På latin heter ydmykhet ‘humilis’ (på engelsk humility) og har ordet ‘humus’ i seg. Humus bruker vi også på norsk, det betyr ‘jord’. Å være ydmyk er altså ensbetydende med å være nær jorden, jordnær.

Ydmykhet handler om hvem vi er i forhold til Gud og hverandre. Gjør vi oss myke slik at Gud og andre kan røre ved våre hjerter?

For meg som deres sogneprest er det veldig nyttig å bli minnet om ydmykhet. Jeg skal være deres tjener, ikke deres hersker. Foran Guds alter står vi alle på like fot.

Vi – menigheten – er en familie. Vi løfter hverandre opp – med ydmykhet som rettesnor. Vi bør sette andres behov foran våre egne.

Og til dette trenger vi Guds hjelp! Derfor er vi her! Vi forteller Gud: “Jeg kan ikke klare dette uten deg, uten din hjelp!”

Det handler ikke om å være flink, være perfekt. Vi er disipler, elever, utvalgte. Vi gjør vårt – og Gud gjør resten.

La oss derfor be om det som trengs: Kjærlighet og ydmykhet. Amen.

Bilder fra Mariaprosesjonen 2022

Lørdag 20. august 2022 ble den etter hvert tradisjonelle Mariaprosesjonen gjennomført. Det er de tre katolske Oslo-menighetene St. Hallvard, St. Johannes og St. Olav som står for gjennomføringen av arrangementet. Prosesjonen begynner i St. Hallvard kl. 16 og slutter med messe i St. Olav kl. 18. I år var det biskop Bernt som tok imot deltakerne og feiret messen.

Se bildene her. De ble tatt av menighetsrådslederen Dominik Wojtyczka.

Kall og frihet – hvordan henger det sammen?

P. Andreas viser den viktige sammenhengen i de tre lesningene fra siste søndag

Søndagens tekster finner du her.

I første lesning hører vi om profeten Elija som får oppdrag til å salve sin etterfølger Elisja som profet. Den rike Elisja sier ja til utnevnelsen, bryter med sin fortid, og tar farvel med sin familie og tjenestefolk. Han følger kallet av egen fri vilje.

I evangeliet (Luk 9,51-62) handler det om mennesker som ønsker å følge Jesus, men vet ikke hva det innebærer, hva det krever av dem. Jesus er radikal: Når vi sier ja, så må vi gjøre det fullt og helt.

Men friheten er der, vi kan si ‘nei’. Det gjorde for eksempel befolkningen i det samaritanske landsbyen som ikke ville gi Jesus og sine ledsagere husly hos dem. Da disiplene ønsker å straffe disse motstridige menneskene, forbyr Jesus dette.

I andre lesning hører vi Paulus si at vi er kalt til frihet. Paulus presiserer: Det er friheten til å elske hverandre og å la seg lede av Ånden. Også Paulus innprenter oss: Hvis vi velger å følge Guds vei, så må vi gjøre det helt og holdent, uten ‘hvis’ og ‘men’.

Etter messen var ble vi invitert til en ypperlig kirkekaffe. Det var den filippinske gruppen som sto for den. Dessverre var det ikke så mange i messen denne søndagen. Dermed ble det heller ikke fullt i menighetssalen. Synd, fordi det var mange fine kaker og ulik bakst. For dem som ikke ønsket noe søtt, ble det nudler med grønnsaker. Tusen takk til dere og de andre gruppene for mange hyggelige stunder etter messene!

P. Andreas med den filippinske kirkekaffegruppen, fra venstre: Emilia Sæter, Merle Høgdahl, Filotea Narciso, Norli Gravador, Maria Wisting og Rosita Andersen

Kirkekaffe skal det bli hele sommeren, for et flott tilbud!